Tanker om bok - Aschehoug Forlag inviterer - Høstens bøker - Trondheim - Dokkhuset 17.10.2017

October 24, 2017, 7:36 am

≫ Next: Tanker om bok - Tore Renberg: Vi ses i morgen

≪ Previous: Tanker om bok - Helga Flatland: En moderne familie

$

0

0

Høsten er tiden for forlagenes store boklanseringer - Foto:RandiAa©

Dokkhuset 17.10.2017 - Høstens bøker fra Aschehoug Forlag

Vi fikk presentert bokskattene i lysbilder -  Foto:RandiAa©

Det er tredje høsten på rad at Anita og jeg er på Aschehougs store høst-boklansering. Her var det mye interessant og spennende - en meget hyggelig kveld. Vi fikk presentert utrolig mye interessant både for barn, ungdom og voksne. Her var det bøker som ga kunnskap, bøker som sprer humor og glede,bøker med spenning og fakta-stoff - matbøker og strikkebøker og praktiske bøker - ja, alt hva leselystne små og store måtte ønske.... Kvelden bød også på møte med forfatterne, og jeg benyttet anledningen til en kort prat med de tre dyktige kvinnelige romanforfatterne: Trude Teige, Helga Flatland og Maja Lunde  - jeg har lest bøkene deres og det er meget god litteratur som absolutt anbefales.
Aschehoug presenterte to kataloger - en med barne og ungdoms-bøker og en med nye bøker for voksne:

Aschehougs kataloger - arrangert bilde -  Foto:RandiAa©

Fra forlaget ledet salgssjef Kjersti Myre med kjedeansvarlige Asbjørg Engebø Rystad og Vegard Bye hele høstfesten.
Vi startet med barnebøker og Gudrun Skretting fortalte om sin nye bok med Anton – vi finner en hel del gode barnebok-forfattere med i årets katalog – flere av dem skriver både ”voksen-bøker” og barne-bøker. (Jørgen Brekke, Jo Nesbø, Unni Lindell og Maja Lunde for å nevne noen).
Her noen glimt fra barne-ungdoms bøkene:

Gudrun Skretting skriver om Anotn - 12 år gammel -  Foto:RandiAa©

Gudrun Skretting leser om Anton - Asbjørg Engebø Rystad og Kjersti Myre  -  Foto:RandiAa©

Spennende om kjøretøy og byggeplasser - med flotte illustrasjoner - Foto:RandiAa©

Lukas får mange venner å leke med -  Foto:RandiAa©

Unni Lindell har også skrevet barnebok - Kjærestehjerte, om forelskelse - og en spesiell "voksen-bok" - ganske dokumentarisk om sitt 18-årige vennskap med katten Knut:

Unni Lindell og katten Knut -  Foto:RandiAa©

Etter barne- og ungdoms-bøker kom presentasjonen av bøker for de voksne, her er et lite utvalg:

Forbudte sanger med Moddi - Terningkast 5 Dagbladet -  Foto:RandiAa©

Kjersti Myre presenterer Kari Frenchs kamp for sønnen -  Foto:RandiAa©

Av bøker jeg ikke har lest enda, merket jeg meg en vakker bok av Björg Thorhallsdottir – Du er sterkere enn du tror – den skal jeg så absolutt lese. Anita har allerede lest den, og omtalt den:

Du er sterkere enn du tror - nydelige illustrasjoner - Foto:RandiAa© Helga Flatland med En moderne familie - Foto:RandiAa©

Det var hyggelig å møte Helga Flatland - Hun presenterte sin siste roman, En moderne familie. Jeg har lest alle hennes romaner, og nå fikk jeg signert den siste - og også vekslet noen ord med henne om denne romanen:

Mine omtaler av Helga Flatlands romaner:

• Bli hvis du kan. Reis hvis du må (2010) – Terningkast 5
• Alle vil hjem. Ingen vil tilbake (2011) – Terningkast 5
• Det finnes ingen helhet– (2013) – Terningkast 4+
• Vingebelastning– (2015) – Terningkast 5
• En moderne familie– (2017) - Terningkast 5

Aschehoug hadde med tre av sine virkelig gode kvinnelige roman-forfattere denne kvelden. Maja Lunde var den neste til å fortelle om sin andre roman - Blå - også denne gang om menneskers relasjon til naturen - vann denne gangen. Det var insektene, biene, hun gjorde suksess med i sin debut i 2015.
Bienes historie har jeg omtalt her. Jeg ga den terningkast 5 - Nå er jeg spent på å lese Blå - signert utgave av denne også:

Maja Lunde - Blå 2017 - Bienes historie 2015 -  Foto:RandiAa©

Maja Lunde forteller om Blå -  Foto:RandiAa©

Trude Teige presenterte sin årets roman Pasienten - nå har jeg endelig lest en del av hennes romaner - de overrasket meg, hun skriver godt:

Trude Teige forteller om arbeidet med Pasienten Vegard Bye th -  Foto:RandiAa©

Trude Teiges krimbøker med Kajsa Coren som hovedperson -  Foto:RandiAa©

Veldig hyggelig med respons fra forfattere når du på hobbybasis bruker mye tid på å lese og omtale bøker

Her er min omtale av Pasienten
Her er noen av de mannlige forfatterne som også har utgivelser i 2017 - men de var ikke til stede selv:

Tom Egeland - Lasaruseffekten -  Foto:RandiAa©

Jeg har ikke lest så av Tom Egelands bøker, så jeg tror jeg skal lese denne.  Jeg kan anbefale Den 13. disippel - likte den godt - leste den for noen år siden og omtalte den.
Carl Frode Tiller har jeg lest det meste av - og årets bok - Begynnelser - er en mesterlig roman. Jeg har omtalt den her - terningkast 6 fikk den av meg.

Begynnelser av Carl Frode Tiller -  Foto:RandiAa©

Ketil Bjørnstads tredje bok om "Verden som var min" er klar nå -  Foto:RandiAa©

Jeg har lest det meste av  Ketil Bjørnstad - jeg liker både bøkene hans og musikken hans - hyggelig å snakke med er han også.

Her er mine omtaler av noen Ketil Bjørnstad verk:

• Bjørnstad, Ketil: Til musikken, Elven, Damen i dalen - trilogi  
• Bjørnstad, Ketil: Verdens ende 
• Bjørnstad, Ketil: Ensomheten
• Bjørnstad, Ketil: De udødelige 
• Bjørnstad, Ketil: Veien til Mozart
• Bjørnstad, Ketil: Veien til Mozart - Konsert Ringve
• Bjørnstad, Ketil: Verden som var min - Sekstitallet
• Bjørnstad, Ketil: Boklansering av Sekstitallet
• Bjørnstad, Ketil: Alene ut - dikt 
• Bjørnstad, Ketil: Verden som var min - Syttitallet I
• Bjørnstad, Ketil: Verden som var min - Syttitallet II 
• Bjørnstad, Ketil: Bokbad med Anne Grosvold 

Jo Nesbø har jeg også lest det meste av - Ny Proktor barnebok i år og Tørst kom våreren 2017 (min omtale) -  Foto:RandiAa©

Takk til Aschehoug for inspirerende høstmøte i Trondheim - det er mange flotte utgivelser i år, og lesehøsten blir nok ikke kjedelig.
Det er hyggelig å gå sammen en litteratur-interessert bokblogg-venninne på disse forlags-arrangementene - Anita og jeg har vært på veldig mange boklanseringer sammen de siste årene. Her er Anitas referat fra samme kvelden

Aschehougs boklansering høsten 2015
Aschehougs boklansering høsten 2016
Aschehougs boklansering høsten 2017 

Aschehoug - Flickr-album 2017:

Aschehoug - Flickr-albun 2015 
Aschehoug - Flickr-album 2016

---

Tanker om bok - Tore Renberg: Vi ses i morgen

October 26, 2017, 12:02 pm

≫ Next: Tanker om bok - Tore Renberg: Angrep fra alle kanter

≪ Previous: Tanker om bok - Aschehoug Forlag inviterer - Høstens bøker - Trondheim - Dokkhuset 17.10.2017

$

0

0

Denne romanen er starten på en serie fylt med spenning og alvor - og en god del humor i all "elendigheten". Jeg lyttet denne i 2013, så det er fire år siden - jeg får prøve så godt jeg kan å "rekapitulere" tankene jeg hadde om denne da jeg leste den.
Tittel:Vi ses i morgen
Forfatter:Tore Renberg
Produsert av:LBF
Serie:Teksas-serien eller Hillevåg-serien
Først utgitt:20.09.2013
Spilletid:19:38:16
Antall CDer: 16
ISBN CD:9788242156723
Målform:Bokmål
Innleser:Tore Renberg
Jeg brukte lydbok lånt på biblioteket - Utrolig den opplesingen til Tore Renberg (han bør lese alle romanene sine selv...)
Papiurutgaven er gitt ut på Oktober forlag, 2023, 603sider, ISBN13 9788249511167

Tore Renberg på hjemmebane - Kapittel 11 - Foto:RandiAa©

Nå har jeg bestemt meg for at jeg må omtale litt flere av bøkene til Tore Renberg – jeg har jo lest dem alle, romanene, men bare omtalt Dette er mine gamle dager (2011) – Nå skal jeg ta for meg alle tre bøkene om Hillevåg-gjengen og i tillegg Du er så lys (2016)

Her er en oversikt over de jeg har lest, og alle har fått høye ”terningkast”
Fem bøker om Jarle Klepp:
Mannen som elsket Yngve  (2003) - Terningkast:5
Kompani Orheim (2005) - Terningkast:6
Charlotte Isabel Hansen  (2008) - Terningkast:6
Pixley Mapogo (2009)  - Terningkast:4-
Dette er mine gamle dager (2011) - Terningkast:6

Så har jeg lest to tankevekkende bøker som også kan sees som en liten opptakt til Hillevåg-bøkene - "Farmoren" var en vakker bok, Videogutten var skremmende:
Farmor har kabel-tv og Videogutten (2006)  - Terningkast:5

Så kommer Hillevåg-romanene – ”fæle”, men gode:
Vi ses i morgen (2013) - Terningkast:6
Angrep fra alle kanter (2014) – Terningkast:6
Skada gods (2017) – Terningkast:5

I 2016 kom denne helt spesielle, veldig gode romanen:
Du er så lys (2016) – Terningkast:6

Mine tanker om Vi ses i morgen:

Vi ses i morgen - dette ble en overraskende "ny-vending" etter Jarle Klepp-bøkene - det virket som om Renberg selv trengte en "new-deal" i sitt forfatterskap.
Kort innblikk i handling og persongalleri: Kjernen i Hillevåg-gjengen er Jan Inge (Jani) – overvektig, intelligent, men uten grenser og søsteren Cecilie (Chessi) - en utrolig gripende karakter Renberg har skapt her - disse to holder til i et hus i stort forfall – foreldrene kom tidlig ut av livet deres – alkoholiker-moren var aldri noen egnet mor for dem og døde tidlig, og faren rømte fra det hele for å bli rik i Amerika - olje selvsagt der også - Jan Inge brukte sin ide-rikdom på å være hallik for sin tenårings-søster - han måtte jo få inn penger for å forsørge dem - og nå mange år senere (enn Videogutten) er  ”familien”  utvidet med Rudi, en vill og sexlysten fyr med sterke ADHD symptomer, grotesk morsom -  han blir kjærest med Cecilie - og kjærligheten til henne er uendelig sterk. Tong, (etnisk koreaner, så vidt jeg husker) er også inne i bildet en stund når han omsider kommer ut av fengsel.
"Vi ses i morgen" ble mottoet for den stupforelskede, uskyldige Sandra og den skakk-kjørte fostergutten Daniel - et tragisk forhold og et eksempel på kjærlighets-søken i romanen. "Vi ses i morgen"-hilsenen kan innebære optimisme, men her lå det mye ironi i uttrykket - det var ikke alltid så opplagt at man kunne "ses i morgen".
Disse menneskene er ganske ambivalente på mange måter: modige og barske - små, redde og ensomme - og alle sulteforet på kjærlighet, omsorg og trygghet.
Hillevåg-gjengen drives av jaget etter penger, ”lykke” og rikdom i Stavanger, en by full av ny-rike og velstand – kjærlighet og aksept er mangelvare. Jan Inge, Rudi og Cecilie driver et merkelig flyttebyrå som skalkeskjul for annen kriminell business – hyppige innbrudd og voldelige ”innkrevings-oppdrag” – Et slikt oppdrag er hjelp til den ulykkelige  alene-familiefaren med to tenårings-døtre, Pål Fagerland, han er i krise med spillegjeld – fingert innbrudd og litt vold mot han skal skaffe han forsikrings-penger – ikke alt går som planlagt kanskje….
Her blir det i hvert fall mye action og vold og spenning i løpet av få dager.
I tillegg til disse sentrale karakterene, møter vi også en del andre nokså mislykkede, ikke helt lykkelige ungdommer – blant annet Daniel som bor i fosterhjem i familien til den døve Veronika, og Sandra som er desperat forelsket i han.
Alle disse taperne og ulykkelige menneskene vi møter blir nokså levende for leseren slik Renberg greier å skildre dem – vi kan ta avstand fra handlingene deres, men vi kan ikke ta avstand fra dem som mennesker.
Møtet med denne første romanen i "Teksas-serien" ble spennende - vel var det en god del "stygt" språk og vold - men det får man tåle for det beskriver et spesielt miljø og en gruppe mennesker som absolutt ikke er mors beste barn. Dette er realisme fra samfunnets skyggeside. Action og språklig fart preger romanen, og det kommer ekstra godt frem med Renbergs egen innlesing av lydboken. Av og til må man nesten stoppe opp for å trekke pusten – og kanskje også stille seg spørsmålet om person-galleriet rett og slett er karikert – eller eksisterer slike?
Persongalleriet i denne Renberg-serien er særs, særs interessant - for noen typer! Man kjenner igjen noen av dem fra tidligere bøker - Videogutten får vi langt bedre kjennskap til nå. Og vi skjønner at alle de grusomme filmene han har spesialisert seg på, har gitt han mange tips til forbryterbanen.
Renberg har skildret personer og miljø her som man så absolutt ikke glemmer så fort.
Noe annet som preger denne romanen er "foreldre-sviket" - et trist tema - foreldre som er fraværende, eller foreldre som er høyst uskikket til foreldre-oppgaven. Dette sviket gir leseren en beisk ettersmak.
Da jeg leste denne i all sin grøss og gru i 2013, føltes et stort savn da boken var slutt, og jeg håpet virkelig det ikke skulle bli lenge til en fortsettelse.....og den kom året etter.
Full score på denne - Terningkast:6

Mine omtaler av Tore Renbergs bøker:
Dette er mine gamle dager
Vi ses i morgen
Angrep fra alle kanter
Skada gods
Du er så lys

Tanker om bok - Tore Renberg: Angrep fra alle kanter

October 28, 2017, 11:55 am

≫ Next: Tanker om bok - Tore Renberg: Skada gods

≪ Previous: Tanker om bok - Tore Renberg: Vi ses i morgen

$

0

0

Oppfølgeren til Vi ses i morgen kom ut ett år etter den første boken om Hillevåg-gjengen. Sannelig greide Renberg å gjenta suksessen fra året før - bok nummer to er minst like god som den første.
Tittel: Angrep fra alle kanter
Forfatter: Renberg, Tore
Innleser: Renberg, Tore
Forlag: Lydbokforlaget
År: 2014
Antall CD-er: 12 – Spilletid:14t 28min
Serie - Fortsettelse av: Vi ses i morgen - Fortsetter i: Skada gods
ISBN: 9788242158390

Jeg lyttet lydbok lånt på biblioteket. Fint å høre forfatteren selv lese. Papirutgaven er gitt ut på Oktober forlag, 2014, 440sider, ISBN:9788249513116

Omtale fra forlaget:

Den briljante Sandnes-gutten Ben er fed up av sin gjerrige far og sin psykotiske mor. Han er lei av å sniffe bensin med storebroren Rikki bak det nedlagte speiderhuset. Nå har han en sommerfuglkniv i lomma og vil sette himmel og helvete i bevegelse for å skaffe seg et nytt liv.
Seksten kilometer lenger nord ligger verdens rikeste by, Stavanger. Der bor Hillevågsgjengen: onkel Rudi, Jan Inge og Cecilie. De lever utenfor loven. De er KrF-fans, digger heavy metal og gir blanke i oljesamfunnets regler. Det eneste de mangler er et brekk som gir store penger.
Sammen med sin skremte storebror Rikki forlater Ben barndomshjemmet og legger ut på en reise som skal bli katastrofal for enkelte og skinnende for andre.
Det er oktober i Rogaland. Jorden drønner. Pengene knitrer. Pariserhjulet dreier. Stakkars barn av regnbuen.
Med den potente og amoralske thrilleren Vi ses i morgen (2013) fornyet Tore Renberg spenningsromanen, til stor applaus hos lesere og kritikere. Den var første bok i Teksas-serien. Angrep fra alle kanter er andre bok. Skada gods er tredje bok.

