Reading Randi

Tittel: Bienes historie
Forfatter: Maja Lunde
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 464
Utgivelsesår: 2015
Målform: Bokmål
ISBN: 9788203359354

Jeg hadde Lesereksemplar fra forlaget og lydfil fra Lydbokforlaget (utgitt 07.08.2015, spilletid:11.37.55. ISBN CD: 9788242170736,
ISBN Lydfil: 9788242162342, innlesere: Håkon Ramstad, Anne Ryg, Stein Grønli

Omtale fra forlaget:

William er en melankolsk biolog og frøhandler i England i 1852. Han setter seg fore å bygge en helt ny type bikube som skal gi både ham selv og hans barn ære og berømmelse. George er birøkter i USA i 2007 og kjemper i motbakke, men han håper sønnen kan bli gårdens redning. Tao arbeider med håndpollinering i et fremtidig Kina hvor biene har forsvunnet. Hun ønsker mer enn noe annet at sønnen skal få en utdannelse og et bedre liv enn henne selv.

"Bienes historie" skildrer menneskenes første spede forsøk på å holde bier, via dagens industrielle landbruk og til en fremtid hvor biene er døde. I bunnen ligger tre sterke historier om relasjoner mellom foreldre og barn, og om menneskenes sårbarhet.

Maja Lunde - Foto: Oda Berby

Om forfatteren (kilde Aschehoug forlag):

Maja Lunde er forfatter og manusforfatter. Hun er utdannet medieviter med en master fra Universitet i Oslo. Hun har skrevet fire barne- og ungdomsbøker og manus til blant annet TV-serien "Barnas Supershow", dramaserien "Hjem" og humorserien "Side om Side". Alle disse har vært store publikumssuksesser. "Bienes historie" (2015) er hennes første roman.
Maja Lunde's web-side

Mine tanker om Bienes historie:

Min innledning til romanen: Denne romanen fikk meg til å tenke litt rundt temaet insekter og deres betydning for vår menneskelige tilværelse - dette har jo selvsagt vært forfatterens innfallsvinkel da hun skrev romanen. Det er realisme i Maja Lunde sin roman - selv om deler av den ligner litt på en fabel.
Utgangspunktet er at menneskeheten ikke vil opprettholdes uten insektene. Og romanen fikk tydelig frem betydningen av insektenes livsviktige oppgave - å sørge for formeringen og veksten av planter, nyttevekster, frukt. Det er illevarslende når vår bi-bestand krymper inn. Årsakene er sammensatt - plantevernmidler, klimaendringer, miljøforurensning er vel en del av forklaringen. Romanen er faktisk et viktig ledd i kampanjen for å bevare vår vepse-stand, humler og bier.
Våren 2014 ble det da også startet en kampanje i Norge - "Summende hager" - Det norske hageselskap og Miljødirektoratet stod bak tiltaket. Her samles kreftene for å gjøre hagene og miljøet vårt tiltrekkende for bier og humler. Å sette opp et lite "insektshotell" i hagen eller på hytta, kan bli et lite tilskudd til denne redningsoperasjonen. - Første gangen jeg så dette var i Ringve Botaniske hage:

Insektshotell - Ringve Botaniske hage - Foto:RandiAa©

Litt relevant bakgrunns-stoff:

Bier - Wikipedia
Bie-kollaps - Dagens Næringsliv
NRK - Insektgift og bi-kollaps
Insektgift - Aftenbladet
Norges Birøkterlag (interessant Meny, venstre side)
Bidøden - (CCD) - Wikipedia

Fra litt bakgrunnsopplysning - over til selve romanen:
Som debutant har Maja Lunde lagt ned et solid og imponerende arbeid. Romanen er realistisk knyttet opp til "fenomenet" Colony Collapse Disorder (CCD)
De tre hovedpersonene med familiene sine lever i tre ulike tidsepoker, men er knyttet til hverandre med biene - som et stikkord. Andre tilknytningspunkter mellom de tre hovedpersonene og tidsepokene er "katastrofe" og det er foreldrerollen.
Romanen har en genial komposisjon - lik en fuge - eller rettere sagt trippelfuge ( Bach) for å bruke et uttrykk fra musikken. Det er tre historier som følges ad på en flukt gjennom en historie- og som på en eller annen måte forenes til slutt. Man kan også assosiere med begrepet Kontrapunkt fra musikken - det er tre selvstendige stemmer som på en måte kommuniserer - og til slutt ser vi den geniale sammenhengen mellom de tre "stemmene". Some fugen i musikken har "hode" og "hale" - så har også denne romanen det - det er Taos innledning, og det er Taos slutt.....
Lik helheten og sammenhengen i en fuge - så fungerte også dette som en helhet, det var ikke vanskelig å "rullere" mellom de tre hovedpersonene - den eldste epoken stod William for, biolog og forhandler av frø i England - kone og stor barneflokk - han er opptatt av å utvikle bikuber og best mulig forhold for birøkting - og her er det rom for den gløgge datteren Charlotte som kløktig nærmer seg sin far med sitt innsikt. - så har vi George i USA, birøkter og knyttet til landbruket og gården, han har bare en sønn - Tom og handlingsåret er 2007, - han lever i en tid hvor det begynner å gå dårlig med birøktingen, og sønnen vil heller gå inn i et annet yrke - og den tredje hovedpersonen er Tao som lever i Kina år 2098, med mann og en liten sønn på tre år - og her forstår vi at det har skjedd mye drastisk med insektene, slik at menneskene må streve og håndpollinere selv.
Biene er tilknytningspunktet mellom de tre familiene og de tre epokene, men også dette med foreldre-barn situasjonen er sentral i alle tre "epokene".
Hos William er det den eneste sønnen Edmund som teller, de syv andre barna er døtre og ikke så interessante for William - men dessverre så er det ikke særlig to i Edmund, men Charlotte derimot……et interessant trekk i romanen - jeg vil ikke røpe mer av handlingen...

Georg i USA, 2007 strever med sin kontakt med sønnen Tom - begge vil så gjerne, men kommunikasjonen er vanskelig, men det er lyspunkter her også - selv om ikke Tom vil følge farens ønske om å gå inn i gårdsdriften.

Tao år 2098 er også i villrede om hvordan hun skal oppdra sønnen Wei-Wen - hun vil undervise han, men han er ikke særlig mottagelig enda - og så skjer katastrofen med sønnen (jeg går ikke i detalj på innholdet her) - men det som skjer, fører Tao ut på en underlig reise til et spøkelsesaktig Beijing (Akkurat denne delen ga meg assosiasjoner til The Road av Cormac McCarthy - om ikke akkurat til handlingsforløpet så i hvert fall til stemningen og den apokalyptiske situasjonen og kampen for tilværelsen. I all sin gru, var også denne romanen med et gryende håp på slutten - Og i Taos siste del åpnet det for et slags fremtidig håp……)
Det er driv og spenning i romanen, og merkelig nok opplevde jeg at jeg likte de tre hovedpersonene like godt, det var vanskelig å favorisere én av dem - selv om tyngdepunktet kanskje lå mest på Tao - det er hun som både begynner og avslutter denne romanen.
Troverdigheten og realismen i disse sterke historien om bienes betydning og deres katastrofale forsvinning er kanskje ikke noe man "leser bokstavelig", jeg velger å se dette som en "miljø-vekker", og på mange måter en allegorisk og symbolsk roman - slik fungerer den i hvert fall best for meg. Jeg opplevde den som en stemningsfull og vakker roman - en historie på tre plan, men likevel en enhet som hang sammen.
Den ga meg en god lese-opplevelse, og blir så absolutt en av disse bøkene jeg husker - i tillegg var det et pluss å lytte til lydboken med de tre ulike stemmene. Opplesingen forsterket det vakre i denne romanen - og jeg anbefaler den med et terningkast: 5

...... og så vil vi selvsagt beholde et håp om at disse små nyttige skapningene skal forsette å være en del av vårt miljø:

Foto:RandiAa©

Andre omtaler av denne romanen:

Tine sin blogg

Tittel: Den eneste ene
Forfatter: Jørn Lier Horst
Produsert av: LBF
Serie: William Wisting-serien
Først utgitt: 15.02.2007
Antall CD-er: 6
Spilletid: 07:49
ISBN: 978-82-421-2218-6
Målform: Bokmål
Sjanger: Krim og spenning
Innleser: Yngve Berven
9788242122186
Jeg brukte lydboken. Og boken er gitt ut på Gyldendal forlag, Utgivelsesår: 2008. 272 sider. ISBN:9788205383517 - Yngve Berven skapte en god og spennende stemning med sin opplesing.

Forlagets omtale:

Varmen holder på å kvele byen, og i horisonten tårner røyken fra skogbrannene seg opp. Den eneste ene er dyster og foruroligende krim fra et midtsommershett Larvik.
Kajsa Berg er publikums og medienes yndling. Den blide håndballjenta er mest-scorende spiller i eliteserien, og har en sentral rolle på håndballandslaget. En varm julidag forsvinner hun på vei til treningssenteret, i løpet av en spasertur på to minutter. Det er midt på dagen, likevel blir politiet stående helt uten spor. Så finner brannmannskap som kjemper mot en skogbrann et forkullet mannslik, lenket fast til et tre, og ved siden av liket en katt med avkappete forpoter. Og fremdeles leter de etter Kajsa.
Alle rundt henne ser ut til å ha noe å skjule, og etterforskningen skal komme til å avdekke lag på lag av menneskelig ynkelighet og maktberuselse. William Wisting føler at han kaver i et dystert mørke, mens kona Ingrid er på oppdrag for Norad. Dag etter dag går, uten nye spor. Og uten at Ingrid ringer.