Tore Renberg  - Foto tatt på Kapittel 11 - Foto:RandiAa©

Mine tanker om Angrep fra alle kanter:

Heller ikke denne boken fikk jeg omtalt rett etter lesingen/lyttingen i september 2014 – jeg skal prøve å gjenoppfriske den – Dette er altså  bok to i Teksas-serien – og enda mer teksas blir det enn i første bok. Her er det kampen om penger og rikdom som gjelder – oljen i Norge har gjort livet og ”go-for-it”-mentaliteten mer lik USA og ideologien der. – Og når man ikke har arvet rikdom og lykke fra en ideell foreldregarde, må man ut og skaffe seg det på egen hånd – ”no matter what it takes”.
Bekjentskapene utvides litt i bok nummer to  - søskenparet Ben og Rikki er blant disse ulykkelige unge som mangler funksjonelle foreldre – og guttene flykter inn i sniffekluten. Etter å ha kommet over store mengder penger som faren Frank har gjemt bort, drar de fra det ulykkelige Digervold-hjemmet og til Rudi som er onkelen deres – Rudi og broren Frank er ikke på talefot. Ben og Rikki kommer til Jan Inges hus hvor mye er på styr for tiden – Rudi og Cecilie skal ha barn – eller kanskje det er Tong som er faren, Cecilie gjennomgår en krise i svangerskapet, og Jan Inge har stupforelsket seg i Beverly, amerikansk og hemmelighetsfull  - vi øyner trøbbel her. Men Jan Inge er blind av forelskelse. (Det skal skje mye rart rundt denne Beverly – spesielt i neste bok – Skada gods) – Ben og Rikki blir en del av gjengen for de har en plan klar som kan innbringe mer penger til Jan Inge-huset – og så går det slag i slag med ulykksaligheter – de nye ungdommene som kommer med i gjengen kan være "usikrede elementer", for her er det også snakk om en god del rusavhengighet – noe som Jan Inge har greid å holde seg unna. Kjernen  i Hillevåg-gjengen har drømmer om familieliv og normalitet – men for å komme i gang med det, må de ha litt ”start-kapital” – så her må det nok noen kriminelle sprell til for å kunne begynne på det rette livet.
Det var ikke dannet språk og pen adferd som preget disse to første bøkene i Hillevåg-serien – språklig får man nesten en sjokkopplevelse – under lyttingen måtte jeg ta mange pauser under veis – det ble ofte for sterke saker – jeg måtte stadig ”overbevise” meg selv om at dette måtte være slik, det står ”i stil med” persongalleriet og miljøet – og det er jo knakende godt skildret da – hele dette fatale miljøet, med de dysfunksjonelle foreldrene, de kriminelle og rusavhengige, de pengesøkende og kjærlighets-søkende -  Hvor tar han alt dette fra, Tore Renberg? - en grenseløs fantasi, en grenseløs ordrikdom – og selv om humoren både er grotesk og burlesk, så skinner det alltid igjennom en menneskelig forståelse og respekt – han får oss ikke til å forakte disse ”ekle krypene” i Hillevåg-gjengen – vi blir faktisk gitt en slags forståelse for at dette også er mennesker, mennesker med følelser, lengsler og drømmer, mennesker som arv og miljø ikke har gitt de beste forutsetninger for det normale livet de fleste ønsker å leve.
Og bokens tittel? Jeg tolket ”Angrep fra alle kanter” som et uttrykk for at her kommer det mange kjepper i hjulene for disse ulykksalige menneskene – som lever slike nedverdigende og kaotiske liv, men som sikkert ønsker å få livene sine inn i andre baner – men det er ikke så lett når man er ”angrepet fra alle kanter.”
Mange vil vel betrakte Renberg som en sosialrealistisk forfatter med kollektivromanen som uttrykksform her – skildrende det kollektive i en gruppe mennesker på skyggesiden, en gjeng ”have-nots” som desperat kjemper for å ende opp som ”The haves” – og dette er vel tyngdepunktet i roman-serien slik jeg ser den, men jeg velger også å lese enkelt-karakterenes ”lidelses-historie”  - å se Jan Inge gjennom hele serien som det strevende, ulykksalige menneske han er, Rudi likeså og Cecilie – og flere av de andre karakterene. 
Og heldigvis så kan vi følge dem alle videre i neste bok – med den høyst talende tittelen ”Skada gods”.
Terningkast: 6

Mine omtaler av Tore Renbergs bøker:
Dette er mine gamle dager
Vi ses i morgen
Angrep fra alle kanter
Skada gods
Du er så lys

 
 

Tanker om bok - Tore Renberg: Skada gods

October 31, 2017, 1:48 pm

≫ Next: Tanker om bok - Tore Renberg: Du er så lys

≪ Previous: Tanker om bok - Tore Renberg: Angrep fra alle kanter

$

0

0

Her kommer tredje bok om Hillevåg-gjengen – og nå blir det skikkelig alvor – og den Jan Inge du, han har mange sider – fra det mest guddommelige, bokstavelig talt, til det mest demoniske – også det bokstavelig talt. Og så Rudi da stakkar, nå er han riktig ille ute - Gå ikke glipp av denne – det er bare å håpe på enda en oppfølger.
 
Tittel: Skada gods
Forfatter: Tore Renberg
Produsert av: LBF
Først utgitt: 04.10.2017
Spilletid: 14:57:05
ISBN Lydfil: 9788242165398
Innleser: Tore Renberg - helt perfekt det

Jeg brukte lydfil fra Lydbokforlaget og papirutgaven fra Oktober forlag, 2017, 497sider, ISBN/EAN:9788249518548

Trigger på bokens bakside:

Prøver meg på et nytt bilde av forfatteren - lånt fra Oktober forlag - Fotograf: Tommy Ellingsen

Om forfatteren - Wikipedia

Mine tanker om Skada gods:

Det er mye som ”skrur seg til” i denne tredje boken om Hillevåg-gjengen. Livet blir enda tøffere på mange måter – det blir mer alvor på mange fronter - Jan Inge kommer i en utsatt posisjon på grunn av blind fortapelse i femme fatale Beverly – Ganske tidlig i boken (s.27 - Kap 3 - Deilig er jorden) tar Jan Inge steget inn i selveste Stavanger domkirke - vanligvis har gjengen holdt seg til Hillevåg kirken - men nå understrekes alvoret - Jan Inge snakker med presten Moland her - det fortoner seg nokså kryptisk for presten – et slags merkelig skrifte – her kommer Jan Inges religiøse ”talenter” frem. Vi får se flere slike teologiske høydepunktene med Jan Inge i Skada gods. Dess verre Jan Inge sin forbryter-syndige side blir, dess mer åndelig og nærmest sakral blir hans andre side.
Det mangler ikke på advarsel fra forfatteren når vi starter lesingen av Skada gods - her er side 7 i bokem:

Og her på side 9 i boken blir det slått fast hvordan "stoda" er i året 2012 -  i verden, i Stavanger og for Hillevågsgjengen:

Jan Inge er den karakteren i boken som forundrer meg mest – jeg skal ikke avsløre for mye av det spennende innholdet her – men bare trekke frem dette besynderlige at Jan Inge har en dyp religiøs side og en annen side som begår de grusomste handlinger. Det paradoksale med denne Hillevåg-gjengen er kontrasten mellom de forbrytelsene de gjør og tilhørigheten til kristne verdier og partitilhørigheten til KrF – (Jan Inge assosierer jeg litt med den bisarre skikkelsen Pinkie i Graham Greenes roman Brighton Rock – også en person som begikk de verste forbrytelser  - katolikk og opptatt av skyld og straff, skrifte og tilgivelse.) 
Handlingen i bok tre foregår over en kort periode i den ”hellige” advents-tiden – og det er ikke lite som skjer på få dager – Rudi er overlykkelig med sin store kjærlighet Cecilie og gleden over tvillingene de venter – (til og med om den avrettede Tong skulle være  faren, så ser Rudi frem til å inneha farskapet ) – men så skjer det flere ting rundt Rudi, så han blir bokstavelig talt ”jaget på dør”,  her har nok Cruella de Vil damen Beverly en finger med i Rudis tragedie – hun har nå nettopp feiret stort bryllup med Jan Inge.
Renberg gjør beretningen sin ekstra levende og inspirerende ved å flette  både musikk-stoff og litteratur naturlig inn i handlingen – Jan Inge har satt seg fore at han skal lese mye, han vet det finnes mange store forfattere i den ”normale” verden – og han vet han har gjort mye rart selv og lurer på hvordan han skal kunne transformere seg over i den normale verden med sin ballast – et ”morsomt” trekk dette at han går på biblioteket og får hjelp til å finne en ”stor” bok som svar på sine spørsmål, det er Dostojevskijs Forbrytelse og straff.
Også Rudi leser en interessant bok som gjør inntrykk på han – og passer inn i den situasjonen han har kommet opp i – han leser The Road (Veien) av Cormac  McCarthy (En bok og en film som gjorde dypt inntrykk på meg: En far og en sønn i en apokalyptisk verden hvor alle er i kamp med alle, ingen kan stole på noen – fantastisk bok, - det er vel ikke uten en mening Renberg drar inn et glimt av denne i sin tekst – her har vi også et tema rundt ”det ondes problem” - jeg valgte å lese inn i The Road at det ikke er helt blottet for håp, jeg tolket slutten positivt, tross alt det grusomme som har skjedd, finnes det samhold, og respekt for menneskeverdet...en tro på det gode i mennesket? - Er det kanskje håp for Hillevåg-gjengen også?)
En annen "fallen angel" i denne serien er den korrupte politimannen  Tommy Pogo, vi får vite litt mer om han i Skada gods – det skjer litt av hvert sjokkerende rundt  han – (minner litt om en virkelighetens politietterforsker som har stått til doms nylig, og som visstnok har forholdt seg på en nokså suspekt side av loven) - Tommy er en karakter som jeg faktisk har følt mye sympati for - han vet ikke helt hvor han hører hjemme, stakkars menneske - og verre skal det bli for han.
Og så presten Joar Moland og kona da  - deres ”befatning” med Hillevågsgjengen er en nokså bisarre affære – dette håper jeg blir mer avklart i neste bok – som jeg tror må komme.
Ja, ikke til å benekte – det ble mye vaudeville  og teksas i denne tredje serie-boken, en god del mer enn i de to foregående – den mistet nesten bakkekontakten og gikk litt inn i farsen og fantasy-verdenen  - her så jeg noen av volds- og farse-tendensene jeg så i Pixley Mapogo -  men resultatet ble så mye bedre her – det kunne ha blitt bare galskap – men det ble en veldig god bok!
Skada gods gir oss et innblikk i ”det ondes problem”, og i mennesker som kanskje vil noe annet med livet sitt enn det det blir til – og vi føler faktisk empati med disse villstyringene, det er vel fordi forfatteren selv viser en slags godhet og empati for karakterene han har skapt. Mange vil kanskje lese denne serien som en kriminal-roman eller thriller – den har jo litt av det i seg også – for meg blir den mer en samfunnskritisk roman som bruker spenning, vold, humor og farse som virkemidler – samtidig beveger den seg noe inn på det store spørsmålet om det ondes problem i enkeltmennesker og kanskje det kan sees i verdens-sammenheng også – det onde skjer, man flyter inn i noe, drives av krefter som man ikke styrer helt selv – og så vil man kanskje noe annet…..Paradokset i "det ondes problem" er jo noe som alltid forundrer: hvordan kan en god og allmektig Gud tillate alt det onde som skjer.....
Ondskapen i Skada gods gir oss også en støkk - mot slutten av boken slår den jo nærmest ut på linje med skrekk og gru i American Psycho  stil– (vel,det kan argumentere med at mordene som skjer er som fortjent kanskje...men ikke hvis man er motstander av døds-straff)
Denne tredje boken ble nok enda mer ”røverhistorie” enn de to foregående – nokså ”overkill” i siste delen – her tar Renberg det helt ut to the extreme and far beyond - Men det var vel tilsiktet og med hensikt tenker jeg. (Full Circle liksom – back to Videogutten og House of Horrors ( Hmmm - litt påvirket her av all engelsk språkbruk som er strødd i boken)
 
Kontrastene er store i Hillevåg-gjengen – vold og mord og forbrytelser til tross – ”storfamilien” pynter seg for en vakker, tradisjonell jul – gavene ligger under treet og julemat av beste sort serveres og så går de  i kirken til midnattsmesse – og så kommer de hjem på natten og hva skjer? Her må vi få vite mer i neste bok. Det blir spennende det.

Terningkast:5+

Andre bloggere som har omtalt denne:
BokBloggBerit
Marianne i ebokhylla mi
Bjørn i Bjørnebok
 
Mine omtaler av Tore Renbergs bøker:
Dette er mine gamle dager
Vi ses i morgen
Angrep fra alle kanter
Skada gods
Du er så lys


 

Tanker om bok - Tore Renberg: Du er så lys

November 3, 2017, 11:27 am

≫ Next: Tanker om bok - Rune Christiansen: Ensomheten i Lydia Ernemans liv

≪ Previous: Tanker om bok - Tore Renberg: Skada gods

$

0

0

Du er så lys - Tore Renberg viser "den vakre siden" av sitt forfatterskap her.  Mye visdom til ettertanke i denne.  Jeg likte romanen veldig godt. Lyttet den da den kom ut i 2016

Tittel: Du er så lys
Forfatter: Tore Renberg
Produsert av: LBF
Først utgitt: 23.09.2016
Spilletid: 06:33:22
ISBN Lydfil: 9788242163950
Målform: Nynorsk
Innlest av: Tore Renberg
Papirutgaven er utgitt på Oktober forlag i 2016, 266sider, ISBN9788249516957

Bilde av forfatteren - lånt fra Oktober forlag - Fotograf: Tommy Ellingsen

Om Tore Renberg - Wikipedia
Renberg hos Brenner om boken - video

Mine tanker om Du er så lys:

Her ser vi en annen forfatterside av Renberg enn Hillevåg-siden. Det er interessant når en forfatter kan bevege seg over i ulike genre og uttrykksformer – fra farse til helt seriøst drama dette.
Kort om setting og plot i denne romanen: vi er i et småkoselig villaområde på Vestlandet en plass, og handlingen starter med å presentere et ”normalt” ektepar med to sønner, skjønt to ganske uparete personer, Vibeke er rektor, en  aktiv, lystig, kvikk og energisk dame; ektemannen Jørgen er miljøarbeider og har å gjøre med unge mennesker i sitt yrke, han er  mer sedat, sitter helst i TV-stolen og ser fotball – men merkelig nok, disse to personene  har det egentlig bra sammen – en disharmoni som fungerer bra i harmoni. En dag kommer det nye leieboere i nabohuset, et ektepar med et barn - alltid spennende med nye naboer.
Og her blir det både spennende og ikke minst overveldende. Steinar, den nye naboen gjør en bemerkelsesverdig entré - den bajasen kommer plumpende gjennom thujahekken og inn i hagen til ekteparet Jørgen og Vibeke.
Og det blir raskt synlig for alle og enhver at Steiner er gutten sin det, uhyre vellykket og populær, han krever sin plass, og setter alle rundt seg i skyggen - og plutselig er denne Steinar et "fenomen" som tar stor plass i livet til ekteparet Vibeke og Jørgen.
Spenningen i romanen bygger seg opp og vekker leserens nysgjerrighet - det skjer merkelige ting rundt denne Steinar - og vi skjønner at her er det noe som ligger under overflaten - Men hva?
Når Jørgen drar på London-tur for å oppleve fotball sammen Steinar – begynner vi virkelig å lure, for her skjer det uforklarlige ting.
Hvem er denne "lyse" og muntre Steinar egentlig, hvordan er det i nabo-huset – spekulasjonene blir mange og alvorlige etter hvert - Er Steinar en konemishandler, en pedofil? Eller er det noe annet ”fælt” han representerer – mistroen blir større og større –  det bygger seg opp en spenningstopp i romanen. Uroen topper seg ytterligere for Vibeke og Jørgen etter at de lar en av sønnene bli med Steinars familie på hyttetur.
Her skal ikke røpes for mye av en spennende handling – men moralkodeksen er nok at vi dømmer for lett, uten å forstå – fordømmelse, fordommer, intoleranse, mistro er oss til del – moralen er: Vi dømmer på for dårlig grunnlag – vi bør vise varsomhet i omgang med medmennesker – Førsteinntrykket vi får av ”naboen”er ikke alltid det rette bildet av et menneske. 
Denne romanen gjorde et sterkt inntrykk på meg – den var ganske forskjellig fra serien om Hillevåg-gjengen, og et tydelig eksempel på at Tore Renberg kan spille på så mange strenger – interessant med slike forfattere som ikke kjører seg fast i bare ett spor, eller for å bruke et annet bilde: Står i den samme båsen hele tiden.
Til og med språkdrakten har Renberg gjort en vri på denne gangen: Han har skrevet på nynorsk, og det fungerer aldeles utmerket – og leser det godt gjør han også – det kler  hans dialekt for øvrig.
Romanens tittel,”Du er så lys”, fant jeg litt merkelig til å begynne med - men etter hvert ga den riktig god mening.
Her skjønte jeg at lyshet var brukt i overført betydning, lys til sinns, - og at det man ser på utsiden kan være en illusjon – under det lyse, kan det mørke ligge, det man ikke umiddelbart ser. 
Denne romanen er så intens, menneskelig og dypt rørende at jeg velger å gi den topp evaluering – skjønt jeg skulle gjerne sett litt mer dyptpløyende innblikk i karakteren Steinar – det stoppet liksom opp ved et visst punkt i hans mystiske personlighet, så noe hang i luften her.
Men temaet og ”moralen” er klar: man må ikke tro at man kjenner et menneske, man må ikke (be)dømme et menneske på det man ser umiddelbart – det er så mye som kan ligge under overflaten. Når det gjelder Jørgens nabo Steinar – som lyser ”vellykkethet”  - så er det kanskje ikke alltid at det stemmer med ordtaket ”gresset er grønnere på den andre siden” – Jørgen skjønner ikke dette fra starten, selv om det lurer seg inn øyeblikk av uro ganske tidlig i beretningen – mistro, usikkerhet og engstelse blir stengsler for at vi kommer medmennesker nærmere.  Noe til ettertanke.....
Terningkast: 6 

Andre bloggere som har omtalt denne:
Bjørn i Bjørnebok
Tine sin blogg 
Anita i Artemisias Verden
Rose-Marie sin blogg
BokBloggBerit 
Min bok- og maleblogg

Mine omtaler av Tore Renbergs bøker:
Dette er mine gamle dager
Vi ses i morgen
Angrep fra alle kanter
Skada gods
Du er så lys
 

Tanker om bok - Rune Christiansen: Ensomheten i Lydia Ernemans liv

November 5, 2017, 2:16 pm

≫ Next: Tanker om bok - Tommi Kinnunen: Der fire veier møtes

≪ Previous: Tanker om bok - Tore Renberg: Du er så lys

$

0

0

Denne romanen handler om det  lille, ordinære, "ensomme" livet - men var det så ensomt? Kanskje det var dette livet Lydia ønsket seg? Jeg la ikke merke til at hun drømte om noe annet liv - en vakker historie som vi kan ta lærdom av - anbefales.

Tittel: Ensomheten i Lydia Ernemans liv
Forfatter: Rune Christiansen
Produsert av: LBF
Først utgitt: 07.09.2015
Spilletid: 04:01:27
ISBN Lydfil: 9788242162717
Målform: Bokmål
Lest av: Andrine Sæther

Jeg lyttet lydfil fra lydbokforlaget og brukte leser-eksemplar fra Oktober forlag, 2014, 251sider, ISBN978824950883-9

Rune Christiansen - foto fra Oktober forlags side  - ved Baard Henriksen

Om forfatteren: Wikipedia - Forfatterens WEB-site

Mine tanker om Ensomheten i Lydia Ernemans liv:

Rune Christiansen er ikke en forfatter jeg har fulgt opp gjennom årene – han ble et nytt bekjentskap da jeg for et par år siden leste denne historien om Lydia – og jeg var glad for at jeg fikk øynene opp for denne forfatteren.
Ensomheten i Lydia Ernemans liv er en av disse romanene som fyller en med en varm og god følelse – det er ikke handlingen og spenningen som gjør inntrykk – det er bare hele atmosfæren og stemningen.
Lydia kommer fra et trygt og rolig hjem der stillheten rår. Det er et småbruk i Jämtland – Lydia føler ingen sorg når hun velger å dra hjemmefra for å studere – men studietid og senere arbeidet som veterinær et sted i Norge bryter ikke hennes ”liv i ensomhet”, det er et valg hun har gjort og et liv hun trives med – det er trygghet og mening for henne. Selv når moren dør og faren blir alene, søker ikke Lydia å være der for faren. Men hun drar og besøker han, og morens grav – det blir et møte som tydelig viste at faren og datteren er ganske like – de greier seg alene.
Arbeidet med dyrene, nærheten til dem og til naturen, og årstidenes skiftninger er et liv som gir Lydia tilfredshet (Det vakre engelske ordet Contentment passer her) 
Naturen har fått en sentral plass i romanen - Christiansen lar hele fortellingen gjennomstrømmes av vakre naturskildringer….
Det er hverdagsliv som skildres, ikke de store bragdene – men det skjer ting som likevel er viktige i livet, meningsfylte og nødvendige oppgaver som har med liv og død å gjøre.
Det kommer en  mann inn i Lydias liv også – Edvin – de har mye sammen – harmoni der også, og barnet blir oppkalt etter moren hennes, Dagmar. Til tross for at en familie er etablert, så fjerner ikke forfatteren seg  fra hovedtemaet her – Lydia er et menneske som kan stå i sin egen ensomhet – en ensomhet og et liv som gir full mening og tilfredshet – med eller uten mann og familie. Og for datteren sin ønsker hun å gi videre noe som er ”alminnelig og solid” sier Lydia:
 ”Man må etterlate det beste i seg, tenkte Lydia. Man må etterlate noe som enkelt og ubesværet kan velges bort;…..Ja, det man gir videre bør være alminnelig og solid;…..” (s.246) - Dette tolker jeg som at Lydia har hatt et godt liv, og hun ser for seg at datteren skal ha det på samme måte. 
Rent språklig er denne romanen en nytelse – den er både lyrisk og episk på samme tid – men det lyriske er det som gjør sterkest inntrykk. Språket er høytidsstemt og konservativt  - hele fortellingen fremstår som en salme og hyllest til dette ”ensomme”, men gode livet. (Jeg tenkte litt på en salme vi sang i barneskolen: "Gjør det lille du kan, der hvor Gud har deg satt,"…… skrevet av Lina Sandell i 1885)  - Likevel er det noe jordnært over romanen, Lydia er et fullkomment individ som ”står seg” godt alene – samtidig som hun lever på en panteistisk måte med nærhet til dyr og natur uten å være overveiende religiøs – men det er utvilsomt noe sakralt over hele fortellingen om Lydia. Det livet vi har, er jo i bunn og grunn et ensomt liv, vi må leve det alene og dø alene, selv om vi har familie og er sammen med andre – og det er opp til hver enkelt å gjøre dette livet godt og meningsfylt….
Denne ”fortellingen” blir en god opplevelse og en stor kontrast til våre dagers stressende, masete og disharmoniske tilstander – det er kanskje ikke et liv som dagens strebere er ute etter, men det er så absolutt et liv som mange kunne være bedre tjent med.
Den ensomheten som Rune Christiansen beskriver, er ikke den ensomheten som mange frykter – dette er den sunne gode ensomheten som enhver kunne ha godt av å oppsøke eller oppleve.
Fortellingen om Lydia er en god lese-opplevelse som anbefales.  Jeg ser frem til å lese flere romaner av Rune Christiansen.
Terningkast:5

Andre bloggere som har omtalt denne: 
Anita i Artemisias verden
Rose-Marie


 

Tanker om bok - Tommi Kinnunen: Der fire veier møtes

November 9, 2017, 2:22 pm

≫ Next: Tanker om bok - Thomas Enger: Killerinstinkt

≪ Previous: Tanker om bok - Rune Christiansen: Ensomheten i Lydia Ernemans liv

$

0

0

En interessant liten slektskrønike - Kinnunen gir oss mange glimt etter hvert slik at vi forstår bedre hvorfor karakterene har endt opp slik de er og hvorfor relasjonene mellom dem har blitt slik.

Tittel: Der fire veier møtes
Forfatter: Tommi Kinnunen
Produsert av: LBF
Først utgitt: 10.03.2016
Originaltittel: Neljäntienristeys – utgitt i 2014
Spilletid: 07:32:15
ISBN Lydfil: 9788242163424
Målform: Bokmål
Oversetter: Turid Farbregd
Lest av: Ingrid Vollan
Jeg brukte lydfil fra LBF - papirutgaven brukte jeg også, gitt ut av Pax forlag, 2016, 300sider, ISBN:9788253038391

Tommi Kinnunen - Foto fra Pax sin web-side av Kristian Tervo

Mine tanker om Der fire veier møtes:

Dette er nok enda en av disse romanene jeg har lest for en god stund siden, men ikke omtalt rett etter lesing/lytting – jeg har litt notater å holde meg til – likevel – jeg føler at jeg bør skjerpe meg litt med dette å skrive om en roman rett etter at den er lest. Det er som oftest lettest på den måten. På den annen side er det ofte et pluss også å kunne se at en bok sitter i lenge etter at den er lest. Men tilbake til denne romanen – 
Dette er forfatterens debut-roman, og jeg merket meg straks at dette var veldig bra til å være en ”nybegynner-forfatter” på roman-genren.
Det er ikke lite Kinnunen begir seg ut på – slektsroman fra et bygdesamfunn langt nord i Finland - i en tid preget av to verdenskriger, en tid med fattigdom, og en tid med trangsyn og ikke minst, en tid med et helt annet syn på kvinner enn dagens likestillings-samfunn – og om det skal kunne kalles slektsroman, bør det spenne over en viss tid – og det gjør denne – fra ca 1890 og helt frem til vår tid. Det handler om slekters gang , mye arv og noe miljø – og så er kanskje heller ikke lagnaden så lett å komme unna…
De viktigste personene er kvinner – trauste, sterke kvinner. Vi starter med Maria som er jordmor (skal visstnok være en karakter bygd på Kinnunens egen tippoldemor) – et kvinnemenneske som kan stå på egne bein, og ønsker det også,  ikke bryr hun seg særlig om hva folk mener om henne heller. Hun velger å være enslig mor til datteren Lahja – og ”synden” går senere i arv, Lahja føder også et barn uten å være gift. Slikt kunne være ganske stigmatiserende på den i tiden, og i samfunnet disse to kvinnene, (Maria og Lahja)  levde. Men de var sterke og selvstendige. Lahja ønsker imidlertid et annet liv enn det moren hadde levd,  hun drømmer om et ”vanlig” liv med mann og barn og hjemmets trygghet – hun velger derfor å gifte seg med Onni – en snill og god mann -  arbeidsom og flink med barna – men hvor blir kjærligheten av? Vi skjønner at det er tabu å snakke om hvorfor den snille, gode Onni ikke kan gi Lahja det gode ekteskap.  Hun prøvde å bryte med "morsarven" -  ”alene-opplegget”, men det ender med at hun sitter bitter og alene med en av sønnene, Johannes  -
Hun blir en del av sønnens  familie, i et "fortielsens" hus – og svigerdatteren Kaarina får det ikke så lett i dette tause huset, med en svigermor som holder avstand og har mange hemmeligheter.  
Romanen gir oss et interessant innblikk i tre slektsledd og i fire hovedpersoners historie og liv: Maria jordmor kommer først, (fra 1890 årene til midt på 1900-tallet), så Lahja som er fotograf, vi følger henne fra 1911 til 1970-tallet – og den ene mannen vi får titte inn i livet til er Onnis – noen ti-år fra 1930. Relasjonene i denne romanen er skildret på en engasjerende måte. – det er ekteskapet mellom Onnis og Lahja og det er forholdet mellom Lahja og moren hennes – og ikke minst det problematiske forholdet mellom Kaarina og svigermoren Lahja – men her er Kaarina en klok kvinne  som finner frem i en del av hemmelighetene.
Kinnunen gir oss mange glimt inn i en forståelse av hvorfor karakterene har endt opp slik de er og hvorfor relasjonene mellom dem har blitt slik. Her er de tre kvinnene lukket inne bak fire vegger i huset som Onnis bygde – de er sammen, men relasjonene er problematiske, og livene blir på en måte separate og ensomme.
Og veiene møtes - og alle fire blir en del av "problemet" - det heter seg i familie-terapi at når en person innen familien har problemer, vil det gjelde hele familien og dynamikken i denne.
Bokens cover er et godt valg - vi ser et ansikt som er sammensatt av fire ulike personligheter - det er liv som krysser hverandre – de fire veiene i tittelen er symbolikken i de fire livene, de er adskilte og selvstendige, men på mange måter har de kontaktpunkter.
Det avsløres mer og mer hvordan dynamikken i familien er – men ikke før vi har hørt Onnis fortelling, ser vi det hele i et klarere lys – vi ser den bitre og vanskelig Lahja i et ”forklarende” lys – og når ett ”ledd” i familien er rammet av skjebnen slik, så forplanter det seg til de andre. Fortielser er et viktig element i denne romanen – og fortielser kan ofte skape identitetskriser.
Onni bygde hus og mange rom – og symbolikken er klar – de lever hver enkelt i sitt ”rom” og med sin historie – og egentlig skildrer vel Kinnunen noe allmenngyldig her – uansett om man lever i nærheten av hverandre, eller i en familie, så lever man i ensomhet i sitt ”eget lille liv” – det er ofte vanskelig å nå ut til den/de andre. Lahja lengtet desperat etter å nå inn til Onni, Onni på sin side lengtet ut til noe annet….
Symbolikken med veiene er fin synes jeg – det er kanskje ikke alltid vi kan gjøre frie veivalg – ofte er veien lagt der for oss gjennom arven, eller gjennom begrensninger i miljø og en tilfeldig skjebne – Romanen Der fire veier møtes viste oss fire mennesker som på sitt veivalg fikk et møtepunkt i livet.
Dette er en roman som berører og gjør inntrykk.