Jørn Lier Horst - Foto: Jesper Magerøy

Jørn Lier Horsts web-side
Info - Wikipedia

Wisting-serien i kronologisk orden:

Nøkkelvitnet – (2004)
Felicia forsvant - (2005)
Når havet stilner - (2006)
Den eneste ene - (2007)
Nattmannen - (2009)
Bunnfall - (2010)
Vinterstengt - (2011) – mottok Bokhandlerprisen for denne
Jakthundene - (2012) - vinner av Rivertonprisen for denne og Glassnøkkelen og Svenska Deckarakademins pris för bästa till svenska översatta kriminalroman
Hulemannen - (2013)
Blindgang - (2015)

Mine tanker om Den eneste ene:

Selv om det er vonde ting det skrives om, mennesker som er "ut å kjøre", farlige situasjoner og ofte drap - så føles det likevel "trygt"å lese Jørn Lier Horst sine kriminalromaner - man setter sin lit til et grundig politiarbeid, forfatteren har "utdannelsen" - og man forventer en "fornuftig" løsning til slutt.
Det er godt gjort å komme opp med så mange ulike temaer, saker som er aktuelle og gir et bilde på vårt samfunn og vår samtid. Denne gangen beveger vi oss i håndball-miljø - en kjendis-spiller, Kajsa Berg, forsvinner på en mystisk måte en varm sommerdag i Larvik. Her skjer det også andre mystiske ting parallelt - det er skogbrann, det er fastlenkede personer som omkommer, det er en bølge av innbrudd i omegnen, det er graving i skogen og katter som forsvinner, eller blir mishandlet - ja, mye spennende skjer, men heldigvis ikke altfor mye - Horst holder seg alltid i tømmene slik - det liker jeg - og etter hvert flettes ulike hendelser inn i hverandre - og Wistings datter Line har selvsagt en finger med i spillet denne gangen også. Spenningen holdes oppe gjennom hele romanen. Språket er klart og naturlig, og persongalleriet er realistisk og troverdig skildret - både de "slemme" og de "greie"
Jeg går ikke nærmere inn på handlingen her, men konstaterer at også denne kriminalromanen føyer seg pent inn i rekken av solide Jørn Lier Horst-Wisting-bøker som jeg har lest - den siste i rekken for meg, men kronologisk fra serien, den fjerde boken - fra 2007.
Jeg oppfatter tittelen ganske god i denne også, valgt med omhu - den hinter sannsynligvis til flere den "eneste ene" - En sangtittel: You are my only One og en film The One and Only - på en DVD som får litt spesiell betydning i dette forsvinnings- og draps-mysteriet - Her skal så absolutt ikke røpes for mye.
Sound Track fra filmen:

Bokens tittel kan også henspeile W. Wistings kjære kone - som vi hører om sporadisk gjennom etterforskerens race mot løsning av mysteriet - hun er William Wistings eneste ene - og da han er til veis ende i løsningen av denne saken - avsluttes et kapittel i hans eget liv - (de som har lest bøkene som kom etter denne, vet hva det dreier seg om - det visste jeg også da jeg startet på denne, fordi min første Wisting-bok var en av de siste….).
God krim som gis de beste anbefalinger - Terningkast: 5

Mine omtaler av Jørn Lier Horst-krim:

Tittel: En sannsynlig historie
Forfatter: Karin Alvtegen
Innleser: Tone Danielsen
Språk: bokmål
Originaltittel: En sannolik historia
Oversetter: Bodil Engen
Forlag: Cappelen Damm
Utgivelsesår: 2011
Format: 1 CD i MP3-format
Tid: 10 t,9 min
ISBN: 978-82-02-35960-7
Jeg brukte lydboken lånt på biblioteket, papirutgaven er også gitt ut i 2011 av Cappelen Damm, 271 sider, ISBN 9788202341251

Karin Alvtegen - Foto: Nina Hansen, Dagbladet

Forlagets omtale - Om forfatteren:

Karin Alvtegen (f. 1965) er kjent for sine psykologiske krimbøker og er blitt en forfatter av internasjonale bestselgere som selger på fem kontinenter. For sine tidligere utgivelser, Skyld (2003), Savn (2003), Svik (2004) og Skam (2006) har hun mottatt flere priser, blant annet den skandinaviske krimprisen Glassnøkkelen, og blitt nominert til den svenske Poloniprisen og det svenske krimakademiets pris. I alt seks av hennes bøker har kommet ut på norsk. Forfatteren er bosatt i Stockholm.

Karin Alvtegen - Wikipedia

Forlagets omtale av En sannsynlig historie:

Helena får oppfylt en gammel drøm når hun og mannen kjøper en liten gård i Norrland for å drive et hotell. Men ekteskapet knaker i sammenføyningene, og snart er skilsmissen et faktum. Tilbake står Helena med hotellet, en ødelagt tilværelse og en ulykkelig tenåringsdatter.
Finansmannen Anders' karriere har vært fremgangsrik. Men i takt med at pengene har strømmet inn, har tilværelsen blitt stadig mer meningsløs. På en landevei i Norrland utfordrer han skjebnen, lukker øynene, gir gass og tenker at nå får det gå som det går. Han våkner på sykehuset. Etter oppholdet der tar han inn på et lite hotell i en norrlandsk småby.
Dette er en historie der to ulykkelige mennesker møtes og oppdager at vi faktisk kan forandre vår måte å betrakte tilværelsen på, og at det finnes helt andre valg i livet enn dem vi kanskje tror.
Med sikker hånd, sterk psykologisk ladning og en usvikelig evne til å blottlegge det dypt menneskelige skildrer Karin Alvtegen forhold, sorg, konfliktredsel, fordommer og kjærlighet.

Mine tanker om En sannsynlig historie:

Mitt første møte med denne forfatteren - hadde ingen særlig kjennskap til henne, så det var rent tilfeldig jeg tok fatt på romanen - mulig jeg hadde sett den nevnt på FB's side "Hva leser du akkurat nå?" - og så trodde jeg det var en krim-bok…..
Settingen er på landsbygda, et småkoselig sted i Norrland - og det meste foregår i og rundt et lite hotell som Helena driver alene etter en skilsmisse. Hennes tenåringsdatter bor der også. Hun har litt av hvert å stri med, det er ikke lett økonomisk, og heller ikke lett å oppdra en tenåring som heller vil være i byen med venner, eller møte sin far oftere, noe hun vet vil såre moren. Så fører tilfeldighetene Anders dit - rik, "vellykket" mann, men ikke lykkelig - to mennesker som sentrerer rundt sin egen "ulykkelige" akse - og det tar litt tid før de kryper frem fra skallet sitt.
I tillegg skildrer Alvtegen miljøet på et lite sted, nabokonflikter og en interessant bygdemann Verner blir også sentral i historien - hans livsvisdom gir nok lærdom både til den ene og den andre…..
Persongalleriet i romanen er ikke så stort, derfor var det en ypperlig lydbok å "gå til".
Jeg oppdaget fort at Alvtegen er god på dette med å skildre mennesketyper - jeg følte jeg kjente dem godt etter hvert.
Likeså skildrer hun menneskelige følelser på en livsklok måte - ensomhet, skyldfølelse, lengsler, drømmer og svik.
Hun peker også på dette med å være fastlåst i sin adferd, ha fordommer og tankemønstre man ikke greier å bryte….menneskene hun skildrer er hverdagsmennesker man kan identifisere seg med, og kanskje er det litt lærdom å hente….det er alltid fint å lese om mennesker som til tross for sin fastlåshet greier å komme inn på andre spor - ta inn på en vei som skaper positiv endring i livet deres - at tomhet i livet kan fylles med ny mening, at livet kan bli rikere når man tør slippe andre mennesker innpå seg - slik det blir både for Anders, Helena og hennes datter Emelie - men her skal jeg ikke avsløre for mye av handlingen, litt spenning ligger det faktisk i denne fine, lille hverdagshistorien.
Konklusjon:
Så absolutt lesverdig dette - Litt romantikk er ikke av veien. Selv om noen kanskje vil synes det tenderer en tanke mot det sentimentale. (Men for meg var dette langt fra Kate Mortons sentimentalitet....en forfatter jeg gikk på med åpent sinn - i et "lese-eksperiment") Alvtegens roman minte meg litt om Maeve Binchys bøker som jeg leste en periode. Som lydbok var den faktisk engasjerende og fin å "gå til" -
Den kunne gjerne vart litt lengre - mange vil være nysgjerrige på en fortsettelse - kanskje(?)
Litt moral og lærdom gir romanen også - det er ikke alltid lurt å være for fastlåst i sine oppfatninger, noen ganger kommer man lengre ved å tenke nytt - og når livet er kommet til et punkt der ikke alt gir mening, da er det i hvert fall lurt å tenke nytt - og her var det flere av hovedpersonene som var på glid slik. En "feel-good-roman" dette - man har behov for slike hyggelige "affærer" av og til - kanskje litt forutsigbar i hendelsesforløpet, men velskrevet og stemningsfull var den.

Terningkast 4 som tenderer mot 5

Utsikt fra Ringve-bukta - Foto:RandiAa©

Det var august-søndagen for årets Hagefest i Adrianstua - den ligger i idylliske Ringvebukta.

Det var femtende året for slik Hagefest - og jeg har vel vært på de fleste..
Men det var først på den i fjor, 2014, at jeg begynte å lage et lite referat på disse tilstelningene - følger opp med en miniutgave av et referat i år.
Jeg syklet tidlig av gårde til Ringvebukta for å få med meg barneprogrammet denne gangen, jeg hadde ikke anledning til å være ut hele programmet i år.
Sykkelen parkerte jeg ved Sponhuset - og den hadde fin utsikt også:

Sykkelen min - Foto:RandiAa©

Det er Trøndersk forfatterlag i samarbeid med Norsk Forfattersentrum som står for dette arrangementet - i Adrianstua - Trondheim kommunes forfatter-hus. Det vil si - når været tillater det, foregår alt i hagen rundt Adrianstua. Dette er en fin måte å skape litt blest rundt forfattere fra Midt-Norge - og da spesielt debutanter.

En spesiell gjest i år var en ganske garvet forfatter - Erlend Loe - opprinnelig trønder han også - skriver både barne-litteratur og "voksen-litteratur".
Han leste fra en riktig morsom ny bok om Kurt - en bok han ikke har gitt ut enda.
Og senere var det nytt om Doppler som han nå har hentet frem fra skogene igjen, etter mange år - (Doppler 2004 og Volvo Lastvagnar 2005) - Det var på tide, etter 10 år at vi hører nytt om Doppler - den nye boken heter Slutten på verden slik vi kjenner den. Litteraturviter Siv Gøril Brandtzæg intervjuet Loe om den tredje Doppler-boken - og selvsagt skal jeg lese den også.
Vi fikk også høre nytt om planene for Litteraturhus i Trondheim - selv om vi ikke fysisk har huset enda - så har vi mange arrangementer som går under betegnelsen "Litteraturhuset".
Trond Åm som prosjektleder, orienterte om dette.
Nina Elisabeth Grøntvedt leste fra sin nye barne/ungdoms bok om Oda - nå begynner Oda på ungdomsskolen - det ble en litt spesiell begynnelse hørtes det ut som etter noen sider med fin opplesing fra forfatteren selv.
Margrethe Aas leste stemningsfullt fra diktsamling Vy - det var "by-nære" dikt.
Bjørn Vatne (fra Ålesund) er også debutant - og etter hans opplesning fra romanen "Slik skal vi velge våre ofre", fant jeg ut at dette er en forfatter jeg vil gjøre meg nærmere kjent med - skal skaffe meg boken.
Dette var et kort referat - nevnes bør også Egil Postmyr med romanen "Bedre å dø stående enn å leve på knærne" - Og Kristin Ribe med romanen Lyte, Marte Huke sin første roman Naturhistorie, Harald Nortun med ungdomsromanen Eksperiment - og kunstneren Karianne Stensland med spennende performance i garasjen …. Konferansier var som i fjor Mathias R. Samuelsen som bor Adrian Skriverstue.
Slik så programmet ut i år (direkte kopiert fra web-siden):

14.00 Opning. Ved Adrianstuebebuarane Mathias R. Samuelsen og Maren Berg Grimstad.
14.15 Roser og champagne til årets midtnorske forfattarar.
14.30 Barnebokprogram med Erlend Loe og Nina Elisabeth Grøntvedt.
15.00 Quizløype for barn. Premiar!
15.15 Hagefestkunstnar Karianne Stensland.
15.45 Programlansering. Litteraturhuset i Trondheim, Norsk Forfattersentrum Midt-Norge og Trøndersk forfattarlag lanserer haustprogrammet.
16.00 Beste master!
16.15 Hagefestdebutantane Margrethe Aas og Bjørn Vatne.
16.45 Hageprosa med Rakel Solstad og Egil Postmyr.
17.15 Årets hagegjest Erlend Loe i samtale med Siv Gøril Brandtzæg.
18.15 Meir hageprosa med Kristin Ribe, Harald Nortun og Marte Huke.

Konferansier: Mathias R. Samuelsen
Hagefestquiz: Rune F. Hjemås
Gratis inngang, ope for alle.
Sal av mat, drikke og bøker. Ta med varme klede!
RINGVEBUKTA, FAGERHEIM ALLÉ 99, TRONDHEIM
SØNDAG 30. AUGUST KL. 14.00–19.00
Arrangør: Trøndersk forfattarlag, Adrianstua og Norsk Forfattersentrum

Her er noen bilde-glimt fra arrangementet:

Plakaten utenfor porten - Foto:RandiAa©

Erlend Loe og Nina E. Grøntvedt - Foto:RandiAa©

Små og store på Hagefest - Foto:RandiAa©

Forfattere hedres - Foto:RandiAa©

Erlend Loe leser fra et Kurt manuskript - Foto:RandiAa©

Nina E. Grøntvedt og ny Oda-bok - Foto:RandiAa©

Det var pauser innimellom - Foto:RandiAa©

Og boksalg av nye bøker - Foto:RandiAa©

Karianne Stensland i aksjon - Foto:RandiAa©

I hagen ved Adrianstua - Foto:RandiAa©

Prosjektleder trond Åm orienterer - Foto:RandiAa©

Margrethe Aas leste fra Vy - Foto:RandiAa©

Bjørn Vatne leser fra sin roman - Foto:RandiAa©

Hagefest i Adrianstua 2014
Hagefest i Adrianstua 2015

Flickr-album fra Hagefesten

Tittel: Blod på snø
Forfatter: Jo Nesbø
Produsert av: LBF
Først utgitt: 04.03.2015
Spilletid: 03:31:50
ISBN CD: 9788242159601
Målform: Bokmål
Innleser: Thorbjørn Harr

Jeg brukte lydbok-utgaven - lånt på biblioteket
Papirutgaven er gitt ut på Aschehoug forlag 2015, bokmål, 172 sider, ISBN:9788252584776

Forlagets omtale:

Etter ti Harry Hole-bøker, "Hodejegerne" og "Sønnen" har Jo Nesbø skapt enda et nytt romanunivers.

Hovedpersonen i Jo Nesbøs nye thriller er Olav Johansen, en ordblind leiemorder som har det med å forelske seg.
Vi er i Oslo, desember 1975, den kaldeste vinteren i manns minne. Samtidig som Olav sliter med å få ferdig et langt kjærlighetsbrev, jobber han som leiemorder for Daniel Hoffmann, som kontrollerer hovedstadens heroinmarked. Hoffmanns bande blir utfordret av Fiskeren, en narkoselger som bruker butikken sin på Youngstorget som dekkoperasjon. Hoffmann kjenner seg truet fra alle kanter og lover Olav femdobbelt honorar og evig juleferie for et siste oppdrag: Han skal ekspedere kona, den vakre og forføreriske Corina.

Jo Nesbø - bilde fra forlagets side - Foto:Paal Audestad

Om forfatteren:Wikipedia
Aschehoug forlag

Mine tanker om Blod på snø:

Jeg har vel lest det meste av Jo Nesbøs bøker - men vet ikke helt om jeg bifaller all denne volden - (ujevn kvalitet på dem, den beste ble for meg Politi fra 2013) - her er de jeg har lest:

I Blod på snø blir vi kjent med en ny hovedperson hos Jo Nesbø, det er den "myke" leiemorderen - Olav Johansen - med en nokså sammensatt personlighet - Olav er myk og varmhjertet når det gjelder forholdet til en alkoholisert mor som blir brutalt behandlet av ektemannen - en voldelig far har gjort han til den store kvinnebeskytteren - en egenskap som ikke er så heldig for overlevelsen hans kanskje….. Den første kvinnen han "reddet" fra en voldsmann var altså hans egen mor, og da måtte han rydde faren av veien - en grotesk handling av en desperat gutt - slikt setter spor.Når historien starter, er han "ansatt" hos Daniel Hoffmann som er Oslos "sjef" på narko-området. Settingen er et Oslo-"storby"-miljø på 1970-tallet. (Mobiltelefonen er ikke i bruk i hvert fall).
Vi får høre at Olav har utført ekspedisjoner som har vært "meningsfulle" for han - men når han får oppdraget å skaffe av veie Hoffmanns vakre kone Corina - begynner ting å skje i rask rekkefølge - her skal jeg ikke røpe det spennende innholdet - men historien akselererer når den andre narko-toppen i byen, Fiskeren, blir blandet inn i det hele - vi får også viktige glimt tilbake i Olavs liv, og vi forstår at oppveksten har vært hard, og gir litt av forklaringen til det han har endt opp som.
Foruten Corina som Olav skulle drepe, møter vi også en annen kvinnelig skikkelse, Maria - en litt mystisk kvinne som viser seg å ha større betydning i Olavs liv enn han ville vedkjenne seg..
Som den forrige Nesbø-boken jeg leste (Sønnen) har forfatteren også greid å integrere en del religiøse og bibelske aspekter - om det er helt vellykket, kan det være delte meninger om.
Slutten på "drapseventyret" er også ganske eventyr-aktig - Olavs drømmer tar vi også del i underveis i handlingen - og hvordan det hele ender, skal jeg selvsagt ikke røpe - men snø er nok inne i bildet her også - om vi møter helten igjen i neste bok (Mere blod) ? - Det overlater jeg til nysgjerrige lesere å finne ut selv. Og om helten i Blod på snø kan måle seg med Harry Hole, er også et åpent spørsmål - selv vet jeg hvilken "helt" jeg foretrekker av Harry eller Olav…..
Boken er kjapp-kjapp i språket, og full av klisjeer som passer til settingen - klisjeer som bare Nesbø kan bruke uten at det virker dumt og påtatt - min første reaksjon til denne voldelige romanen var at dette ble for ekstremt og drøyt, for grovkalibret for meg - makabert, likhus og kister, drap i kirker, hoder som ruller, for ikke å si "kastes" - en omskriving av den kjente historien i Les Miserables hvor Olav blir helten Jean Valjean og Corina for en stund blir Cosette. Olav blir også på en måte en som redder verden og "bare" utrydder de slemme som fortjener det - barn, kvinner og de "snille" får leve. Nesbø er "verre" enn noensinne i denne boken - en studie i drap, detaljer og styggedom. Og faktisk et snev av Cormac McCarthy i dette (en kjent forfatter som uttrykker mening gjennom voldelige skildringer) - kanskje burde man ikke henge seg opp i grusomhetene men se dette som noe symbolsk - men jeg har vanskelig for å se dette seriøst - kanskje det er litt av humoren og en stor fleip at dette skal være "over-kill" på mange måter. Og hvor mange ganger er ordet BLOD nevnt tro?? Svulstig er det også - mer og mer mot slutten.
Men jeg kan ikke nekte for at jeg ble litt revet med av denne "styggedommen", nesten så jeg skammer meg over å si det - men det er nå slik Nesbø skriver da - (Jeg foretrekker "fredeligere" kriminal litteratur - Jørn Lier Horst for eksempel)
Joda, skrive kan Nesbø - det bifaller jeg - terningkast 5 på det - men jeg vet ikke om jeg bifaller innholdet like mye. Hengte meg vel opp i noen detaljer også, for å unnslippe litt av grusomhetene - for eksempel funderte jeg litt på hvor mange ganger ordet "blod" var nevnt….. temmelig mange i hvert fall.
Hvis man mener at "hensikten helliger midlet" så vil man kanskje like denne nye anti-helten som er god på bunnen, har dysleksi, men leser bøker og er intelligent - og så utrydder han bare de som "fortjener" det.
Om jeg skal peke på noe positivt i denne "grovskytsen", må det bli at det er fart og spenning fra begynnelse til slutt - og at Nesbø her har skildret en interessant personlighet, og et visst miljø i underverdenen - godt skildret, vi kommer tett innpå dette - hvor realistisk det er, har jeg ingen forutsetninger for å bedømme - men av slikt som er slått opp i media og flimrer over nyheter på TV-skjermen, har jeg ikke problemer med å forestille meg at slik elendighet finnes - og det kan man jo la være å lese om hvis man synes det blir for sterkt.
Foruten å "beskytte" kvinner og barn, så hadde vel hovedpersonen noen andre trekk jeg likte: interesse for litteratur og lesing og filosofiske betraktninger av verden rundt seg - som han stadig beskjedent kommenterte at han ikke "visste noe om"
…..jeg skal "fullføre" dette, og er i gang med å lese oppfølgeren: Mere blod. - Positivt med begge disse "blod-dryppende" Nesbø-bøkene er i hvert fall at de er korte og "kjappe" for å si det slik. Når jeg skal bedømme denne med terningkast, må jeg vel innrømme at det blir en del subjektivt fratrekk for "ubehagelig" vold og nærgående skildringer av grusomheter - terningkast 3 (som tenderer mot 4)