Nå ser jeg frem til å lese Kinnunens neste roman – Lyset bak øynene – der følger vi en fra slekten, Lahja og Onnis sin blinde datter Helena

Terningkast:5 

Andre bloggere som har omtalt denne:
Åslaug i Min bok- og maleblogg 

 

Tanker om bok - Thomas Enger: Killerinstinkt

November 10, 2017, 11:31 am

≫ Next: Tanker om bok - Giulia Enders: Sjarmen med tarmen

≪ Previous: Tanker om bok - Tommi Kinnunen: Der fire veier møtes

$

0

0

Spennende krim for unge voksne - og positivt at den ikke dveler spekulativt ved vold

Tittel: Killerinstinkt
Forfatter: Thomas Enger
Produsert av: LBF
Først utgitt: 30.08.2017
Alder: Fra ca 12 år
Spilletid: 06:26:00
ISBN Lydfil: 9788242165848
Målform: Bokmål
Sjanger: Krim og spenning
Innleser: Christoffer Staib
Jeg lyttet lydfil fra LBF og brukte også papirutgaven fra Kagge forlag,2017, 255 s. ISBN: 9788248920250 - Lest/lyttet:september 2017
 
Om boken og forfatteren- litt info fra Wikipedia

Thomas Enger intervjues om boken av Bjørn Fredrik Drangsholt - Foto:RandiAa©

Dette er første bok jeg leser av Thomas Enger. Jeg ble oppmerksom på forfatteren på høstmøtet til Kagge forlag.
Jeg var ikke klar over at det var en ungdomsbok – og stusset litt da jeg leste den ut ifra andre forutsetninger. I etterkant ble jeg klar over mitt ”mistak” – jeg hadde liggende en  tidligere bok av forfatteren, (Blodtåke), som jeg ikke hadde lest enda – og den visste jeg var en ”Voksen-krim”.
Men faktisk, Killerinstinkt kan godt leses av voksne også. Den er spennende, men kanskje ikke helt realistisk. 
Handling i korthet: Tenåringen Even Tollefsen er hovedpersonen – handlingen starter med at hans tidligere kjæreste Mari blir drept på den videregående skolen de går. Det har vært en revy-premiere der, og mange har vært til stede. Even blir innkalt til avhør, og senere hører vi glimt fra en rettssak – og i løpet av bokens videre handling er det mye spennende som skjer – flere blir drept, og Even sender mistanken i mange retninger. Evens far ble drept i en bilulykke mange år tidligere, også denne ulykken blir dratt inn i handlingen.
Temaet i denne ungdomsromanen er egentlig viktig, det handler om familie-relasjoner og hemmeligheter – og følgene av  hemmelighetskremmeri – vi får også innblikk i et ungdomsmiljø - og realismen er ganske god her, (tror jeg,) når det gjelder oppvekst, omgangstone og miljø blant dagens ungdom.
Boken hadde mye bra ved seg, men også en del faktorer som trakk i negativ retning: noe vag person-karakteristikker, og noe urealistisk handling – og en Even, hovedperson som var veldig ”vinglete” i tiltroen til sine nærmeste og til sine venner – det virket kanskje noe forvirrende. Men jeg tror ungdom vil verdsette denne boken høyere enn meg – positivt er det i hvert fall at den ikke inneholder unødig og spekulativ vold
Som spennende ungdoms-roman kan jeg gi den terningkast: 4, men vurdert på linje med ”voksenkrim” blir det terningkast: 3


 

---

Tanker om bok - Giulia Enders: Sjarmen med tarmen

November 11, 2017, 2:57 pm

≫ Next: Tanker om bok - Ketil Bjørnstad: Verden som var min - Åttitallet

≪ Previous: Tanker om bok - Thomas Enger: Killerinstinkt

$

0

0

Dette er en bok alle kan ha godt av å lese … i hvert fall har kroppen godt av at vi leser den. Anbefales.
 
Tittel: Sjarmen med tarmen
Forfatter: Giulia Enders
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2015
Antall sider: 289
Illustratør: Jill Enders
Innhold: Illustrert
Forlag: Cappelen Damm
Språk:    Bokmål
Originaltittel: Darm mit Charme
Oversatt av: Benedicta Windt-Val
ISBN/EAN: 9788202455668
Kategori: Helse og Populærvitenskap
Leser-eksemplar fra Cappelen Damm - lest april 2015

Giuklia Enders - Foto fra Cappelen Damm sin side

Fra bok-coveret

Mine tanker om Sjarmen med tarmen:

Jeg leste Sjarmen med tarmen i april 2015 – og ser jeg gjorde mange notater underveis i lesingen – da jeg fant disse nå, var det på tide å omtale denne morsomme og lærerike boken.
Helse og biologi har alltid interessert meg - og denne boken bare måtte jeg se nærmere på.
Førsteinntrykket etter en titt på innledningen , innholdslisten og illustrasjonene motiverte meg for lesing med en gang.
Boken starter med et forord av Jørgen Valeur som har doktorgrad innen matoverfølsomhet,(s.11-14) – han gir oss litt historikk på emnet, og understreker viktigheten av opplysning rundt tarm- og mage-funksjoner, og han gir ros til Giulia for hvordan hun har behandlet temaet – han sier at boken er både for lærd og leg – og fremhever at forfatteren skriver med respekt for temaet og hun skriver med sjarm – og at boken er som en reiseskildring gjennom mage-tarm-systemet – Valeur ønsker oss God tur - og god fordøyelse! gjennom denne boken.
Utrolig at man kan skrive så morsomt om tarm-systemet – her er det mye ”fram-snakk” av et organ som nesten er tabu å snakke om – et organ som er undervurdert, men som er av aller største viktighet i kroppen vår. Boken har visst gått som varmt hvetebrød (eller helst grov-brød da) først i hjemlandet Tyskland hvor det raskt ble solgt 1 million bøker – etter hvert har rundt 25 land ønsket å ta tarmen i øyesyn. Forfatteren Guilia Enders har jeg bare opplevd på TV-skjermen – men at denne boken ble så morsom og samtidig lærerik, forstår man når man opplever forfatteren – lege og forsker og forfatter og formidler av folkelig opplysning om tarm, mat, bakterieflora, og ikke minst viktigheten av tarmen i vår kropp og tilværelse. Det er kanskje ikke mange som har tenkt på at tarmen kan settes i forbindelse med depresjoner, allergier, til og med Alzheimer og mye mer – så det er verdt å sette seg godt inn i hvordan denne fungerer og ikke minst bør man stå på god fot med dette organet – skal man føle kroppslig harmoni og  leve et godt liv. Dette er en bok alle kan ha godt av å lese … i hvert fall har kroppen godt av at vi leser den. Anbefales.
Bere det å lese innholdslisten, motiverer til å studere denne boken nærmere - for her er det litt av hvert av interesse:

Jeg skal så absolutt ikke referere alt innholdet i denne, men jeg trekker frem noe av det jeg fant spennende under lesingen - og det bør også nevnes at boken er rikt illustrert med ganske spesielle tegninger - de er både informative og morsomme. 

Morsomme illustrasjoner gjennom hele boken

Og vanskelige begreper og faguttrykk er gjort folkelig tilgjengelig av forfatteren - det kan ikke ha vært helt lett å oversette dette til norsk - men jeg synes dette har vært vellykket.
Joda, boken er veldig morsom og veldig popularisert, mange vil kanskje mene det er "litt på grensen"– men den makter i hvertfall å formidle vitenskap slik at de fleste kan fordøye dette med letthet. Vi følger maten fra prosessen i munnen med spytt, og alle prosessene videre til avfallet kommer ut. Mye vil kanskje være nytt og merkelig for leseren, eller det er ”fenomener” man aldri har tenkt over.
Her får vi også beskrivelse av ”det som kommer ut”, og alle varianter av dette – og var det noe man ikke visste om ”skitt” fra før, så ble man nok klokere her, etter å ha lest side 81-88.
(Og at man sitter på rett måte når man kvitter seg med avfallet, blir også nøye forklart – noe som opptok mine to yngste barnebarn 4 og 8 år veldig, de spurte litt rundt i familien om dette, "hvordan de satt"– boken Sjarmen med tarmen var de i det hele tatt veldig opptatt av)
Og plages man av sure oppstøt, er det lurt å kikke nøye på side 106-111.
Forstoppelse er vel også en ganske vanlig plage – her er det mye å bli opplyst om – fra side 122ff - og at 95% av seratonin  i kroppen produseres i tarmen, nei, det visste jeg ikke.
Noe av det jeg fant mest interessant, var kanskje dette med bakteriefloraen i tarmen – det var spennende å lese om alle de "effektive" bakteriene som finnes  og at tarmbakterie-floraen er så viktig for harmoni og balanse i kroppen vår – og nå vet jeg at 95% av mage-tarm-bakteriene er "snille" bakterier – de kan til og med hjelpe til å regulere kolesterolnivået vårt – (men det finnes noen ”slemme” også da – som salmonella og helicobacter pylori (den har jeg faktisk kjennskap til selv, at den førte til magekatarr og antibiotika-kur) -  og antibiotika brukes mot disse, men boken understreker det som de fleste vet nå – at antibiotika bør brukes med forsiktighet.
Noe jeg savner i boken? - Ja, et stikkord-register hadde vært fint….
Men ellers er denne topp – spennende og viktig lesing. Og det forskes videre på dette viktige feltet – så det kommer sikkert enda mer nyttig lærdom om tarmsystemet vårt – viktig forskning som har stor betydning for bekjempelse av mange alvorlige sykdommer.
Konklusjon: Kunnskap på en morsom og lærerik måte - en bok man ikke bør gå glipp av. Anbefales
Terningkast: 5

 Videoklipp - Giulia Enders:
 

Tanker om bok - Ketil Bjørnstad: Verden som var min - Åttitallet

November 14, 2017, 8:57 am

≫ Next: Tanker om bok - Rune Christiansen: Fanny og mysteriet i den sørgende skogen

≪ Previous: Tanker om bok - Giulia Enders: Sjarmen med tarmen

$

0

0

Jeg hadde store forventninger til Åttitallet - Bok 3 i Ketil Bjørnstads ambisiøse seks-binds krønike-prosjekt. Og ja! Den innfridde forventningene.

Tittel: Verden som var min. Åttitallet
Forfatter: Ketil Bjørnstad
Forlag: Aschehoug
Utgivelsesdato: 19.10.2017
ISBN9788203362330
Jeg brukte papirutgaven fra forlaget og Lydfil fra Lydbokforlaget, spilletid 28t, ISBN Lydfil: 9788242165435, innleser Anders Ribu

Foto kopiert fra boken - forfatteren på slutten av åttitallet

Info om forfatteren - Wikipedia

Mitt mini-sammendrag av Verden som var min - Åttitallet:

Her kommer Åttitallet – da er vi halvveis i Ketil Bjørnstads store seks-binds prosjekt– vi følger et ti-år i livet til Ketil Bjørnstad og et ti-år med den store verdens begivenheter. Livet byr på problemer, både kroppslig og følelsesmessig – jappetid og økonomisk krise, store og små ulykker – Kald krig og atombombe-frykt i verden - et Europa i endring – en Øst-Vest problematikk som topper seg med Arne Treholt på det lokale plan. Og så faller muren – og så dør Mowitz og ti-året er slutt
Idyll og uskyld sto for fall – dette er et kontrastens ti-år til det vi fulgte i Sekstitallet og Syttitallet – det var mitt lille sammendrag av Åttitallet – men jeg skal gå litt mer i detaljer.

Mine tanker om Verden som var min - Åttitallet:

Jeg synes ikke K.B. fortjener at det man hefter seg først og fremst ved når man leser Åttitallet, er hans såkalte ”angrep” på kritikere – det må være lov å gi uttrykk for det man føler i forholdt til egne produkter. Så akkurat den delen hopper jeg over – det tar ikke så stor plass i romanen – men en ”utblåsing” var det kanskje – og kritikere blir navngitt.
(Bjørnstad selv har en god redegjørelse i BOK365)

På åttitallet bor hovedpersonen  på Sandøya i Tvedestrand kommune med ”den andre”  - her er livet idyll og en kontrast til livet i Oslo og livet i en urolig verden – ”den andre”, partner og omsider ektefelle i mange år er anonymisert og skånsomt og vakkert skildret – et fint trekk av forfatteren. Her går ”det lille livet” med skriving, musikkvenner og andre venner, solnedganger og spaserturer, et liv i pakt med naturen. I dette ti-året går han fra ungdom til moden og gift mann – det er årene fra 28 til 38 som skildres her.
I starten av bok tre skal det innrømmes at jeg  satt med kritiske tanker som: Det er mange navn som nevnes, det er mye ”kjendiseri”, og det balanserer på kanten til dagbok-notater  - og tonen er en annen i denne enn i Seksti tallet og Syttitallet – mer aggressiv på en måte, litt bitter og mollstemt – men så snudde stemningen min etter hvert som jeg levde meg inn i boken og hensatte meg til det åtti-tallet jeg selv erindret, dette ble bare bedre og bedre etter hvert – og det ene høydepunktet etter det andre ble manet frem av Bjørnstad også i dette tiåret. Men som sagt, det tok noen sider før jeg fant tonen og ble samstemt med boken, men så begynte det å svinge riktig så bra.
Imponerende hva han kaster seg ut i og engasjerer seg i – for å nevne noe som forundret meg, (for ikke å si sjokkerte meg) – tenk den ”klassiske” Bjørnstad ser på Melodi Grand Prix og til og med deltar i konkurransen med en melodi!
Musikk-livet og interessene er ganske allsidige hører vi – sentralt står samarbeidet med Cornelis Vreeswijk og ikke minst det lange og fruktbare samarbeidet med Lill Lindfors (hun er gitt stor plass i boken) -  hans Leve Patagonia - hvor både Vreeswijk og Lindfors er med - hadde sucess i dette ti-året.
Han avslører at han liker musikere som Sting - The Police, Bruce Springsteen, (skjønner Bjørnstad som meg fikk "dundret" Born in the USA i hodet i 1984). Leonard Cohen (noe jeg bifaller), han utelater heller ikke "våre egne" - Aha - som imponerte stort med at lille Norge kunne bli internasjonale i pop-verdenen (savner vi noen i boken? Åge kanskje - men han er vel litt for lokal....) men han har i hvert fall ikke glemt de klassiske komponistene som Grieg og Bach og Beethoven i dette ti-året heller.
Den første (dokumentar)romanen som fikk meg til å fatte interesse for Bjørnstad som forfatter, var boken om Oda - den ble til i 1983
Og hvor fruktbart ti-året var for Ketil Bjørnstad på denne tiden, viser denne imponerende listen av det som ble produsert på åttitallet:

I Åttitallet ”japper” Bjørnstad seg med mange kjendiser som nevnes – mange er interessante, andre ikke fullt så interessante – Kjell Bækkelund får vi høre ganske mye om, og det er interessant å se at Bjørnstads kontaktflater med Bækkelund både dreier seg om musikk og politikk (skal ikke avsløre for mye her).

Åttitallet var også ti-året der Treholt-saken splittet mange venner og familier – (erfarte selv mange heftige diskusjoner i familien og vennekretsen) – og uten å ”ta  parti” – her må jeg si at det var modig gjort av Bjørnstad – han forteller i boken hvordan han ble involvert i saken, hva han tenkte om rettssaken og dommen – og hvordan han ”gled inn” i et vennskap med Arne Treholt og dro flere ganger og besøkte han i  fengslet – var til og med invitert da Treholt giftet seg med den mye yngre Shelly i 1987 – og det var på hengende håret at Bjørnstad ikke ble mer knyttet opp til Treholts rømmeplaner i juni 1986 – enn det han ble… (les selv).  Det kostet Bjørnstad litt å eksponere seg på ”den” siden i Treholt saken -  Bæsj-brev i postkassen og ”fallende stjerne” i manges øyne og mye annet styr. Nå sier jeg med Bob Dylan: The Times They Are A-Changin'  - tok en titt på Treholts Facebook side i dag, ikke at jeg er blant vennene, men den ligger åpen for public – og det ser ut til at han er ganske stueren i dag – mange kjendiser fra ulike kategorier der på vennelisten hans. 
Åttitallet gir oss Ketil Bjørnstad enda mer nådeløst utleverende enn i de to foregående bøkene – utleverende med sykdommen sin (som han ikke visste på den tiden var en sykdom) - bulimi – heldigvis tok dette av etter hvert.
Utleverende er han også når det gjelder  ”snobberi” med flotte hoteller, fine viner og gourmet-mat og rikelig driks til portierer og servitører (mye fordi han ikke turde annet da - nesten så man har lyst til å "bryte inn" enkelte steder å si: stopp - nok nå, "modesty" er også en dyd)
En annen ”fascinasjon” han har, er  ulykker – og angsten går nesten i retning av det irrasjonelle her.  Da spesifikt flyulykker – Det kan ikke være lett å være så opphengt i fly-ulykker når man er så ofte ut og reiser – men flyskrekken så ut til å bedre seg etter hvert.
Reisebeskrivelsene i Åttitallet er også høydepunkter – Reisen til Japan , for eksempel, ga meg umiddelbar reiselyst – der har jeg ikke vært. Han reiser og reiser, bor på utallige hotellrom – da ofte med valg av hoteller ”på øverste hylle” i verdensbyene. Dette gir han  god tid til betraktninger på flyplasser og fra hotell vinduet. Bjørnstad er god på dette med å gi visuelle beskrivelser av eksotiske steder og mennesket – dette var høydepunkter for meg, det var ofte så visuelt beskrevet at jeg følte jeg var på reisen selv – i det hele tatt har boken utrolig gode skilderier – det gir kontraster til alle tragiske og alvorlige verdens-hendelser som skjedde i løpet av dette ti-året .
Åttitallet, på linje med Sekstitallet og Syttitallet, blir en repetisjon av verdens- og Norges-historien i dette ti-året – jeg kom stadig  i et ordentlig ”husker-du-modus ”– mye er interessant, men ikke alt – det skal sies – Men det er interessant å få innblikk i at Bjørnstad er godt orientert og har meninger om mangt og mye som foregår i Norge og verden forøvrig. Og ikke minst at han tør tilkjennegi sine meninger. Et annet pluss ved denne store serien til Bjørnstad, er at man uvilkårlig linker sine egne "decader"til Bjørnstads beretning - og leseren opplever "sin verden". Jeg blir i hvert fall stadig minnet på hva som skjedde i mitt eget liv på den tiden – for eksempel da mordet på John Lennon blir nøye berettet om, fikk jeg lyst til å lete frem et gammelt bilde -  jeg står der utenfor Dakota bygningen og er akkurat på stedet der Lennon ble skutt – Bjørnstad forteller om sin vandring i Harlem – og der hadde jeg selv en merkelig, noe skummel opplevelse en gang (utenfor dette Jazz-stedet i Harlem  - jeg har ofte fortalt den "spennende historien til mine elever) og slik minnes jeg flere episoder som jeg ”linker” til ”min verden”.