Tittel: Mere blod
Forfatter: Jo Nesbø
Produsert av: LBF
Først utgitt: 14.08.2015
Spilletid: 05:11:08
Antall CDer: 4
ISBN CD: 9788242170712
ISBN Lydfil: 9788242162335
Målform: Bokmål
Sjanger: Krim og spenning
Innleser: Thorbjørn Harr

Jeg brukte lydfil fra Lydbokforlaget - papirutgaven er gitt ut på Aschehoug forlag, 2015, ISBN 9788203352979, 235 sider

Jo Nesbø - foto fra forlagets side - fotograf Paal Audestad

Jo Nesbø, forfatter,musiker, siviløkonom, fotballspiller - skrevet barnebøker, voksen-krim-bøker, mottatt mange priser, skaperen av politihelten Harry Hole, internasjonalt kjent med sine krim-bøker oversatt til 40 språk - og ja, hvem kjenner ikke han.
Mer info her, og på hans egen web-side
Det jeg har lest av Jo Nesbø's bøker:

Omtale fra forlaget:

Oppfølgeren til bestselgeren «Blod på snø»!
Etter ti Harry Hole-bøker, «Hodejegerne» og «Sønnen», skapte Jo Nesbø et helt nytt romanunivers med «Blod på snø», som raskt toppet bestselgerlistene. «Mere blod» er den etterlengtede oppfølgeren.
I august 1977 går en mann av bussen i ei ødevbygd på Finnmarksvidda. Han kaller seg Ulf, har ingen bagasje og hevder at han er kommet for å gå på jakt. Blant læstadianere og samer møter han en kultur som både er gjestfri og ekskluderende, hjelpsom og fremmed. Bygdas klokker, Lea, låner ham en rifl e og en jakthytte, hvor midnattssola holder ham våken mens han hvileløst vokter det storslåtte, men monotone viddelandskapet. Og det går etter hvert opp for Lea og hennes sønn Knut at Ulf ikke er jeger, men bytte. Og at jaktlaget er på vei.
Mine tanker om Mere blod

Mine tanker om Mere blod:

Her blir vi raskt satt inn i handlingen - og smått om senn blir noe avslørt om denne rømlingen fra Oslo som har havnet på den lille plassen Kåsund der oppe i Finnmark - vi er på slutten av 1970-tallet - han kaller seg Ulf - han vil dukke under jorden for farlige folk er ute etter han. Det gjelder noe oppgjør i narkosaker - Hvem han er av persongalleriet i Blod på snø, var ikke så lett å oppdage - det samme kunne det være - fokuset er lagt på denne nykomlingen i for han et helt fremmed miljø - det er natur, det er villskap, det er samer, det er våpen og jakting, det er kvinner, det er tro og overtro, læstadianere og spåkone. Den første han møter er den merkelige samen Mattis - en figur som har en sentral plass gjennom hele boken.
Ulf har penger med seg, noe å skyte med også. I tillegg skaffer den vakre klokkeren Lea han en rifle. En liten jakthytte blir skjulestedet - men like vel som han greide å unnslippe til ødemarken langt der nord, så greier nok etter hvert forfølgerne hans å oppspore han - og her blir det en spennende "hauk og due"-lek.
Det er vold og grusomheter i denne boken også, men heldigvis ikke så mye som i Blod på snø - likeså raskt tempo og kjapt og slående språk - det som det er mer av i denne enn i Blod på snø, er humor og "slapstick" situasjonskomikk, og det er mer kjærlighet, og romantikk også - nokså sentimentalt og sødmefylt til tider. Helten trekkes til to kanter når det gjelder kvinner - den ene Lea, klokker, vakker og dydig, den andre, Anita, spåkone, nymfoman og hulderaktig - vakker hun også - og hvem han velger? Det går nok bra til slutt her….
Til å begynne med reagerte jeg sterkt på at dette var nok et eksempel på mobbing av samer og kulturen i Finnmark - en arrogant harselering av samer og utkantstrøk - (så vidt jeg husker brukte han ordet "gok" i en forbindelse - og det foresvever meg er noe som er brukt nedlatende om folk og kultur der "langt oppe mot nord")
Og jeg ser i ettertid at dette har vært tatt opp i aviser: Dagladet, Nordlys.

- Uten å røpe for mye, så får da Mattis same en slags "oppreisning" mot slutten av boken.
En viss "bråkjekk" harselering vil vel også noen påpeke i Mere blod når det gjelder religion, kristendommen og læstadianismen.
Litt av en "røverroman" er det - og nok en gang er hovedpersonen beskytter av mishandlede kvinner (Lea) og barn (Knut, Leas sønn) - og nok en gang finnes det øyeblikk hvor alkohol blir middelet til escapisme - ("jeg måtte ha henne eller jeg måtte ha mer sprit" - sier Ulf/Jon en eller annen gang) - og så handler det visst også om en "liksom-krimforfatter" Tom Johansen som skriver denne "ville-vesten-boken" -
Man blir litt forvirret av denne "nye" stilen til Nesbø - jeg er høyst ambivalent til den, her er noen stikkord: røff og voldelig, banal, morsom, kjapp og frisk, "slem" og harselerende - (kunne ha ramset opp en lang rekke her som peker i ulike retninger)
Konklusjon: Litt "mildere" versjon enn Blod på snø, morsommere, kort og velskrevet - men ikke særlig "nyttig" og berikende lesing - skjønt mange vil finne denne frisk og fornøyelig - det som drar den et hakk opp fra Blod på snø, ble for meg mange morsomme situasjoner og "god-ord" fra enkelte av persongalleriet - og i tillegg er det ganske interessant skildring av hovedpersonens forhold til kvinner og hans gode relasjon til barn, gutten Knut - lar den derfor med et nødskrik få terningkast:4

Min omtale av Blod på snø

Foto:RandiAa© - iPhone

Forfatter: Vigdis Hjorth
Tittel: Et norsk hus
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår:2014
Antall sider:192
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
ISBN/EAN:9788202451806
Kategori: Romaner
Jeg lånte boken på biblioteket, og leste den gjennom noen "intense" formiddagstimer.

Vigdis Hjorth på Kapittel 11 - Stavanger - Foto:RandiAa©

Om forfatteren Vigdis Hjorth:

Fra forlagets side
Fra Wikipedia

Et norsk hus - omtale fra forlaget:

"... hun hadde en foruroligende følelse av at det var dramatisk, foregikk en avgjørende verdikamp like i nærheten, men hun var ikke i stand til å lese situasjonen."
Alma er glad i det gamle tømmerhuset sitt med tomten som strekker seg opp mot skogen. Det er et ganske velstående nabolag, og hun er skilt, med voksne barn, og jobber som tekstilkunstner. For å overleve kreerer hun faner for korps og fagforeninger, og leier ut en del av huset. Nå flytter et ungt polsk par inn.

Mine tanker om et norsk hus:

Vigdis Hjorth har jeg fulgt som forfatter siden bøkene hennes begynte å komme i rask rekkefølge på 1980-tallet. I de siste årene synes jeg at hun har blitt veldig god til dette å "ta samfunnet vårt på kornet"
Her er noen av hennes bøker jeg har lest - den beste tror jeg er Snakk til meg:
I starten av denne romanen lurte jeg litt på hvor dette bar av gårde - men man skjønte raskt tegningene da "spillet" mellom den etnisk norske Alma og den polske leietakeren kom i gang - Alma tror i utgangspunktet dette skal gå helt greit - "fordomsfri" som hun er. "Toleransen" har hun på plass - men virkeligheten fortoner seg ikke alltid som man har forestilt seg.

Hos Vigdis Hjorth er alltid humoren med - uansett alvoret i situasjonen. Og om dette "norske hus" ikke er helt perfekt, (noe man ser man etter hvert) - så er i hvert fall Vigdis Hjorths bruk av det norske språk alltid en fryd for leseren.
Man fryder seg også over kommunikasjonen, eller mangel på kommunikasjon mellom disse to kvinnene - det blir nok som oftest en poeng-ledelse hos den geskjeftige, ordrappe polske kvinnen - ja, det er også morsomt - lite kan hun av både norsk og engelsk, men uttrykke seg det greier hun likevel - og i sluttfasen gir den polske klart uttrykk for sin mening om Alma - "I avisen det står at du er kulturell person. Jeg har en annen mening" - til tider er det en hissig kamp som foregår mellom disse to - og man veksler vel litt på hvem man skal heie på…..
Det hele starter altså når de nye leieboerne til Alma er et polsk par - tidligere har leieboerne ikke voldt særlig problemer - Alma er skilt og tekstilkunstner, og har stort hus som hun egentlig ikke har råd til - i hvert fall ikke uten leieboere. Men leieboere er uansett plagsomt for Alma - for hun ønsker ikke så mye kontakt med andre - hun liker sitt eget selskap best - da gjene med en god porsjon vin som tilbehør, de voksne barna og kjæresten omgås hun stort sett på sine egen premisser. Men så endres tilværelsen radikalt med dette polske paret tett innpå - det er mye hun må ta stilling til, den polske ektemannen må i fengsel i Polen, kona og den vesle datteren blir tilbake i leiligheten - det blir ikke lett å få inn husleien, altfor store strøm-regninger skaffer de henne også - og ikke følger de normene med søppelsortering og parkering.
For Alma er det forholdsvis greit å få uttrykt menneskelig samkvem og samhørighet på de fine fanene hun lager for skoler og lag - verre er det å leve opp til dette i "real life" - etter hvert blir Alma mer og mer desperat og hun "ordner opp" - men hva er det som skjer i slutten av romanen når hun på nytt må ut på markedet etter leieboere…..

Min konklusjon: Et norsk hus er en roman som vekker til ettertanke - den gir ingen fasitsvar på "sameksistensen" mellom "nordmenn" og "de utenfra" - men den peker i hvert fall på at ikke noe er bare svart eller hvitt, ikke noe har enkle, opplagte løsninger.

Som i sine andre romaner, er også denne med sterke innslag av eget liv og egne erfaringer - selve huset er likt med Almas hus, Alma er skilt og kunstner - slik også med Vigdis Hjorth.

Alma, på linje med nordmenn flest, vil betegnes som"liberal og tolerant" - men slike begreper står gjerne for fall når realitetene og hverdagen blir for nærgående. Disse fine "begrepene" var fasade og stakk ikke så dypt…
Her er det to parter som kanskje føler seg krenket - kanskje aller mest Alma - hennes normer og regler og behagelige tilværelse blir satt på prøve - riktig opprørt blir hun - mon tro om dette fører til endringer hos hovedpersonen? Vil nærkontakten med dette polske ekteparet, deres normer og livsmønster få hovedpersonen Alma til å revurdere sin tankegang, vil hun få litt mer selvinnsikt? - Eller forblir hun den samme?

Her var det viktige temaer som enhver kan ha nytte av å tenke litt nærmere over. Terningkast i retning:5

Video-klipp - (Video:RandiAa©)av Vigdis Hjort, gjort på Kapittel 11 - det viser litt av hennes engasjement og humor:

Tittel: Snakk til meg
Forfatter: Vigdis Hjorth
Innbinding: Lydbok-CD
Utgivelsesår: 2010
Innleser: Cathrin Gram
Spilletid: 7:33
Antall enheter: 6
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
ISBN/EAN: 9788202335670

Jeg brukte lydboken - Lyttet 04.01.2011, repetert på blogg-dato - Papirutgaven er gitt ut på Cappelen Damm i 2010, antall sider er 267, ISBN/EAN:9788202335014

Vigdis Hjorth - fra forlagets side - Foto:Kjell Ruben/Palookaville

Om forfatteren Vigdis Hjorth:
Fra forlagets side
Fra Wikipedia

Noen av Vigdis Hjorts bøker jeg har lest:

Snakk til meg - Omtale fra forlaget:

En forsiktig middelaldrende kvinne reiser til Cuba og overrasker seg selv. Er det kjærlighet hun opplever? Møtet med kontrastenes Cuba, skjønnheten, fattigdommen, varmen mellom menneskene, rokker ved hennes verdensbilde. Hun reiser hjem, og starter prosessen med å få den cubanske mannen inn i Norge.
Snakk til meg handler om å justere kurs midt i livet, og ta noen uforferdete valg. Om en kvinnes forhold til seg selv, sin fortid og til de myndigheter hun så langt i sitt liv har vært lojal mot. Til en elsker. Og ikke minst til en sønn.

Mine tanker om Snakk til meg:

En sentimental, banal historie - enslig kvinne på jakt etter eventyr, til sol og varme og spennende menn - en søt historie, med romantikk og spenning? Nei, dette er nok på langt nær en karakteristikk av Vigdis Hjorts alvorsfylte og melankolske roman - den tenderer nok mer over i det tragiske.

Hovedpersonen Ingeborg, en tørr, kjedelig middelaldrende, ensom enke er egentlig ikke en tankeløs, naiv lykkejeger - hun har bra innsikt i sin egen situasjon, men er fastlåst i en tilværelse som hun ikke evner å komme ut av - i teorien har hun kunnskaper om sin "situasjon", men i praksis greier hun ikke å endre på livet sitt. Reisen til Cuba er et drastisk forsøk på å "gjøre noe".

Hun greier ikke å kommunisere med sin egen sønn - i fremmede omgivelser blir hun en anonym, og slipper seg løs en stund - men det eksotiske og fremmede blir nok enda mer eksotisk og fjernt når "det" kommer til Norge.

Ensomheten og angsten for selve livet ser ut til å være Ingeborgs byrder - og engstelsen blir vel heller ikke mindre i møte med det fremmede og eksotiske.

Dette synes jeg er den mest intense og den vakreste av Vigdis Hjorts bøker hittil - hun skildrer en hovedperson som vi føler vi kjenner etter hvert - en som vi får sterk medfølelse med.

Den varmblodige Cubaneren Enrique blir "katalysatoren" som lokker frem de varme følelsene i henne, som for en stund redder henne ut av ensomheten, gir henne menneskeverd - eller kanskje enda mer: "kvinne-verd" - gir henne en følelse av å leve igjen. Han er velutdannet jurist, men må underholde turister med sang og musikk for å ha noe å leve av. ( Vigdis Hjorths beskrivelser av Enriques Cuba og livet der var så fascinerende - at jeg bestemte meg for at dit måtte jeg reise.)

Vigdis Hjorth driver frem to interessante historier og relasjoner i denne romanen - det gir leseren litt ekstra å forholde seg til:

Det er relasjonen mellom kulturer - en varm og sydlandsk og en kald, nordisk reservert - en fra den fattige, udemokratiske verden som møter en fra den rike, "vellykkede", demokratiske verden.

Og så er det relasjonen mellom en mor og en ung, student-sønn - eller rettere sagt mangelen på relasjon - moren "snakker" til sønnen gjennom hele romanen - og lengter etter at han skal snakke til henne……hun gransker seg selv for å finne ut hvor det gikk galt, hvorfor hun ikke har lykkes i kontakt med sønnen - hun pines av skyldfølelse.

Mot slutten av romanen øyner man håp - en slags forløsning, Ingeborg har gått gjennom en prosess, en endring - reisen til Cuba har ført til en slags indre reise for Ingeborg - hun er "på vei" - hun har begynt å se omgivelsen og samfunnet, og autoritetspersoner på en "ny" måte - en mer hensiktsmessig måte

Oppsummering og konklusjon

En tragisk, god roman - ikke uten håp - hovedpersonen er på vei, bare dette at hun med sin mistro til mennesker rundt seg, våget å kaste seg inn i eventyret på Cuba, var jo et skritt i riktig retning.

Det hun sier helt til slutt i romanen, underbygger den følelsen jeg hadde av at Enrique var hennes forløser, en katalysator - hun sier noe slikt som (fritt gjenfortalt, jeg brukte lydbok):"Hun respekterte han, og angret ikke, han hadde ledet henne inn i den store, virkelige verden som det kjentes ut som hun hadde vært langt borte fra - at prosessen hun har vært med på har åpnet noe i henne - gjort henne romsligere for seg selv og andre. Hun er "et annet sted" etter dette, og på vei til et sted enda lengre borte - hun er blitt klokere"

Det ligger vel i dagen at hovedpersonen er mer i kontakt med verden og seg selv nå på slutten av romanen - og kanskje står hun bedre rustet til å komme sønnen sin i møte?

Det hadde vært interessant å følge Ingeborg videre - i en oppfølger til "Snakk til meg"

Dette er hittil den beste romanen jeg har lest av Vigdis Hjorth - den anbefales med et terningkast:5

Se også min omtale av Et norsk hus

Bokblogger-komitéen - Silje, Elin, Elisabeth, Line og Gro - Foto:RandiAa©

Bokbloggertreff 2015 - dette er det fjerde Bokbloggertreffet, og det er andre gang Bokbloggerprisen deles ut. Og som vanlig ble anledningen for mitt vedkommende kombinert med en Oslotur som omfattet familiebesøk og venne-besøk og strakte seg over flere dager.
Bokbloggertreffet lørdag 12.09.2015 ble avholdt i Cappelen Damms forlagshus - vi har tidligere losjert hos Aschehoug og Gyldendal - en grei rullering dette. Vi var litt færre denne gangen - noe som hadde en liten fordel: Man kunne rekke å være sosial med de fleste. Hele arrangementet strakte seg faktisk over 12 timer for mitt vedkommende - jeg dro til sentrum klokken 10 og var "hjemme" klokken 22.

Timene frem til Bokbad med de nominerte og prisutdelingen gikk veldig raskt - vi skjerpet hjernene med en litteratur quiz - en meget avansert sådann - og vinnerlaget kunne hente premiene ved å være de første til å forsyne seg fra bok-bordet vi selv var giverne til. - Etter hjerne-skjerpingen hadde vi en interessant utveksling av synspunkter rundt dette med bok-blogging - vi skiftet også "bord-partnere" og slik fikk jeg anledning til å møte noen "nye" bokbloggere.

Quiz og Bokbytte - iPhone-foto:RandiAa©

Før bokbadingen og prisutdeling hadde vi en interessant og "matnyttig" stund i passasjen utenfor forlaget - her var det servering av spennende retter etter oppskrifter fra "Trines mat" - mens vi lyttet til interessant samtale mellom Anette Garpestad fra Cappen Damm og Trine Sandberg som lanserte sin nye bok:

Anette Garpestad og Trine Sandberg - iPhone-foto:RandiAa©

Det var fulltallig oppmøte av alle de nominerte til Bokbloggerprisen 2014

De nominerte i klassen - Romaner:

Ida Hegazi Høyer: Unnskyld (Tiden)
Aina Basso: Finne ly (Samlaget)
Marit Kaldhol: Det skulle vere sol,vi skulle reise til Lodz (Samlaget)

Nominerte i Åpen klasse :

Ida Jackson: Morfar,Hitler og jeg (Sakprosa, Aschehoug)
Simon Stranger: De som ikke finnes (Ungdomsroman,Cappelen Damm)
Ingvild Rishøi: Vinternoveller (Noveller, Gyldendal)

Etter tur ble de nominerte bokbadet av vell-forberedte bokbloggere - slik at vi tilhørere fikk et utvidet inntrykk av forfatterne vi hadde nominert og stemt på.