Allsidighet kjennetegner Bjørnstad og allsidig er innholdet i fortellingen hans – variasjon skaper det også at han sjonglerer litt med ”fortellerpersonen” – han er både ”Jeg”, ”Han” og ”Bjørnstad-gutten”.
Vi lærer også å kjenne katten Movitz i Åttitallet – det er forfatterens trygge forankringspunkt som gir  pusterom i det hektiske livet – katten blir til glede for katte-elskende lesere, (eller til irritasjon for kattehatere – alt ettersom) – den er der gjennom hele boken – (”to his bitter end” i slutten av boken - katte-elsker eller ikke - man røres ved begravelsen)
Noe annet som går igjen med et interessant image - som et symbol på engstelse kanskje? - den lille gutten som flere ganger dukker opp sittende alene på trappen utenfor huset på Røa – og så er det et skremmende hull i trappen….
 
Motforestillinger til Åttitallet? - Boken er laaaang da, men det er ikke sikkert det er mulig å komprimere innholdet – den mister kanskje noe av særpreget da – og mange lesere liker de endeløse romanene som de kan beholde og dvele lenge ved – jeg er litt midt på treet her – En aldri så liten innskrenking kanskje? I Nittitallet da? Eller man husker enda mer dess nærmere nåtiden man kommer. Det er en  fare for det.

Men ”Åttitallet” ga meg i hvert fall mange aha opplevelser som: ”Å, ja, skjedde det også på Åttitallet” – som for eksempel når WordPerfect blir nevnt – den husker jeg godt – en ny verden liksom åpnet seg med den – og så mye moro jeg hadde da jeg printet ut WordPerfect-dokumenter, jeg hadde en printer som ”snakket” til meg: ”Printer er klar” ”Dokumentet er ferdig” osv.
Og så Gorbatsjov da, kjekt å ”møte” igjen han – Perestrojka og Glasnost– han ble ikke profet i eget land, men veldig populær i resten av Europa og verden, jeg likte den mannen, og Ketil skriver også varmt om han – og det var ikke bare den spesielle føflekken folk merket seg – men jeg må innrømme at den stirret jeg mye på hver gang mannen var på TV skjermen – og det var ofte på den tiden – morsomt at Bjørnstad også var fascinert av den flekken.....
Vi blir også minnet om at økonomien ofte går i bølgedaler - aksjekrisen inntrer, og forfatteren selv kommer i økonomisk krise selv om han ikke har spekulert i aksjer. Han betegner dette ti-året som begjærets ti-år, og det følte jeg under lesingen var en meget god karakteristikk. Han karakteriserer seg selv som en jeger - ærlig innrømmer han at det var en umettelig jakt og en samletrang - han har samlet på reiser, adspredelser, mennesker, begivenheter, ting og opplevelser.
Jeg syntes det var bra, nesten en lettelse, da denne innrømmelsen kom på slutten av Åttitalls-boken - jeg hadde reagert en del på "fråtseriet" og "japperiet", ”snobberi” og ”jåleri” under lesingen – men jeg må innrømme – det var morsomt å lese om også.
Men det var ikke alt Bjørnstad ”snakket om” i Åttitallet  - ”Skammen” blir ikke avslørt – det antydes mange ganger, og det tjener vel til en del spekulasjoner.
 
Dette var noen løse tanker rundt ”Åttitallet” – som vanlig i stream of consciousness-modus - Boken inneholder så mye mer og spennende enn mine løse tanker kan formidle i en kort blogg-post – dette er så absolutt anbefalt lesing.
Bjørnstad er kunstner på så mange områder. Ikke minst er han ordkunstner   Å lytte til Anders Ribus lesing av Ketil Bjørnstads tekst er som å lytte til vakker musikk.
Og så blir det å vente på fortsettelsen i Nittitallet
Åttitallets avslutnings-linje likte jeg godt:”Jo, sier jeg bestemt. Alt er mulig”
Terningkast:5


Mine omtaler av noen Ketil Bjørnstad verk:

• Bjørnstad, Ketil: Til musikken, Elven, Damen i dalen - trilogi  
• Bjørnstad, Ketil: Verdens ende 
• Bjørnstad, Ketil: Ensomheten
• Bjørnstad, Ketil: De udødelige 
• Bjørnstad, Ketil: Veien til Mozart
• Bjørnstad, Ketil: Veien til Mozart - Konsert Ringve
• Bjørnstad, Ketil: Verden som var min - Sekstitallet
• Bjørnstad, Ketil: Boklansering av Sekstitallet
• Bjørnstad, Ketil: Alene ut - dikt 
• Bjørnstad, Ketil: Verden som var min - Syttitallet I
• Bjørnstad, Ketil: Verden som var min - Syttitallet II 
• Bjørnstad, Ketil: Bokbad med Anne Grosvold 
• Bjørnstad, Ketil: Verden som var min - Åttitallet

Tanker om bok - Rune Christiansen: Fanny og mysteriet i den sørgende skogen

November 18, 2017, 10:55 am

≫ Next: Tanker om bok - Shari Lapena: Naboparet

≪ Previous: Tanker om bok - Ketil Bjørnstad: Verden som var min - Åttitallet

$

0

0

En vakker, poetisk roman - et drømmespill om liv og død - om virkelighet og drøm - Fanny er ung, men moden og reflektert

Tittel: Fanny og mysteriet i den sørgende skogen
Forfatter: Rune Christiansen
Utgitt: 2017
Forlag: Oktober
Antall sider: 212
ISBN978 82 495 1838 8
Jeg brukte lese-eksemplar fra Oktober forlag og Lydfil fra LBF - spilletid 03:10:52, utgitt 2017, ISBN Lydfil:9788242166371, vakkert lest av Andrine Sæther 
 

Rune Christiansen - foto fra Oktober forlags side  - ved Baard Henriksen

Om forfatteren: Wikipedia - Forfatterens WEB-site

Mine tanker om Fanny og mysteriet i den sørgende skogen:

Innhold – kort skissert: Fanny blir helt alene i denne verden 17 år gammel, uten foreldre, de døde i en bilulykke, nå ”ser” hun dem bare igjen i drømmer, Fanny har ingen søsken – nå vil hun målbevisst greie seg alene, mestre skolegangen, husarbeid og annet – hun har ikke mange venner, forelsker seg i Jonas på samme skole, men det blir ikke til noe, hun jobber litt for presten Tomas Alm, men ”mister” han også – så er det Karen – et fint vennskap – kanskje noe mer? – Vi følger Fannys liv gjennom sorgprosessen.

Gjennom sorgen, gjennom drømmene, ensomheten og en slags lidelse er Fanny på vei til å skape sin identitet. Fanny har evnen til å leve både i drømmenes- og virkelighetens verden.
Hun trenger tid i sin sorgprosess – drømmene blir noe livgivende, eller et pusterom når hun trenger det  – og Rune Christiansens poetiske uttrykksform løfter det hele til noe overjordisk – slik at dette blir en roman man mer sanser enn forstår.  (Å lytte til Andrine Sæther lese denne, skaper enda større grad av sanselighet.)
Mange vil kanskje synes romanen er veldig sørgelig og trist, men jeg så den ikke slik – jeg følte Fanny var i en  prosess som hun måtte bruke tid på å komme igjennom – en slags privat ”kampen for tilværelsen” – og jeg så henne for meg som et helstøpt og modent, harmonisk menneske ”når tiden var inne” og hun hadde ”vunnet kampen” ("Identity quest") – Romanen minner oss på: Livet må man bare ta slik det er og blir, på godt og vondt – Fanny vil ikke at sorgen og den skjebnen som har rammet henne skal styre livet hennes – et ”minne” tar hun vare på en stund, så lenge hun har behov for det – en spiker – og på en måte risper hun sorgen inn i håndleddet sitt, for å gjøre seg ferdig med den, eller for å ”plassere” den et sted?
Det er få personer å konsentrere seg om i romanen – stort sett bare tre utenom Fanny – det er presten Tobias Alm, venninnen Karen og klassekameraten Janos – slik konsentrerer man seg om det som er viktig i romanen: Fannys vei gjennom sorgen og til  det ”selvet” og det livet hun finner frem til.
Bokens tittel er også et vakkert valg – Fanny møter ”Mysteriet i den sørgende skogen” – og hva er det egentlig hun møter? – Det svaret som lå nærmest for meg, er at Fanny står overfor de fundamentale eksistensielle spørsmål – det handler om selve livet og om den uunngåelige døden – en del av naturens gang. Fanny går gjennom et slags sorgtungt drømmespill – og det er noe hun gjør alene, det er ensomhet i denne romanen også, slik som den foregående jeg leste, om Lydia– men i boken om Fanny er det nok mer sorg enn i Lydias liv. Fanny må stå på egne bein og ”ordne” livet sitt i tidlig alder – det at hun brått mistet foreldrene sine, ble vel bare en forsterkning av det som er alle menneskers lodd – for å si det med noen store ord: Vi går i bunn og grunn alle gjennom dette livet alene. Fannys møte med døden blir også noe hun vokser på – først ved foreldrenes brå bortgang, deretter gjennom den hardt skadede hjorten hun må ”barmhjertighets-drepe” og så skjedde dette tragiske og traumatiske med presten (skal ikke avsløre hendelsesforløpet her).  Ved disse møtene med døden  rives Fanny ut av barndommen og bråmodnes – og sannsynligvis kom hun styrket ut av det.
Tidvis opplevde jeg hovedpersonen Fanny som et oversanselig vesen – et vesen i pakt med naturen, og i pakt med sine egne drømmer – som hun flyter inn og ut av – og selve skogen sørger med henne – dette ble veldig eventyraktig – og gir en spennende kontrast til det helt hverdagslige som skjer i romanen på skolen og i Fannys hjem og på bussen osv.  For i tillegg til drømmene og ”skogen” , så er Fanny flink til å fylle livet i sorgperioden med det hverdagslige og meningsfulle som ”må” gjøres i hverdagen – slik får hun sorgen på avstand.
Selv om dette var en melankolsk og alvorsfylt beretning – så ser jeg håp og fremtid for Fanny – og spikeren og det hun gjorde med den, det legger hun bak seg – hun går videre: ….”men den hersens spikeren irriterte henne……Den var så fremmed for henne nå……..Den hadde vært hennes hemmelige forbundsfelle, nå var den bare en nedrig påminnelse om hvem hun hadde vært: en som ikke hører hjemme i sitt eget liv.” (s.170) Dette tolker jeg som at Fanny er ”på vei” – hun finner sin identitet – for etter denne erkjennelsen – (det er rett etter at hun har fått en melding fra Karen) – går hun hjem og ”skiller seg med” spikeren, med hammer og et fast slag planter hun den dypt i en bjelke i vedskjulet. Men drømmene kvitter hun seg ikke med – de vil nok fortsette – og prøvelsene hun har vært igjennom, sammenlignet hun ”med en nedstigning til underverdenen”. (s.201)
(Jeg har aldri vært særlig tilhenger av Paulo Coelho, selv om jeg har lest flere av bøkene hans – men en av romanene hans likte jeg veldig godt: Veronika vil dø – boken om Fanny ligner en liten tanke på den – i hvert fall stemningen i den).
Konklusjon: Fanny og mysteriet i den sørgende skogen er en utrolig vakker roman - nesten som en ”Høysang” om livet og døden – Fanny ble kjent med døden – den kommer nok til henne også – men jeg velger å tro at hun har et fint liv foran seg i mange, mange år – et liv som rommer glede og kjærlighet og naturopplevelser – men sikkert også noen sorger innimellom.  C'est la vie
Terningkast:5


Mine omtaler av Rune Christiansens bøker:
Ensomheten i Lydia Ernemans liv
Fanny og mysteriet i den sørgende skogen


 

Tanker om bok - Shari Lapena: Naboparet

November 24, 2017, 9:28 am

≫ Next: Tanker om hefte - Juleroser - Julehefte - Herborg Kråkevik

≪ Previous: Tanker om bok - Rune Christiansen: Fanny og mysteriet i den sørgende skogen

$

0

0

Spenningen er så absolutt på topp i denne - ikke et kjedelig øyeblikk. Den fortjener topp score for spennings-momentet - men .... 

Tittel: Naboparet
Forfatter: Shari Lapena
Produsert av: LBF
Først utgitt: 02.01.2017
Originaltittel: The Couple Next Door
Spilletid: 08:17:49
Antall CDer: 7
ISBN CD: 9788242173065
Målform: Bokmål
Oversetter: Inge Ulrik Gundersen
Sjanger: Krim og spenning
Innleser: Silje Storstein
Jeg lånte lydbok på biblioteket
Papirutgaven er utgitt på Gyldendal 2017, 334s, ISBN9788205495173

Google-bilder av Shari Lapena

Shari Lapena web-site

Mine tanker om Naboparet:

Den kanadiske forfatteren Shari Lapena skrev sin første kriminalroman i 2016 – hun hadde allerede skrevet to romaner da. Naboparet kom ut på norsk i januar 2017, og jeg ble litt nysgjerrig på en ny krim-forfatter – lyttet denne rett etter utgivelsen. Jeg hadde lest at Naboparet ble bestselger i Canada og også i flere andre land. Lapena er utdannet jurist og hadde også jobbet som lærer før hun debuterte i 2008. I 2017 kom hun med enda en ny roman, A Stranger in the House – det er også en spenningsroman.
Jeg må innrømme at spenningen var på topp gjennom hele denne thrilleren – likevel var det litt å trekke på full score.
Selve historien var ganske genial – Man lurer hele tiden på hvordan dette henger sammen. Det er aldri lett å si - leseren/lytteren holdes i konstant spenning.
Ekteparet Anne og Marco er foreldre til en 6-måneders baby.  Marerittet starter en kveld de er invitert til naboparet Cynthia og Graham - selv om barnevakten ikke kunne komme, bestemmer de seg likevel for å gå til nabohuset – for en stund i hvert fall, de har jo med seg babycall, og vil stikke over på skift for å se at alt er i orden med babyen – men så skjer det fatale at babyen er borte når de kommer hjem etter selskapet. Ytterdøren er åpen også – nå må hver stein snues, venner, familie, naboene – hvem er de skyldige? – Thrilleren er et skrekkeksempel på at vi egentlig ikke kjenner godt nok folk vi har rundt oss. Anne merket for eksempel at nabo-vertinnen Cynthia var litt for opptatt av Marco, mannen hennes den kvelden det skjedde – dette blir et nytt spennings-moment i thrilleren.
Her hopper vi raskt fra den ene antagelsen til den neste – kanskje litt for hyppig og raskt – det kommer mange overraskelsesmomenter etter hvert, og det er ikke helt lett å se løsningen….
At de frykter at babyen er kidnappet, er også ganske logisk – Annes foreldre er rike og vil nok imøtekomme krav fra eventuelle kidnappere. Situasjonen setter ekteskapet på en stor prøve, her blir det gjensidige skyldanklager – man aner det er mange dunkle hemmeligheter gjemt hos både den ene og den andre i persongalleriet her. Leseren føler desperasjonen og panikken hos foreldrene – Anne har fra før en fødsels-depresjon – og denne ”brukes” mot henne nå – og sorgen og mistroen til nabo”venninnen” gjør det hele bare verre – likeså politiets nærgående spørsmål. Her har vi mange mistenkte å tumle med – det er utrolig hvor det hele ”baller på seg” etter hvert – og slutten? Den virket nok noe brå og uferdig – det ble noe trekk for den, og rent språklig var denne thrilleren noe middelmådig.
Konklusjon: Thrilleren er veldig anbefalelsesverdig når det gjelder spenning – den er aldri kjedelig, men ikke alt klaffet helt -  og moralen i historien må vel være at det skorter på innsikt og kunnskaper om våre nærmeste - det gjelder både venner og familie og naboer - vi kan ofte kanskje få oss noen overraskelser  - det var det noen som erfarte i denne romanen.
Terningkast:4
 

Tanker om hefte - Juleroser - Julehefte - Herborg Kråkevik

November 28, 2017, 10:28 am

≫ Next: Tanker om bok - Edvard Hoem: Liv andre har levd

≪ Previous: Tanker om bok - Shari Lapena: Naboparet

$

0

0

Årets vakreste Julehefte er nok Juleroser fra Samlaget. Jeg oppdaget det første året det kom ut 2015 - og nå har jeg alle tre årgangene. De to første kjøpte jeg, dette tredje fikk jeg i gave fra Samlaget - Takk for det.
Nå skal jeg ikke avsløre for mye av innholdet - men dette er en gammel tradisjon, fra den tiden da julehefter var den store kulturelle opplevelsen i heimen.
Her er det kunst både i bilder og tekst - se bare på de vakre forsidene - og innholdslisten på baksiden av hver årgang.