Silje og Marit Kaldhol - Foto:RandiAa©

Silje og Ida Hegazi Høyer - Foto:RandiAa©

Line og Ingvild H. Rishøi - Foto:RandiAa©

Line og Simon Stranger - Foto:RandiAa©

Elisabeth og Aina Basso - Foto:RandiAa©

Elisabeth og Ida Jackson - Foto:RandiAa©

Og Bokbloggerprisen 2014 i klassen Roman ble Aina Basso med Finne ly - Min omtale:

Aina Basso - Foto:RandiAa©

Bokbloggerprisen 2014 i Åpen klasse ble Ingvild H. Rishøy med novellesamlingen Vinternoveller - Min omtale:

Ingvild H. Rishøi - Foto:RandiAa©

Vi kan konkludere med at også dette Bokbloggertreffet - det fjerde i rekken - 2015 hadde vært et vellykket arrangement - komitéen hadde gjort en utmerket jobb - og så håper vi at enda flere Bokbloggere har anledning til å slutte opp om neste års Bokbloggertreff......
Vi gikk på by'n og hadde en velfortjent middag sammen og bokpraten fulgte selvsagt med oss til "Politiker'n":

Vi venter på middagen - iPhone-foto:RandiAa©

Her er mitt Flickr-album fra dette og tidligere Bokbloggertreff:
Bokbloggertreff - Bokfestival - Bokbloggerpris - Oslo, a set on Flickr - Photos:RandiAa©

Bokbloggerprisen for 2014 Del 1
Bokbloggerprisen for 2014 Del 2
Bokbloggerprisen for 2014 Del 3

Tittel: Nøkkelvitnet
Forfatter: Jørn Lier Horst
Produsert av: LBF
Serie: William Wisting-serien
Først utgitt: 12.09.2013
Spilletid: 08:26:45
Antall CDer: 7
ISBN CD: 9788242157034
Målform: Bokmål
Sjanger: Krim og spenning
Innleser: Helge Winther-Larsen

(Ypperlig lest av Winther-Larsen)

Papirutgaven ble første gang utgitt i 2004 på Gyldendal Forlag, 241sider, ISBN13 9788205327467

Jørn Lier Horst - Foto: Jesper Magerøy - Gyldendal

Jørn Lier Horsts web-side
Info - Wikipedia

Wisting-serien i kronologisk orden:

Nøkkelvitnet – (2004)
Felicia forsvant - (2005)
Når havet stilner - (2006)
Den eneste ene - (2007)
Nattmannen - (2009)
Bunnfall - (2010)
Vinterstengt - (2011) – mottok Bokhandlerprisen for denne
Jakthundene - (2012) - vinner av Rivertonprisen for denne og Glassnøkkelen og Svenska Deckarakademins pris för bästa till svenska översatta kriminalroman
Hulemannen - (2013)
Blindgang - (2015)

Forlagets omtale av Nøkkelvitnet:

Den anerkjente krimforfatteren Jørn Lier Horsts debutbok, Nøkkelvitnet, er en realistisk fortelling bygd på en autentisk sak. Preben Pramm har ligget død en uke. Han er naken, bundet og har vært utsatt for rystende tortur. Huset er endevendt, men det ser ikke ut til at drapsmennene har funnet det de lette etter.
Pramm hadde ingen slektninger eller venner, og tilsynelatende ingen kontakt med mennesker rundt seg. Hva var Pramms hemmelighet? Hvorfor måtte han dø så brutalt?
«Saken er omtalt som et av de mest brutale og bisarre drapene i nyere norsk kriminalhistorie. På min første dag på jobb i Larvik-politiet fikk jeg slippe forbi sperrebåndene og inn på åstedet. Det var en spesiell opplevelse å skritte over dørterskelen og følge i fotsporene til en ukjent drapsmann. Opplevelsen av å gå fra rom til rom og se de nådeløse sporene en kamp på liv og død ble starten på mitt forfatterskap.»
Jørn Lier Horst, politiførstebetjent og forfatter

Mine tanker om Nøkkelvitnet:

Denne første romanen i William Wisting-serien bygger på en kjent, uløst kriminal-sak - her er litt bakgrunns-stoff for de som måtte være interessert: Løses Ronald Ramm-saken på TV i kveld? (Dette var fra 2011) Wikipedia. NRK-nyheter - Ronald Ramms datter uttaler seg. Gamle saker kan tas opp igjen.(2014). Skal ha tilstått drap. (2011)

Dette er altså den første boken i William Wisting-serien - til debut-bok å være er den meget god - spesielt realistisk blir den fordi den altså er litt dokumentarisk - men det er klart at Jørn Lier Horst har gjort sin egen vri på saken slik at dette blir "diktning" i form av en roman, og ikke en dokumentarisk beretning i form av en "tørr" politi-rapport. Jeg skal ikke utbrodere handlingen så mye - boken ga spenning nok for alle som liker krim-bøker - men jeg konstaterer at Jørn Lier Horst har utviklet seg til å bli en dyktigere og enda mer selvsikker kriminal-forfatter etter hvert - denne når ikke topp-rangering hos meg, som flere av de senere bøkene om W. Wisting gjør. Det må nevnes at Wistings datter Line var ikke helt "etablert" og aktiv i denne første boken - kanskje det hadde sitt å si også. Denne første Wisting-boken var kanskje ikke så "helstøpt" som de andre jeg har lest - den gled liksom litt ustrukturert ut mot slutten - dette trakk litt i negativ retning - men du verden, det endrer ikke mitt syn på min betegnelse: ualminnelig solid forfatterskap gjennom hele serien...... så Wisting-serien håper jeg "ingen ende tar".....

Lanseringen av William Wisting i denne første boken, ser jeg i ettertid var et vellykket påfunn av forfatteren - vi merker med en gang at han er politi-etterforskeren som ikke hopper på de enkleste løsninger, eller forfølger en hypotese som låser saken i et uheldig spor. Vi lærer også å kjenne denne politimannen som en person med høy moral og medmenneskelige egenskaper, en person som ikke er full av fordommer eller intolerante holdninger overfor mennesker på skyggesiden, eller mennesker med "uheldige" vaner eller "syndige" svakheter. Wisting går løs på oppgaven med et åpent sinn.
I motsetning til den virkelige Ramm-saken, forblir ikke Wistings Pramm-sak uløst - bare for å ha sagt det….,ellers vil jeg ikke røpe noe av handlingsforløpet her….
Det er også forbundet med en del realisme at Jørn Lier Horst har "avklart" med Ronald Ramms datter at det var OK å bruke dette stoffet i en kriminal-roman - flere tips og opplysninger har visst kommet inn om denne saken etter utgivelse av boken også - og det er jo bra i og med at tidligere "foreldede" saker, lettere blir gjenopptatt nå.

Jeg gir bare en kort omtale av denne første Wisting-boken, men kommer snart "tilbake" med en fyldigere omtale av den siste Wisting-boken jeg har lest: Nattmannen……

Denne gir jeg terningkast: 4

Mine omtaler av Jørn Lier Horst-krim:

Vinterstengt (5)
Jakthundene (6)
Hulemannen (5)
Blindgang (5)
Den eneste ene (5)
Nøkkelvitnet (4)
Nattmannen

Tittel: Nattmannen
Forfatter: Jørn Lier Horst
Produsert av: LBF
Først utgitt: 29.08.2009
Spilletid: 08:58:35
Antall CDer: 7
ISBN CD: 9788242147530
Målform: Bokmål
Sjanger: Krim og spenning
Innleser: Yngve Berven

Jeg brukte lydboken (lånt på biblioteket), den ble utmerket lest av Yngve Berven - Papirutgaven ble utgitt på Gyldendal forlag i 2009, 303 sider, ISBN13 9788205393998

Nattmannen omtale fra forlaget:

En uhyggelig aktuell krim fra politimannen Jørn Lier Horst Larvik, Vestfold, høstmorgen i tett tåke. Da tåka trekker seg tilbake: et kvinnehode på en stake midt på Larvik torg. Identiteten er ukjent, men hun er åpenbart ung. William Wisting står overfor det mest groteske drapet i sin karriere som politimann. Hele Norge er rystet, mediene krever rask oppklaring, og presset blir ikke mindre når et nytt lik blir funnet, dratt opp fra elvedypet. Etterforskningen bringer Wisting til brutale miljøer; våpenhandlere, narkotikasmuglere og rå utnyttelse av de mest forsvarsløse blant oss.

Jørn Lier Horst - Foto:Jesper Magerøy - Gyldendal

Info - Wikipedia

Jørn Lier Horst sin web-side

Wisting-serien i kronologisk orden:

Nøkkelvitnet – (2004)-lest
Felicia forsvant - (2005)
Når havet stilner - (2006)
Den eneste ene - (2007)-lest
Nattmannen - (2009)-lest
Bunnfall - (2010)-lest
Vinterstengt - (2011)-lest – mottok Bokhandlerprisen for denne
Jakthundene - (2012)-lest - vinner av Rivertonprisen for denne og Glassnøkkelen og Svenska Deckarakademins pris för bästa till svenska översatta kriminalroman
Hulemannen - (2013)-lest
Blindgang - (2015)-lest

Mine tanker om Nattmannen:

Dette er femte kriminalromanen med William Wisting - og her forflytter spenningen seg til fremmede deler av verden for å finne pusle-biter til oppklaring av to brutale mord.
Og spenning er det fra første stund i denne boken - å sette hoder på stake er ikke akkurat noe som hører nåtiden til i Norge - og tankene kan gå til eldre tider med halshugging til skrekk og advarsel, til hoder på Nidstang, og til den mystiske og skremmende nattmannen som hadde en sentral men tabu-belagt rolle i vårt samfunn.
Dette er åpnings-scenen i boken: Tidlig om morgenen er Vera på vei til sin bokhandlerjobb når hun oppdager det blodige, avhogde hodet til en ung kvinne på toppen av en stake.
Så starter da Wistings nitidige arbeid for å finne kroppen som hodet har vært på - han skjønner det er en sammenheng da et nytt lik av en mann dukker opp i elven - både kvinnen og mannen er av utenlandsk opprinnelse. Etter hvert får vi innblikk i et brutalt miljø hvor både våpen, narkotika, barn og asylmottak er ingredienser - sentralt i oppklaringen står også Wistings journalist-datter Line, hun kjører sitt eget løp - og etter hvert faller mange biter på plass - historien rommer også litt romantikk både for Wisting og datteren underveis, i tillegg til en snartur til Afghanistan.
Miljøet og udådene i Nattmannen fant jeg høyst troverdig - jeg følte at jeg fikk innsyn i en verden jeg ikke kjente så godt til - men stolte på at forfatteren ga meg et riktig bilde av skyggesidene i vårt samfunn. Ekstra pluss med lokal-miljø for lesere i Larvik området selvsagt - men for andre lesere er det også litt fint å få beskrevet et sted i Norge slik - gjennom Horst-bøkene jeg hittil har lest, synes jeg nesten jeg har blitt kjent-mann i Larvik-distriktet - ved et besøk i byen en gang, kommer jeg sikkert til å ha disse Wisting-bøkene i tankene, og huske igjen enkelte steder beskrevet.

Nattmannen - oppsummering og konklusjon:

Denne var topp spennende, og realistisk også - med aktuelt tema, en spennende og interessant etterforskning - og en sympatisk og fungerende politietat - slik man ønsker i et velfungerende samfunn. Wisting selv er den bunnsolide, sympatiske, moralske etterforskeren som man ønsker å være på parti med - en helt slik jeg foretrekker han i kriminalromaner - Jeg forestiller meg at Horst har puttet inn en del av sine egne gode egenskaper i denne karakteren, og det er jo bare positivt - og så har han gjort han i slekt med polforsker Oscar Wisting som opererte sammen med Roald Amundsen, og genetisk gitt sin politihelt noen av de sympatiske egenskapene hos denne helten også.- Og så journalist-datteren Line da - høyst medvirkende og aktiv denne gangen.

Nattmannen var nok en del mer blodig og voldelig enn de andre Wisting-bøkene jeg har lest - men når de voldelige affærene blir knyttet til handlingen som et "nødvendig" element for forståelsen av et miljø, av et spesielt klientell, så har det en funksjon - og jeg "led ingen større nød" under lyttingen - at leseren ble ført på en reise til Afghanistan og fikk litt innblikk i hva som foregår der - var også en spennende "bit" i denne romanen - og jeg imponeres alltid over hvordan Jørn Lier Horst tar oss med på så mange ulike, spennende "oppdrag" - og faktisk av og til gir leserne et innblikk i skyggesidene av dagens samfunn.
Anbefalt lesing på kriminal-roman fronten dette, mitt terningkast blir: 5

Video-klipp - litt bokreklame fra forfatteren:

Mine omtaler:

Vinterstengt (5)
Jakthundene (6)
Hulemannen (5)
Blindgang (5)
Den eneste ene (5)
Nøkkelvitnet (4)
Nattmannen (5)

Tittel: Nådegiveren
Forfatter: Jan Boris Stene
Utgitt: 03.08.2015
Forlag: Vigmostad og Bjørke
Antall sider: 333 sider
ISBN: 978-82-419-1121-7

Om forfatteren:

"Jan Boris Stene (f. 1978) er fra Ranheim i Trondheim og arbeider til daglig som lege ved St. Olavs Hospital. Han er gift og har fire barn. Nådegiveren er hans debutroman"
Egen tilføyelse - ellers vet jeg også at han er en ivrig slektsforsker og liker å gå tilbake i tid - i gamle aner - spesielt har han samlet mye stoff om Stene-slekten, og arrangert flere samlinger på Ranheim - sist et stort slektstreff som jeg hadde gleden av å delta på.

Jan Boris Stene ved boklanseringen - Foto:RandiAa©

Forlagets omtale:

Klassisk krim i beste Sherlock Holmes-stil.

November 1916: Den første snøen faller over Trondheim. Doktor Wilberg er ute og går tur i parken ved Vår Frues kirke, hvor han finner tyske konsul Reimers myrdet.
I Wilbergs private bestrebelser etter å avdekke morderens identitet starter en jakt som fører ham inn i byens beste borgerskap. Han stifter bekjentskap med den eksentriske gentlemandetektiven Astor Falkener, og sammen nøster de systematisk i trådene. Men ettersom de nærmer seg morderen, havner de også dypere i en mørk verden av spionasje og hemmelige renkespill.

Mine tanker om Nådegiveren:

Denne kriminal-romanen fikk modne seg en god stund etter at den var lest. Det er noe jeg ofte gjør med hensikt. Da blir jeg ikke så opphengt i unødige detaljer når jeg skal omtale en bok. Det positive er ofte at jeg da fokuserer mer på romanens helhet og stemningen og atmosfæren den gir meg i ettertid.
Man leser den klassiske krimroman-varianten når man føler man har fått nok av den blodige, voldelige kategorien som utgjør det meste på "krim-markedet" i dag. (Leste nylig Paganinikontrakten av Lars Kepler, den var ikke av Keplers "verste", tenkte jeg - helt til jeg nærmet meg den siste delen - da smelte den til av blod som fløt og kuler som ble avfyrt i hytt og vær, smerter og vold og groteske scener).
Nådegiveren var mer fylt med action på det "indre plan" - her var det ikke sider man måtte skumme fort igjennom for å skåne et sart lesersinn - men spennende var det likevel å følge radarparet Falkener og Wilberg i deres utrettelige og møysommelige arbeid for å løse en mordgåte - som ble til flere etter hvert.
I tillegg: for en Trondhjemmer ble historien ekstra meningsfull fordi den utspant seg med et bakstykke av Trondhjem først på 1900-tallet - et historisk glimt av byen, steder, mennesker i året 1916, så godt beskrevet og gjenskapt av forfatteren at jeg faktisk følte at jeg var der på den tiden….
Kjente steder i byen ble flettet naturlig inn i handlingen, slik ble tidsepoken dokumentert - Matzows Hotel og Café i Munkegaten , Café Erichsen i Nordre gate, Folkebiblioteket (som da lå i Håndverksforeningen, Kjøpmannsgaten 12), Circus i Prinsens gate, det første stedet der Studentersamfundet holdt til - for å nevne noen få av de "kjente" stedene
Og det var her i området rundt Vår Frue kirke at det meste foregikk:

Fra bokens cover-innside

Kjemi-professor Astor Falkenberg og doktor Torvald Wilberg blir et hyggelig møte med et etterforskningspar som fungerer utmerket sammen - etter "modell av"Sherlock Holmes og doktor Watson i Arthur Conan Doyles klassikere. Falkener har mange kloke ord å komme med underveis i saken, han sier blant annet: "Teori må tilpasses fakta, aldri omvendt" (s.194) - (noe å tenke på for enkelte innen politi-etaten anno 2015 også)Likeså fungerte det fint med mysterier som kombinerte internasjonal politikk og private "anliggender" - og selvsagt lå det godt tilslørt hvor det første mordet hørte hjemme: i storpolitikken eller i familie-problematikken - og uvissheten rundt dette kunne vi beholde gjennom hele romanen helt til den siste delen.
Men min nysgjerrighet ble fra første stund vekket når det gjaldt bakgrunnen til det første mord-offeret, den tyske konsul Reimers, og familiekonstellasjon i hans hjem - der han "lever med tre kvinner" - konen Amalie, hennes søster Klara og dennes datter Else, var også litt mystisk....
Det er doktor Wilberg som gir oss beretningen i 1931, når han har fått de femten år gamle begivenhetene litt på avstand - og han beretter i en forfinet språkdrakt som hører hjemme i borgerskapets Trondhjem - tidlig 1900-tallet.
Beretningen hans går nesten direkte på "sak", altså det første mordet av konsul Reimers - og som den første til mordstedet, rett ved Vår Frues kirke, blir det en hendelse som gir den godeste Wilberg mareritt og mange timers funderinger -
Litt famlende og urutinert er vår forfatter rett i starten, men han skriver seg etter hvert varm og selvsikker. Handlingen akselererte etter hvert, og med det også min interesse - det som skapte ekstra spenning og spekulasjon hos meg var at det hele tiden var så uvisst hvilken type forbrytelse det første mordet var - var det internasjonal spionasje og agentvirksomhet i et nøytralt Norge under første verdenskrig - (vi stod jo liksom mellom barken og veden her med tilhørighet til både Tyskland og England handelsmessig og økonomisk), eller var det familiedrama, sjalusi, arve-saker osv ?
(Info: Norge under første verdenskrig - Spionasje )
Det pirrer også vår nysgjerrighet at Wilberg finner en lapp ved den døde, og her følger vi mysteriet rundt denne lappen med noen litt kryptiske navn på, og lappen lar ikke Wilberg "hvile" før han har funnet forklaringen på den.
Handlingen blir lett å følge etter hvert fordi kapitlene har korte, men ganske talende overskrifter på alle 44 kapitler - disse kapittel-titlene ga meg en nokså "ryddig" lesing, de fikk meg til å fokusere på det som skjedde etter hvert.
Forklaringen rundt "Nådegiveren" får vi på side 128 - det handler om å gi "nådestøt", og en "rask og barmhjertig død" (s.128), og når vi nærmer oss en fullstendig oppklaring, kommer en mer utførlig forklaring på symbolikken rundt mordvåpenet - de tre "nådegiverne" (s.324) - akkurat dette synes jeg var en kreativ idé som det hele fikk dreie seg rundt. Her skal jeg ikke avsløre noe om denne symbolikken, for den er sterkt knyttet opp til bokens kriminal-mysterium.
Både løsningen og slutten lå kanskje ikke sånn helt opp i dagen fra begynnelsen, leseren lever i uvisshet helt til de siste kapitler - men da får vi utbrodert hele saken, ganske detaljert og forklaring og motiver osv blir grundig "dissekert" - kanskje litt for grundig, og unødig dratt ut her…..mer kunne vært overlatt til leserne å spekulere over kanskje - men i Sherlock Holmes og dr.Watsons ånd var vel all denne "etterpå-forklaringen" på sin plass, muligens - men man følte seg ved veis ende en del sider før boken kom til siste ord.