Juleroser 2015: 

Forlag: Egmont Samlaget
Redaktør: Herborg Kråkevik
Utgivelsesår: 2015
Format: Heftet
ISBN:13 9788242953322
EAN: 9788242953322
Språk: Bokmål Nynorsk Flerspråklig Svensk
Sider: 78
Utgave 1 

Juleroser 2016:

Forlag: Egmont Samlaget
Redaktør: Herborg Kråkevik
Utgivelsesår: 2016
Format: Heftet
ISBN:13 9788242955005
EAN: 9788242955005
Språk: Bokmål Nynorsk Flerspråklig Dansk
Sider: 86
Utgave 1

 

Juleroser 2017:

(Frontsiden - se første bilde)
Forlag: Egmont Samlaget
Redaktør: Herborg Kråkevik
Utgivelsesår: 2015
Format: Heftet
ISBN:13 9788242953322
EAN: 9788242953322
Språk: Bokmål Nynorsk Flerspråklig Svensk
Sider: 78
Utgave 1   

Det er Herborg Kråkevik som er redaktør for Juleroser - og utrolig mange kjente forfattere og billed-kunstnere har gitt sine bidrag. Herbjørg Kråkevik har tatt opp igjen tradisjonen på et litterært julehefte som ble gitt ut i årene 1881 til 1944 - det het også Juleroser.
Navnet har det fra stauden Helleborus niger som på norsk kalles Julerose:

Helleborus niger - Foto:RandiAa©

Det aller første Juleroser  kom ut i Norden  9. desember 1881, utgiveren var en papir og kunsthandler i København, Ernst Bojesen - illustrasjonen på forsiden er den hvite Helleborus niger, det er den vi på norsk kaller Julerose - hos meg kan den blomstre i bedet til jul, eller utpå vinteren om ikke den ligger under snøen. Her er et bilde av det første heftet - utgiveren var en papir og kunsthandler i København, Ernst Bojesen - illustrasjonen på forsiden er den hvite Helleborus niger, det er den vi på norsk kaller Julerose - hos meg kan den blomstre i bedet til jul, eller utpå vinteren om ikke den ligger under snøen. Bildet er "lånt" bilde fra Wikipedia - det kommer fra Egeskov Bibliotek - her er innholdslisten - og forstørret Helleborus, Julerose-tegningen:

 

Norden hadde tatt etter en fransk tradisjon, et julehefte som kom ut bare et par år før, i 1879 - Bojesen brukte dette juleheftet som "modell", det het Paris-Murcie. Her er noen bilder fra det franske - som det norske tok modell av:

Og redaktøren i Danmark ville gjerne utvide og ha med Norge og Sverige også - og det skjedde etter hvert. Hvert land med sin redaktør, og med kunstnerisk stoff fra alle tre landene.
Her er den vakre forsiden på Juleroser 1891 - (lånt bilde fra Nasjonalbiblioteket) - Kunstneren Carl Thomsen har designet omslaget:

Herbjørg Kråkevik gjenoppfrisker sin egen barndomsjul med disse juleheftene - hun har opplevd at de gamle årgangene av det opprinnelige Juleroser kom frem til jul - og har laget et vakkert minne som er fint å ta med seg i livet. Slik vil nok de fleste som leser og ser på de nye heftene med Juleroser finne en verdi i disse som er god å gjemme på - og så lager man en tradisjon: ta de frem i et varmt og julepyntet hus til glede for store og små. I hvert fall gjør jeg det med disse tre første nå. Her er utrolig mange fine fortellinger og vakre bilder.
Videoklipp med Herborg Kråkevik og det første moderne Juleroser:

Hvis man skal vurdere Juleroser med terningkast, kan ikke det bli annet enn:6- de blir alltid fort utsolgt

God Jul med Juleroser og en av de flotte kunstverkene som man finner i heftet - denne av Håkon Bleken:

Tanker om bok - Edvard Hoem: Liv andre har levd

January 10, 2018, 10:58 am

≫ Next: Tanker om bok - Nathan Hill: Nøkken

≪ Previous: Tanker om hefte - Juleroser - Julehefte - Herborg Kråkevik

$

0

0

Her kommer siste boken av Edvard Hoems store slekts-krønike. Krøniken er diktning, men det er også virkelighet i dette – personene har levd, Edvard Hoem har gitt sine forgjengere nytt liv – han har brukt det som kan oppspores om dem, resten har han diktet inn – og for leseren blir det en historie om virkelige mennesker i realistiske omgivelser  - de gir oss hundrede år av levd liv.

Tittel: Liv andre har levd
Forfatter: Edvard Hoem
Produsert av: LBF
Målform: Nynorsk
Spilletid: 13:03:13
Først utgitt: 30.11.2017
ISBN Lydfil: 9788242165381
Innleser: Edvard Hoem
Jeg brukte lydfil fra LBF og papirutgaven fra Oktober forlag, 505 sider - Lest 04.12.2017

Edvard Hoem foto fra forlagets side av Paal Audestad

Om forfatteren:
Fra forlagets side.Fra Store norske leksikon.

 

Mine tanker om Liv andre har levd:

Slektskrøniken om familien fra Norge, nærmere bestemt Molde-området, går her inn i sin fjerde roman – og jeg følger med på ”lasset” like interessert som fra første bind Slåttekar i himmelen, til videre gjennom Bror din på prærien og Land ingen har sett til nå denne fjerde romanen Land ingen har sett – vi har vekslet på å være i Romsdalen og i Canada – men vi har også fulgt slekten i South Dakota og i København. Det er mange personer, unge og gamle av slekten til slåttekar Knut Hanson Nesje vi har møtt opp gjennom tidene – i hundrede år - i krønikens første bok – på 1870-tallet, er det slåttekaren, han som var oldefaren til forfatteren Edvard Hoem, som er hovedfiguren – i de tre neste bøkene følger vi hans etterkommere, med Eilert Knudtson som en sentral gjennomgangs-figur.
I denne siste boken har den høye, staute Eilert blitt enkemann – vi starter i 1927, og Eilert ser frem til endelig å treffe igjen sin bror og andre slektninger som han ikke har sett siden han dro fra Norge for over tretti år siden. Sorgen etter kona Martha er stor der han sitter igjen med åtte barn på farmen i Alberta. (Info: ca 440.000 canadiere har norsk, etnisk bakgrunn, ca 150.000 av disse bor i Alberta) - Han bestemmer seg for å reise på besøk til Norge – reisen er motivert av et håp om å finne en ny kone, men også etter utallige år med savn etter de som fortsatte å bo i Norge, spesielt broren Anton Edvard, – han er også nysgjerrig på hvordan det har gått med gamle-landet siden han dro.
Etter besøket i Norge drar han ikke alene tilbake til Alberta, men han har med seg sin 16 år gamle nevø Lars som lengter bort fra Norge – han vil søke lykken i Canada  - men i denne romanen får vi nøye kjennskap til den økonomiske krisen og depresjonen på 30-tallet. I tillegg følger vi Lars inn i hans depresjon og sykdom og asyl-opphold – det er ”familiesykdommen” som har slått til, mens Eilert fører sin kamp om jorda og farmen som byr på store økonomiske problemer i de harde 30-årene. Et lyspunkt blir det at han fant enken Kate Ness som han gifter seg med i 1930– men tilværelsen er hard og krever sin mann – Eilert er ”Fighteren” som aldri gir opp. Og slik har det vært i hele denne slektskrøniken – vi har møtt mennesker som er helstøpte og besluttsomme, mennesker som aldri slutter å håpe, mennesker som beholder troen og rettferdighetssansen og stoltheten – Hoem har laget et epos over egen slekt som han er stolt av, samtidig er det mange lesere som lar tankene gå til egne slekter som har ført en lignende kamp og levd et lignende liv – og det er mennesker som vi føler stor takknemlighet til – de har ført utviklingen og samfunnet videre inn i lysere tider for etterkommerne. Det er av slike skildringer av enkeltpersoner og enkelt-historier vi kommer nærmere inn på fortiden og virkelig skjønner mer av fortid og nåtid. Og i dette bindet følger vi en rivende utvikling fra 1927 gjennom depresjon og de harde tretti-årene, en ny krig og inn i 1950-årene med en rivende utvikling og lysere tider for mange. 
Selv om det er småkårsfolk vi møter i denne slekts-historien, synes jeg  det har vært noe storslagent over serien –  Man leser med en sterk følelse av ” Tider skal komme, tider skal henrulle, slekt skal følge slekters gang,” – slik vi synger i ”Deilig er jorden”
Edvard Hoem bruker sin slektshistorie til å gi oss historisk lærdom om en tidsepoke og om en stor gruppe av den norske befolkning som ikke så annen utvei enn å søke lykken der de trodde det ville gå bedre enn i Norge. Han levendegjør mennesker, steder, slit og sorger, men også gleder og gudstro og kjærlighet og samhold. Samtidig som dette er Edvard Hoem sin personlige slekts-krønike, er det mye allmenngyldig over bøkene hans. Gjennom hans grundige research får vi kunnskaper om utvandring, innvandring, livet på prærien, jordbruk og redskaper, husbygging og kirkegang og gudstro, sykdom og annerledeshet og mye mer. Leserne får kanskje også motivasjon til å se nærmere på egen slekt bakover i tid - de fleste av oss har aner som "dro". (Selv har jeg drevet slektsforskning i et par ti-år, og har fulgt mine foreldres aner i fire oldepar-retninger til 1600-tallet. Da jeg "sveipet" innom Geni, hvor jeg er medlem og har en del aner "liggende ute", fant jeg også slekten til forfatteren lagt ut i dette programmet - her er noen av "Nesje-slekten" jeg fant der:)

Konklusjon:

Slektskrøniken er diktning, men det er også virkelighet i dette – personene har levd, Edvard Hoem har gitt sine forgjengere nytt liv – han har brukt det som kan oppspores om dem, resten har han diktet inn – og for leseren blir det en historie om virkelige mennesker i realistiske omgivelser  - de gir oss hundrede år av levd liv. Det positive ved denne siste boken er den gode skildringen av en tidsepoke og skildringen av hovedpersonens strevsomme, men meningsfylte liv, og ikke minst hans ”hjemreise” – besøket i gamlelandet etter over tretti års fravær.
Det som trakk noe i negativ retning var alle navnene og personene som noen ganger virket som ren oppramsing (sikkert fint for direkte slektninger, men kanskje kjedelig for "utenomslektslige" lesere) – noe "repetisjonsaktig" ble det kanskje også med mange sorgtunge begravelser, noen vil vel også reagere på at denne siste boken hadde enda mer tyngde på troen, kristendommen, og da spesifikt av indremisjons-karakter – et positivt trekk for en god del lesere også kanskje…..
Men alt i alt – dette er en høyst lesverdig serie, interessant og lærerik.
Terningkast:4

Mer om denne i Rose-Marie sin blogg

Mine omtaler av Hoems slektskrønike:
1. Slåttekar i himmelen
2. Bror din på prærien
3. Land ingen har sett
4. Liv andre har levd 

Tanker om bok - Nathan Hill: Nøkken

January 13, 2018, 2:44 am

≫ Next: Tanker om bok - Julian Fellowes: Belgravia - Hemmeligheter og skandaler i London i 1840-årene

≪ Previous: Tanker om bok - Edvard Hoem: Liv andre har levd

$

0

0

Denne falt virkelig i smak hos meg. Selv om man får assosiasjoner til forfatteren John Irving eller romanfiguren til Winston Groom fra 1986 i filmen Forrest Gump fra 1994 så skal det sies at Nathan Hill er ganske unik og står godt på egne bein.
 
Tittel: Nøkken
Forfatter: Nathan Hill
Oversetter: Vibeke Saugestad
Produsert av: LBF
Målform: Bokmål
Original tittel: The Nix
Spilletid: 23:48:55
Først utgitt: 24.04.2017
ISBN Lydfil: 9788242164841
Innleser: Kim Haugen
Jeg brukte lydfil fra LBF - lyttet 24.05.2017 - Papirutgaven er gitt ut på Gyldendal forlag 2017, 688sider, ISBN/EAN: 9788205488694

Nathan Hill fra forlagets side av Michael Lionstar

Bakgrunns-informasjon:
Nathan Hills hjemmeside 
Wikipedia 
Nøkken-Gyldendal Forlagsomtale

 

Mine tanker om Nøkken:

Våren 2017 ble Nathan Hill sin debut-roman, The Nix,  utgitt på norsk - jeg hadde store forventninger til denne.  Jeg hadde lagt merke til at amerikansk presse lovpriste romanen da den ble utgitt i USA sommeren 2016 – og jeg  hadde lest noe utdrag av den amerikanske utgaven. Jeg la også merke til at det dukket opp sammenligninger med John Irving og Charles Dickens – og selvsagt inspireres alle nålevende forfattere av samtidsforfattere og forgangne forfattere – men jeg synes nok at Nathan Hill har skapt sitt eget ståsted – med en hovedperson, moren i historien, som er en slags female Forrest Gump – det var min assosiasjon da jeg fikk lest litt av den amerikanske utgaven.
(Det er åtte måneder siden jeg leste/lyttet denne romanen – og jeg er sørgelig klar over at tanke-oppsummeringen min nå kommer nokså hulter til bulter – med mange gjentagelser, for jeg skriver med  en lang kladdliste med stikkord foran meg – den jeg gjorde mens jeg lyttet romanen)
Romanen lar oss  ”sveipe” innom historiske epoker, 68-ere og studentopprør, Vietnamkrig og Beat-generasjonen med Allen Ginsberg som en sentral figur. ”På sporet av moren” skjønner vel Nathan etter hvert at Faye har har levd seg igjennom en "identity quest"– på jakt etter tilhørighet og røtter. Og Samuel leter etter et svar på ”Hvem var denne moren hans? Samtidig blir det også Samuels egen "identity quest" vi følger. Sønnen er preget av at moren forsvant, det ble et traume og en besettelse – selv om han hadde fortrengt en del følelser for å kunne mestre tilværelsen -  og tross alt greide han seg veldig bra i livet, men dessverre sløvet han gjennom en god del, unngikk mye viktig i livet - og levde et "side-life" gjennom dataspillet sitt.
Jeg tok det ikke så "høytidlig" at han gikk så sterkt ut med tanken om å "utlevere" moren fullstendig når anledningen bød seg – jeg så det heller som symptomatisk for oppførselen hans forøvrig - den var jo ikke alltid helt gjennomtenkt, han lot seg lett påvirke av andre - til og med den store kjærligheten stod han lite handlekraftig overfor....
Dette var en roman som overrasket og ga meg mye – kanskje spesielt fordi jeg fant så mange tilknytningspunkter som var ”minner” fra fortiden - 68 og studentopprør, Allen Ginsberg – men selv om vi assosierer med Dickens og Forrest Gump, så vil jeg nok likevel si at mest av alt har Nathan Hill skapt sin egen "voyage" her - om den er noe lang, så kunne det vel ha vært noe mer på slutten av romanen - kanskje det kommer en oppfølger?
Gjennom livshistoriene til Samuel Andresen-Anderson og moren hans Faye – de to sentrale karakterene i boken – får vi et livlig bilde og en tidskoloritt av USA i en femti-års-periode fra midten av 1900-tallet.
Handlingen i korthet er at Samuel ble morløs da han var 11 år gammel – moren Faye forlater sønnen og ektemannen uten noen umiddelbar, øyensynlig grunn – på forhånd har hun i lengre tid ”smuglet” ut av huset bilder og en del som hun vil ha med seg. Faye er helt borte fra Samuels liv i 20 år før han plutselig en dag oppdager moren igjen – han har greid seg uten, fått god utdanning, og prøver å være forfatter – men han har vel aldri sluttet å være bitter på moren som dro. Moren blir plutselig ”media-kjendis” – hun kan sees på TV og i aviser når hun kaster en stein mot en republikansk presidentkandidat. (Hvem steinen egentlig skulle ramme? Det er en del av den spennende historien om Fayes liv - og mer vil jeg ikke røpe om dette).
Samuel vet veldig lite om sin mors bakgrunn – men steinen fikk så å si det hele til å rulle – nå avsløres bit for bit av Fayes liv, bakgrunn, og historie – en intelligent kvinne som har opplevd litt av hvert.
Nå avsløres etter hvert mange spennende episoder, og Samuel er vel noe i villrede om hva han skal gjøre med det han avdekker etter hvert – han hadde en dobbelt-sidig agenda: å skrive en bok om morens ”forrykende”liv som en slags hevn fordi hun dro, og på den annen side gjøre suksess som forfatter – et forlag forventer noe fra han, han har lovet det. Han underviser ved et college, men jobben der er ikke drømmejobben – han vil noe annet. Samuel griper sjansen når en advokat kontakter han og gir han valget enten å bli saksøkt for ikke å ha levert en roman som han har lovet eller å lage en sensasjonell historie om moren Faye  som har ”steinet” en politiker.
Når Samuel går på ”oppdagelsesferd” tilbake i tid,  husker han også  morens underlige fortellinger om the Nix – Nøkken– en mytisk, norsk eventyr-figur hun har med seg fra den norske arven sin – og Nøkken har virkelig gjort inntrykk på Samuel  - moren har fortalt skremmende historier om denne skapelsen som kanskje til og med bortfører barn – og kanskje det var Nøkken som bortførte moren hans også – det er vel tanker som har streifet Samuel – som en forklaring på at hun ble borte så plutselig.

Theodor Kittelsens fremstilling av nøkken - 1892 - Nasjonalmuseet

Samuels "reise" i morens fortid tar oss med på mye interessant innen amerikansk aktivist-bevegelse  - fra studentopprørene i 1968, og politiske hendelser i Chicago og til “vår tids” Occupy Wall Street bevegelse i 2011.
Romanen er spekket med all verdens spennende temaer: Politisk historie, media-"kjør", dataspill-avhengighet, barndoms-sorg, mor-sønn forhold, familie-hemmeligheter – det kunne lett ha blitt bare kaos, men Nathan Hill har faktisk greid å skape en helhetlig roman som er både interessant og morsom – den veksler hyppig mellom tragedie og komedie. Dessuten har denne forfatteren virkelig grepet på det å fortelle historier – slik er han nok på linje med både Dickens og John Irving.

Konklusjon:

Samuels opplevelse av morens fengslende liv blir også en slags tidsreise for Samuel selv – han får innblikk i morens oppvekst i landlige omgivelser i Iowa – Reisen blir samtidig hans egen identitets-reise, mens han prøver å finne svar på hvem moren hans egentlig var – han havner også langt nord i Norge, der morens far kom fra - her finner han en slags røtter. Vi får glimt av hippie-tiden og ungdomsopprør på 1960-tallet (Chicago 1968), politisk aktivisme, og USA på sitt beste og på sitt verste….temaene er mange – først og fremst kjærlighet, men også bitterhet, savn og lengsel – humor og håp – relasjoner – her spesielt mor og sønn-relasjonen –  media-styr og forlagsvirksomhet – og etter hvert avsløres mer og mer om Faye, moren hans – en spennende kvinneskikkelse, med en komplisert bakgrunn.
Det som ”varmet” meg mest som leser var en ubeskrivelig fin atmosfære-stemning, og Kim Haugens lesing gjorde stemningen enda mer opplevelsesrik. Romanen ga en sjelden fin lese-opplevelse.
Den norske oversettelsen fungerer bra i forhold til den opprinnelige teksten. Og Kim Haugens stemme formidler historiene på en fengslende måte.
En tv-serie basert på boken er under arbeid, med bla. Meryl Streep som produsent og skuespiller – det ser jeg frem til.
Terningkast:5 

Meet Nathan Hill:

---

Tanker om bok - Julian Fellowes: Belgravia - Hemmeligheter og skandaler i London i 1840-årene

January 18, 2018, 1:24 pm

≫ Next: Tanker om bok - Roy Jacobsen: Rigels øyne

≪ Previous: Tanker om bok - Nathan Hill: Nøkken

$

0

0

Jeg hadde ikke de store forventningene til denne, men valgte å se nærmere på den fordi jeg hadde likt Fellowes TV-serie Downton Abbey. Jeg forventet en romantisk, sentimental lettvekter – og romantisk var den - kjærlighet, intriger, sjalusi, klassemotsetninger og alt som hører 1800 tallets London til – men den var fengslende, den hadde et meget godt, om ikke originalt plot – den bød på mye spenning og hadde faktisk noe av både Charles Dickens og Jane Austen over seg. Jeg innrømmer at jeg faktisk likte den.

Tittel: Belgravia - Hemmeligheter og skandaler i London i 1840-årene.
Forfatter: Julian Fellowes
Forlag: Lydbokforlaget
Utgivelsesår: 2016
Format: CD
Spilletid: 15:06:26
ISBN: 13 9788242172259
Språk: Bokmål
Oversetter: Halvor Kristiansen
Lest av: Anne Ryg

Jeg lånte lydbok på biblioteket 07.10.2016, men leste den ikke før i mai 2017 – Likevel husker jeg den godt når jeg tar en titt på mine kladd-notater.
Papirutgaven er utgitt på Gyldendal forlag 2016, 448sider,  ISBN/EAN: 9788205494237

Julian Fellowes - Fra Gyldendals side - Foto:Kevin Day © The Orion Publishing Group

Mine tanker om Belgravia:

Julian Fellowes gjorde enorm suksess med sin serie Downton Abbey– og fulgte opp med Belgravia – om han gjør like mye suksess med denne er vel tvilsomt – men det handler også her om det britiske klassesystemet – om enn i noe mindre storslagne former enn i Downton Abbey.
Jeg likte godt Downton Abbey serien, og må faktisk innrømme at jeg falt litt for Belgravia også. Selv om motivasjonen min for å lytte denne hovedsakelig var at jeg  akkurat da trengte en "sømmelig", rolig ”gå-bok” – etter at jeg hadde kommet meg av skrekken med Jo Nesbøs Tørst.
Jeg forventet en romantisk, sentimental lettvekter – og romantisk var denne med vekt på kjærlighet, intriger, sjalusi, klassemotsetninger og alt som hører 1800 tallets London til – men den var fengslende, den hadde et meget godt, om ikke originalt plot – den hadde mye spenning og faktisk noe av både Charles Dickens og Jane Austen over seg. Karakterbeskrivelsene var også gode, her lærte man å kjenne både de ”snille” og de ”slemme” – og så hadde man det håpet hele tiden at det var de snille og gode som skulle ”gå av med seieren” for å si det slik.
Fellowes ville etterligne måten Charles Dickens romaner ble utgitt på - som serier i magazines, (Serialization) - og det fikk folk til å kjøpe disse magazines, for de måtte ha med seg fortsettelsen - hver "bit" hadde da en slags "cliff-hanger" så det ble spennende å følge med videre.
Slik ble Belgravia utgitt som ukentlig serie i 11 episoder – med moderne teknologi tatt i bruk.
Med en "App" og noe betaling kunne man gå inn på "Belgravia"web-side og lese episodene etter hvert som de ble lansert - den første gratis:
Romanen Belgravia begynner med et ball i Brussel tett før slaget ved Waterloo i 1815 – (minner litt om William Thackerays Vanity Fair her - også gitt ut i serie) - og vi skjønner at her ligger noe av kjernen i ”story’n”, ellers er settingen London rundt midten av 1800-tallet.
Vi følger to familier, den ene nyrik og uten den fine klassebakgrunnen – det er familien Trenchard – James Trenchard har penger, er en dyktig forretningsmann – men han skulle så gjerne hatt innpass i de ”fine” kretser - datteren Sophia er vakker og kan kanskje gi familien den rette forbindelsen til for eksempel Brockenhurst-familien (den andre sentrale familien i romanen), overklasse-familie uten særlig med penger. Mellom disse to familiene utspilles en spennende, fengslende historie som har de fleste ingredienser som mange lesere liker – kanskje flest kvinnelige(?) – samtidig med romantikk, kjærlighet, lureri og spillegjeld, hemmelige forhold og graviditeter, søsken-rivalisering, illojale tjenere og familiehemmeligheter, tilføres romanen interessant stoff om en brytningstid i Londons kultur og historie – med tekniske og sosiale endringer. For etter Waterloo-ballet hopper vi frem noen ti-år til London og det ”posh”Belgravia-strøket – en spennende historie avsløres etter hvert – den har sitt utgangspunkt i Waterloo 1815 – her skjer det noe som får store konsekvenser for begge disse familiene.
Å klatre opp til ”aristokratiske høyder” er ikke lett for James Trenchard – men penger er noe de ”fine” ofte er i underskudd av, så her kan det by seg muligheter for rike oppkomlinger.
Julian Fellowes har greid å gjenskape noe av realismen og atmosfæren i Viktoria-tidens England, det er det ingen tvil om.
Kort sagt, dette er en god underholdningsroman. Underveis lurer leserne på om dette går ”rett vei” – om det blir  en lykkelig utgang for de som fortjener det  - men svaret på det skal ikke røpes her. 
Romanen anbefales som "hygge-lesing" - som sådan kan jeg gjerne gi den terningkast:5

Video-klipp som annonserte dette som en digital serie i Charles Dickens stil:


Tine har også omtalt denne i bloggen sin

Tanker om bok - Roy Jacobsen: Rigels øyne

January 21, 2018, 3:01 am

≫ Next: Tanker om bok - Sarah Selmer:Tjue - Dikt

≪ Previous: Tanker om bok - Julian Fellowes: Belgravia - Hemmeligheter og skandaler i London i 1840-årene

$

0

0

Ingrids fascinerende vandring på leting etter kjærligheten - "Rigels øyne" er sporet som leder henne. En vakker, eventyraktig fortelling.
 
Tittel: Rigels øyne
Forfatter: Roy Jacobsen
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2017
Antall sider: 240
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
ISBN/EAN: 9788202561864 
Jeg hadde leser-eksemplar fra Cappelen Damm og lånte lydbok på biblioteket utgitt 2017 av Cappelen Damm, spilletid 5t 57min, innlest av Nils Johnson

Roy Jacobsen forteller om Rigels øyne på Cappelens høstmøte i Trondheim - September 2017 - Foto:RandiAa©  Mine tanker om Rigels øyne:

Jeg var til stede på Cappelen Damm høstmøte september 2017 – Litteraturhuset - Trondheim ved lanseringen av denne romanen som kompletterte trilogien om Ingrid. Den første boken, De usynlige, kom i 2013, bok to, Hvitt hav, i 2015. (Om forfatteren)
I Rigels øyne fortsetter historien om Ingrid fra Barrøy – vi er nå kommet til tiden rett etter 2.verdenskrig, 1946. Dette er en fortettet historie om en sterk kvinne med pågangsmot og besluttsomhet, en kvinne med håp og fremtidsdrømmer – selv om mye ser håpløst ut.

Hun legger ut på leting med sitt ti måneders gamle pikebarn Kaja på jakt etter barnets far som hadde overlevd Rigel-katastrofen og som hadde flyktet til det han trodde skulle være tryggheten. Hvor hadde han tatt veien? Hvem hadde vært hjelperne hans? Hvor hadde han endt opp? Ingrid er overbevist om at han fortsatt er i live – med barnet i armene går hun i det hun tror er Alexanders ”fotefar”.  Ingrid gjør mange stopp på sin vei, hun forteller sitt ærend og hun møter utrolig mange interessante og hjelpsomme mennesker, men også noen som byr på motstand og problemer, og det er vanskelig å få folk til å ”avsløre” nytt om Alexander.
Ingrids vandring blir også en vandring inn i etterkrigstidens Norge, fra det krigsherjede Nord-Norge begir hun seg sørover i landet - hun har blitt en moden kvinne, hun har vært igjennom mye, men hun har pågangsmot – hun er som et symbol på resten av landet. 
Også i denne tredje romanen bruker Jacobsen språket til å forsterke vakkert landskap, eller strabasiøse reiser til fots, med båt og tog, ja til og med på lånt sykkel som hun måtte lære seg å bruke før hun syklet i vei.
(Om Rigel katastrofen: 1.Norges største krigs-katastrofe.  2. Da Rigel gikk ned. 3. MS Rigel-Wiki-Strinda )
Fortiden kan hun ikke helt legge fra seg – Rigel katastrofen på Helgelandskysten i 1944 var traumatisk og hennes anstrengelser for å redde den russiske fangen Alexander hadde vært tøff – men kjærligheten var sterk fra hennes side. (På vandringen sin for å oppspore Alexander, finner hun ut litt av hvert  - drømmer og illusjoner og den store kjærligheten blir satt på prøve – hun møter ”sannheten” etter hvert, selv om den ikke alltid er lett å ta innover seg – mer skal ikke røpes om dette) –
Ingrids ferd er lang fra Helgeland til Trondheim og Røros og helt til Oslo og Østlandet - gjennom landskap, fjord og fjell og bygder og begynnende gjenreising – Ingrids møte med med mange ulike typer mennesker har et skjær av eventyr og drøm over seg – jeg assosierte litt med ”Andvake” trilogien til Jon Fosse – ikke at det er helt sammenlignbart, men stemningen og det drømmeaktige har likhets-punkter.  
Tittelen Rigels øyne er ganske talende, den henspeiler på de mørke, dype øynene til Kaja og til den ubeskrivelige katastrofen med båten Rigel som tok så mange menneskeliv, men som også samtidig brakte kjærligheten til Ingrid – kjærligheten til Alexander som hun reddet og kjærligheten til barnet som det korte forholdet resulterte i. Og nå bærer hun ”Rigels øyne” med seg på jakt etter noe hun lengter etter – håpet, drømmene, kjærligheten, fremtiden og gjenreisingen av landet. Det er Kajas øyne – Rigels øyne – som er veiviseren i Ingrids eventyrlige ferd – om de finner svar på letingen og spørsmålene? Det skal ikke røpes her.
Kanskje trilogien om Ingrid blir utvidet? Det ville vært interessant

Terningkast:5
 
Konklusjon:
Alle tre romanene i denne trilogien er meget gode – mulig favoritten min er den første, De usynlige

Min omtale av De usynlige
Min omtale av Hvitt hav 
Min omtale av Rigels øyne


Andre bok-bloggere som har omtalt Rigels øyne:
Anita i Artemisias verden
Tine sin blogg
Rose-Marie sin blogg

Tanker om bok - Sarah Selmer:Tjue - Dikt

January 21, 2018, 9:33 am

≫ Next: Tanker om bok - Kristian Hall: Glad igjen! Hvordan bli kvitt depresjon steg for steg

≪ Previous: Tanker om bok - Roy Jacobsen: Rigels øyne

$

0

0

Book-cover - arangert foto - Foto:RandiAa©

En spennende og til dels eksperimentell diktsamling med et tabubelagt emne. Denne fant jeg spennende og lærerik.

Tittel:Tjue
Forfatter: Sarah Selmer
Utgivelsesår: 2016
Antall sider:72 sider
Forlag: Gyldendal
Språk:Bokmål
Innbinding: Heftet
ISBN/EAN: 9788205492615
Sjanger: Dikt

Bilde av Sarah Selmer er fra forlagets side - Foto: Trude Rønnestad

Forfatteren Sarah Selmer er født 1972 i Oslo og har utdannelse innen litteraturvitenskap. Hun debuterte i 2000 med diktsamlingen Svimmel. Senere har disse samlingene kommet ut: Brytningsanomaliene i 2008,  Retiro i 2011 og så denne Tjue i 2016.

Mine tanker om Tjue:

Nå hadde jeg latt meg friste av litt systematisert diktlesing med Anitas ”dikt-lesings-initiativ”.
Diktlesesirkelens januar-utfordring er å lese en ulest diktsamling man har i sin bokhylle.
Jeg fant en diktsamling i en av bokhyllene mine – jeg er egentlig glad i å lese dikt – men det blir litt sporadisk. (Jeg har da faktisk rundt tjue bloggposter om diktsamlinger i Reading Randi, og har brukt mye dikt i undervisningen i videregående skole opp gjennom årene)
Diktsamlingen jeg valgte hadde jeg ikke åpnet før, det var et lese-eksemplar fra Gyldendal.
Jeg blar for første gang i den – oi, dette ser jo interessant ut – ganske eksperimentelt – både språklig og tematisk – på en måte så blir faktisk diktsamlingen som en roman – vi følger et spennende tema, en sykdom og hvordan den arter seg.
Diktsamlingen heter Tjue og er  skrevet av Sarah Selmer,  jeg har ikke lest noe av henne før - så dette blir et nytt bekjentskap.
Jeg blar litt i den først – leser litt her og der og prøver å finne ut hva dette er.  Ganske eksperimentelt? Dette må da være poesiens svar på Virginia Woolfs Stream of Consciousness – med temaer jeg assosierer med Sylvia Plaths diktning - det er best å starte systematisk fra begynnelsen skjønner jeg. (Og treningsturen min utsettes noen timer i dag - jeg ble grepet av denne diktsamlingen)
Det er ikke direkte enderim her – men likevel mye rytme og musikk, og ”lydrim” – allitterasjon. Her går alt i ett – i en endeløs strøm – ingen store forbokstaver. Det er en blanding av drøm og virkelighet - men reelt nok for den som formidler dette - det er sykdom og angst, det er stemmer og lyder – det er vrangforestillinger og det er diagnoser,  journaler og statistikk – man lever og gjør de normale ting, mens sykdommen ”som slår følge er en sørgmodig brud” (s.8)– da skjønner jeg etter hvert at dikteren setter ord på sykdommen  schizofreni og på sitt møte med behandlingsapparatet. 
Kanskje det er terapi i dette med å skrive diktene også…….? Det er et tabubelagt emne og Sarah Selmer gir kanskje ny kunnskap med denne diktsamlingen – hun setter mange ord på dette, og ved å lese alle 72 sidene tror jeg mange vil forstå mer, kanskje noen kjenner seg igjen selv om de ikke har sykdommen?
(Jeg har psykologi i fagkretsen min, og for meg ble denne diktsamlingen en lærerik studie – en vakker måte å fremstille denne sykdommen på, selv om diktene kan virke ”rare” i første omgang, så formidler de mye kunnskap om sykdommen og behandlingen – det virker veldig autentisk og selvopplevd – men det er en annen sak)  
Diktene forteller at denne sykdommen kan være noe mer enn vrangforestillinger og det å høre stemmer – vi er på institusjonen og følger sykdommen på nært hold – i flere av  diktene hører vi også at ”pasienten” selv leser i håndboken – prøver å lære noe fra den  (jeg leser i håndboka: s.62)– jeg skjønner etter hvert at Tjue ikke stod for tjue dikt som var min første tanke om tittelen på diktsamlingen, men det er de ukene vi følger denne sykdommens utvikling og behandling – samtidig får vi glimtvis inntrykk fra livet utenfor institusjonen – og så hører vi at den syke begynner å tvile på stemmene, om de er ekte – tre korte linjer på side 52:
stemmene sier: tviler du lenge nok
vil vi forsvinne
jeg merker datoen av i kalenderen

Det som foregår av kaotisk byggevirksomhet utenfor veggene til sykerommet, blir mer konstruktivt etter hvert – etter riving kommer oppbygging og orden – og slik skjer det med sykdommen i disse diktene også – etter kaos og det å være på dypet, karrer den syke seg oppover til det ”normale”:
………
gravemaskinene har stanset
området er asfaltert
psykiateren skriver:
pasienten snakker ikke lenger
med veggen!
og susingen fra vifteanlegget
er lyden av tanker……….. (s.64)

Det nærmer seg slutten på sykdommen for denne gangen og utenfor blir det ryddet:
........
utenfor: byggeplassen ryddes for folk
gravemaskinene
kjøres bort, krantårnet
senker bommen………(s.67)

Gjennom hele diktsamlingen stilles det spørsmål, mange litt merkelige (finnes forstanden? s.7, hva er symptomer? s.15, hva er prognosen? s.15, hvor mange verdener er det plass til i en verden? s.21, skal vi leke gjemsel? s.44 – og mange flere) – og det finnes kanskje ikke svar på dem – men slik er jo livet generelt også – vi har mange spørsmål, men svarene finner vi ikke alltid – likevel slutter vi aldri å fundere og undres.
Og diktsamlingen Tjue anbefales også som noe å undres over. Det er vanskelig å gi et terningkast på denne - den er nokså spesiell - og har mye nytt og spennende over seg - sjønt den ga meg litt assosiasjoner til modernisten Obstfelder som allerede på 1890-tallet ga uttrykk for sin undring i dikts form (Jeg ser, jeg ser …....Jeg er vist kommet på en feil klode!
Her er så underligt …)

Jeg antyder et høyt terningkast - spesielt fordi Tjue gjorde inntrykk på meg, og ga meg noe å undres over - 
Terningkast: 5

 

Tanker om bok - Kristian Hall: Glad igjen! Hvordan bli kvitt depresjon steg for steg

January 31, 2018, 4:45 am

≫ Next: Tanker om film: Erik Poppe - Tusen ganger god natt - Juliette Binoche - sett på NRK TV

≪ Previous: Tanker om bok - Sarah Selmer:Tjue - Dikt

$

0

0

Kristian Hall skriver en ”selvhjelpsbok” og deler sine egne erfaringer med andre. En positiv bok – og tittelen Glad igjen! – passer godt.

Tittel: Glad igjen! Hvordan bli kvitt depresjon steg for steg
Forfatter: Kristian Hall
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: Januar  2018
Antall sider: 208
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
ISBN/EAN: 9788202559182
Kategori: Sakprosa - Selvutvikling og Helse
Boken lånte jeg på biblioteket

Kristian Hall - bilde fra forlagets side - Foto:Tove K. Breistein

Om forfatteren - på forlagets side
Her kan man bla litt i boken

Mine tanker om Glad igjen! Hvordan bli kvitt depresjon steg for steg:

Kristian Hall er sivilingeniør og født i 1977, han har selv vært igjennom depresjoner –  han deler egne  erfaringer – dette er en opplysende bok om emnet, og også en selvhjelpsbok for de som prøver å bli kvitt sine plager. (Men for de som lider av tunge depresjoner, er det en selvfølge å søke hjelp hos lege – Kristian Hall har i tillegg til egen-terapi også brukt fagutdannede til hjelp i en periode). Kristian Hall har skrevet en bok tidligere om dette emnet – Opp av avgrunnen – den kom ut i 2015. I ung alder, og i studietiden opplevde Hall depresjonskriser – i tillegg til profesjonell hjelp, prøvde han seg frem med diverse teknikker, psykologi, og positive tanker – og tok små skritt om gangen, og ”krabbet” ut av tunge tanker og depresjon. Under ”eksperimenteringen” skrev han notater hvordan ting fungerte, hva som hjalp og hva som ikke var  særlig til nytte. Dette ga han mye lærdom som ble til hans første bok – slik deler han viktige erfaringer med andre som kan ha nytte av hans selvlærte teknikker og programmer.
Det er snakk om å mestre -  å lære seg gjennom aktiviteter og tenkemåter å finne ny energi og mening i livet, finne humør og glede.
Foruten å bruke boken, følge alle praktiske råd og oppgaver fra den, er det også mye hjelp å finne på Kristian Hall sin hjemmeside:

Det er også en egen Facebook side man kan følge.

Her er en oversikt over bokens innhold:

Steg for steg (i 14 steg) følger vi et klart og tydelig program  - jeg nevner det i korthet her – og det er viktig å følge dette programmet helt i eget tempo, ikke forsere noe, men ta de små, viktige stegene, uten å tenke for mye utover på lang sikt – det fremheves også at man må sette seg små delmål, og ikke gape over for mye i forsert tempo – da kan man lett føle nederlag, og det er jo lurt å unngå for en som er deprimert – å øke sitt nivå med fysiske aktiviteter er også et mål her, likeså være bevisst på kosthold og helse generelt – det legges også vekt på å være ”snill” med seg selv..
De stikkordene jeg gjorde meg under lesingen, gir litt nærmere innsyn i bokens innhold:
Å skriv dagbok.
Akseptere seg selv
Bestemme seg for å bli bedre.
Tvinge seg til positive tanker.
Ved endringer i livet, pass på å skape myke overgangrituale
Kosthold, vitaminer er viktig – spise seg gladere
D vitamin. Omega 3.
Hold øye med blodsukkernivå.
Spis med lav glykemisk indeks
Anbefaler kosttilskudd
Trening. Pulsøking. Endorfiner. Gjør viljen sterkere. Styrke selvbildet. Selvtillit.
Teknikker for å bedre søvn.
Start med lavt ambisjonsnivå. Små skritt i riktig retning. Det er motiverende å nå målene etter hvert.
Finne kilder til glede. Praktisk oppgave om dette B. Skrive ned stort og smått hva får deg i godt humør. Også skrive ned det som virker negativt på humøret
Søk positive opplevelser: Musikk, dans, kor,hobbyer
Lyslampe.
Kjæledyr
Gode råd for sovingen. Selvhypnose. Meditasjon. Unngå kaffe. Regelmessighet. Legge seg stå opp til samme tid uansett.
Selvhjelpsgrupper
Vær takknemlig for hvert minste positive element i hverdagen.
Holde seg til de positive vennene. Unngå de negative.
Vennskap. By på seg selv
Gjør positive ting - meetup.com
Reduser bekymringer – prøv å ”gi mer blaffen”
Skape mening i livet – hjelpe noen.
Meditasjon og selvhypnose - Mindfulness
Lær å elske seg selv

Video fra 2016 - Kristian Hall om depresjon:
 
Konklusjon: Deprimert eller ikke – boken anbefales som allmennyttig lesing – her er mye positiv lærdom, spesielt dette med å bli bevisst på hvordan man tenker og handler og tar vare på seg selv. Boken er skrevet på en ryddig og strukturert måte - og det er lett å følge veiledningen.

Terningkast:5

Tanker om film: Erik Poppe - Tusen ganger god natt - Juliette Binoche - sett på NRK TV

February 4, 2018, 10:42 am

≫ Next: Tanker om bok - Kagge Forlag inviterer - Vår 2018 - Trondheim - Thon Hotel Nidaros - 06.02.2018

≪ Previous: Tanker om bok - Kristian Hall: Glad igjen! Hvordan bli kvitt depresjon steg for steg

$

0

0

Jobb og familie. Ikke alltid lett å kombinere. Og for Rebecca og den jobben hun hadde var det spesielt vanskelig. Og det ble nødvendig å velge. 
Tittel: Tusen ganger god natt
Originaltittel: A Thousand Times Good Night
Regi: Erik Poppe
Skuespillere: Juliette Binoche, Nikolaj Coster-Waldau, Mads Ousdal, Larry Mullen jr., Maria Doyle Kennedy, m.fl.
Nasjonalitet: Norsk
Språk: Engelsk
Utgitt: 2013
Aldersgrense: 11 år 

Mine tanker om Tusen ganger god natt:

Da så jeg filmen igjen, på NRK TV – mange år etter at den kom ut i 2013 – jeg forhåndsomtalte den for flere år siden.
Jeg er stor beundrer av Juliette Binoche (hun spilte også i Krzysztof Kieślowski's fantastiske "Three Colours Trilogy"  - den har jeg omtalt her)
I Tusen ganger god natt spiller Juliette Binoche Rebecca, en berømt, idealistisk krigsfotograf med et umulig valg:jobben eller familien. Hun er gift med en marinbiolog og har to døtre – Steph, den eldste spiller en vesentlig rolle i filmens problemstilling.
I filmens begynnelse blir Rebecca alvorlig skadet i Kabul og blir sendt hjem. Hun konfronteres med en mann og to døtre som ikke holder ut å ta farvel igjen og igjen og ikke vite om de får se henne mer. Jobben og familielivet kan ikke kombineres, men hun elsker jo begge deler.
Manuset til Harald Rosenløw Eeg fungerer godt under Erik Poppes regi.
Filmfotograf John Christian Rosenlund gjør denne filmen spesielt god med sine bilder fra Irland, hvor familien bor, og andre relaterte steder – og ikke minst fotograferingen av persongalleriet – spesielt hovedpersonen Juliette Binoche og den eldste datteren Steph.
Bakgrunnen er krig og terror og reporter-fotograf-yrket – men hovedtemaet er vel mer familiedynamikken og hva som skal til for at det skal fungere på hjemmefronten. I filmen kontrasteres stadig sjokkartede krigs-scener og ”normale” hjemmesituasjoner. Hovedpersonen er nok mer ”levende” for å si det slik, når hun er i farefulle jobb-situasjoner, enn når hun er i hjemmets trygge omgivelser. Det virker nesten som hennes pågående bruk av kameraet gir henne ”kick-opplevelser”, og her ligger det øyensynlig ikke bare idealisme bak hennes handlinger, men også en god porsjon egoisme.

Bilde fra filmen

Den eldste datteren får også en sentral rolle i filmens handling – gjennom henne ser vi klart at morens farefulle yrkes-engasjement går på bekostning av familien og da spesielt barna. En reise til Kenya hvor hun tar med seg eldste-datteren Steph skal være en slags forsonende familiefremstøt fra Rebeccas side – men her kommer det til et avslørende klimaks i filmen – (mer røpes ikke her)
”Jeg har begynt noe som jeg ikke bare kan kutte ut. (Cannot walk away from) jeg må finne en måte å avslutte det på.” – sier Rebecca til datteren.
Og datteren sier: ”Det hadde faktisk vært lettere hvis du var død. Da kunne vi alle vært lei oss sammen. En gang for alle”.  Og så ”skyter” Steph moren symbolsk med kameraet "tusen" ganger og så gjør Rebecca et valg. Hvilket skal ikke røpes her. 
Steph holdt foredrag i et prosjekt på skolen om turen til Kenya, den hadde blitt annerledes enn tanken var. ”De trenger henne mer enn jeg gjør” – sier Steph (Om menneskene og barna i traumatiske situasjoner som moren fotograferer). Jeg ser det som en slags tillitserklæring til moren og det valg hun gjør. En forståelse mellom mor og datter. Men hva med ektemannen og familien generelt?
Og døren lukker seg bak ektemannen når han går inn i huset. Og historien gjentar seg. Skjebnebestemt.?

En tankevekkende film – Terningkast 5
 
Video-trailer fra filmen - den sier det meste:

Filmer med Juliette Binoche jeg har omtalt:
Three Colors Trilogy: Blue, White, Red (Trois Couleurs: Bleu, Blanc, Rouge)

Min forhåndsomtale av Tusen ganger god natt - 2013