Konklusjon:

Dyktig håndverk av forfatteren, ikke noe hastverks-arbeid dette, en gjennomført stil med pen og pyntelig klassisk krim - logisk handling og oppbygning - og noe av det som kanskje imponerte meg mest som gammel lektor, var det perfekte ved det språklige i denne kriminal romanen - så stilrent og gjennomført - faktisk en nytelse. Så bare det er en grunn til min begeistring og anbefaling av "Nådegiveren" -

Min vurdering:

Idé, språk, komposisjon, struktur, ryddighet og helhet vurderes til terningkast: 5Mens handling, driv og suspense får terningkast:4

Andre omtaler av boken:

Tine sin blogg
Anita i Artemisias verden

Litt feil årstid, men her skjedde det altså - Foto:RandiAa©

Vår Frue kirke - Foto:RandiAa©

Ketil Bjørnstad - Det handler om Sekstitallet - Foto:RandiAa©

Jeg hadde satt av kvelden for Aschehougs boklansering på Trondheim Folkebibliotek - "Aschehoug inviterer til festkveld på hovedbiblioteket!" stod det i invitasjonen.
Og det ble et interessant møte med ganske mange, og ganske ulike forfattere på samme kvelden:

Maja Lunde med Bienes historie, Helga Flatland med Vingebelastning, Ketil Bjørnstad med Verden som var min - Sekstitallet, Kari Brænne med Himmelfall og Trude Teige med Mormor danset i regnet.
Det ble humørfylte og interessante bokbad med hver enkelt - spennende bøker, alle på sitt vis. Jeg skal ikke gå i enkeltheter her - bokomtaler vil komme senere. Bienes historie har jeg allerede omtalt.
Ketil Bjørnstads Sekstitallet trenger jeg litt mer tid på - det var veldig hyggelig å møte han igjen, det ble tid for en liten etterpå-prat, en klem vanket det også - Bjørnstad er raus slik. Likeså er han "raus med seg selv" i sine skildringer i denne første romanen i en forhåpentligvis lang syklus på flere enkelte ti-år. Det første bindet - Sekstitallet hadde jeg allerede fått tidlig i sommer, den er gjennomlest - og jeg lytter lydbokutgaven nå, før jeg drister meg til å omtale den:

Her er forfatterne i tur og orden i Bokbad:

Maja Lunde og Ole Jacob Hoel - Foto:RandiAa©

Maja Lunde - Det handler om bier - Foto:RandiAa©

Ketil Bjørnstad og Ole Jacob Hoel - Foto:RandiAa©


Helga Flatland - Det handler om Andreas - Foto:RandiAa©

Kari Brænne - Det handler om Tsarfamilien - Foto:RandiAa©

Trude Teige - intens og humørfylt - Foto:RandiAa©

Trude Teige - Det handler om "tyskertøser" og kjærlighet - Foto:RandiAa©

Bokdryss fra Gyldendal - Foto:RandiAa©

Onsdag kveld 14.10.2015 var avsatt til den store Bokfesten med Gyldendal forlag - Forfatterne kommer - Og det gjorde de sannelig i stort antall: Jørn Lier Horst, Heidi Linde, Ingar Sletten Kolloen, Marius Molaug, Kjartan Skjelde, Berit Nordstrand, Bjørn Olav Jahr, Johan Harstad, Helle Stensbak og i tillegg "skjerm-møte" med David Lagercrantz

Stedet var Byscenen og programleder var Mona B. Riise. Som ofte på "litteratur-begivenheter" var jeg sammen med gode venner, her var Anita og Britt og jeg bordplassert rett ved scenen. (Jeg ble faktisk litt nostalgisk der inne i salen, hadde ikke vært der på mange, mange år - det var den salen jeg visiterte da jeg gikk på Almas Danseskole i barne- og ungdoms-år - en renommert institusjon i byen)

Vi startet allerede kl.18 - her var det full sal, servering av en smakfull middag med vin til - foruten humørfylte og interessante forfatter-bokbad gjennomført av et fyrverkeri av en bokbaderske, Mona - fikk hver av oss et velfylt "bok-nett" før vi vendte hjem - og her måtte nok "lese-prioriterings-listen" min oppdateres litt - det var flere av kveldens omtalte bøker jeg så absolutt ville se nærmere på.
Her en liten billed-kavalkade over kveldens forfatter-møte - først var det lansering av noen av høstens bøker ved Ronny Solibakke- her var det et variert bokutvalg:

Høst-bøker fra Gyldendal - Evna - Ronny Solibakke - Foto:RandiAa©

Min omtale av Odinsbarn (Siri pettersen)

Vakker strikk - Foto:RandiAa©

Så var det mange lystige bokbad med Mona B. Riise:

I pausen minglet vi litt:

Anita - Ingar Sletten Kolloen - Randi - (dårlig iPhone-foto)

Så fortsatte bokbadene:

Gyldendal leverte en flott bok-kveld for alle oss bokelskere. Takk for det! På Flickr er noen flere bilder fra arrangementet

Mini-serien bygger på romanen - egentlig mer lik en novellesamling:

Tittel: Olive Kitteridge
Forfatter: Elizabeth Strout - Amerikansk 1956-
Oversetter: Hilde Rød-Larsen
Språk:bokmål
Utgitt: Oslo - Press forlag, 2015
Antall sider:289 s.
ISBN:978-82-328-0023-0

Omtale fra Forlaget Press - Forfatteren:

Elizabeth Strout er en amerikansk skribent og romanforfatter, født i 1955, og bosatt i New York og Maine. Hun vant Pulitzerprisen for beste skjønnlitterære bok med Olive Kitteridge i 2009. Boken ble også hennes store internasjonale gjennombrudd, og er i dag oversatt til en lang rekke språk.
Strout debuterte i 1998 med romanen Amy og Isabelle, som ble nominert til Orange-prisen for beste roman, som siden ble filmatisert med Elisabeth Shue i hovedrollen. Hennes siste roman The Burgess Boys kom i 2013, og høstet strålende kritikker.

Elizabeth Strout - foto fra forlagets side fotografLeonardo Cendamo

Omtale fra Forlaget Press - Boken og miniserien:

Den lille småbyen Crosby i Maine ser kanskje ikke ut som all verden der den ligger, stille og gammelmodig. Men for den som vet å se etter, er Crosby hele verden. Og i de små og vanlige livene som leves der, kan vi møte alle menneskehetens store dramaer: begjær, fortvilelse, sjalusi, svik, håp, trofasthet og kjærlighet. I hvert av disse dramaene spiller også Olive Kitteridge sin helt egen rolle – enten den er liten eller stor. Hun er den mutte pensjonerte skolelæreren, hun er en av småbyens kjente skikkelser. Noen ganger er hun oppfarende, noen ganger er hun tålmodig. Noen ganger er hun klok, noen ganger er hun forstokket. Og noen ganger banker hjertet hennes hardt og sterkt, noen ganger går det i stykker.
I 2014 var HBOs miniserie Olive Kitteridge med Frances McDormand en av årets store TV-sensasjoner. Men uansett hvor god TV-serien var, kan den likevel vanskelig måle seg med Elizabeth Strouts fenomen av en bok, en av de høyest elskede amerikanske romanene fra de siste årene – og vinner av Pulitzer-prisen som årets skjønnlitterære bok i 2009.
De tretten kapitlene i boka gir oss hvert sitt utsnitt av livet i Crosby – og hvert sitt blikk på den uutgrunnelige Mrs. Kitteridge. Resultatet er en av de sterkeste, ærligste og mest særpregede kvinneskildringene i den moderne litteraturen – og en bok det er umulig ikke å like. Olive
Kitteridge er en stor og uimotståelig roman om hverdagslige hendelser, en ærlig og vakker og utholdende og humoristisk utforsking av selve menneskelivet – dets konflikter, tragedier, gleder og skuffelser.

Mine tanker om Olive Kitteridge:

There's no such thing as a simple life - står det som motto for TV-serien - og det skal være sikkert at dette virkelig gjelder for hverdags-menneskene Elizabeth Strout skildret her.
Elizabeth Strout's bok om Olive Kitteridge er endelig kommet på norsk - jeg ble oppmerksom på Strout da hun ble intervjuet i Brenner og Bøkene i september (2015) - romanen er mer en novellesamling med tretten fortellinger:

Innholdet i Olive Kitteridge

Jeg har nettopp sett Olive Kitteridge serien på DVD - en miniserie som bygger på romanen. Det er fire episoder. Den har vært vist på HBO, her er web-siden.

Settingen er en liten fiktiv by i Maine, Crosby og Frances McDormand tolker Olive på en ypperlig måte:

Ektemannen Henry Kitteridge er farmasøyt og eier et apotek, han spilles av Richard Jenkins:

Olive og Henry

Sønnen deres, Christopher har det ikke alltid like lett, men han kommer seg da gjennom oppveksten med Ollie som mor, han utdanner seg til lege - handlingen spenner over ca 25 år - og vi følger Ollie gjennom tykt og tynt. De fire delene tar for seg hver sin epoke av livet til ekteparet.
Filmen ble et interessant møte med en ganske spesiell kvinne og hennes familie, naboer og venner. - Ollie er bare seg selv, fullt ut - på godt og vondt.
Hun er lærer og har sine meningers mot, hun er "feilfri" og har en ektemann som på et vis kan kunsten å leve med henne - vi kan ikke la være å bli fascinert av henne, ja nesten glad i henne - På mange måter står hun der egoistisk i sentrum av alt, men så ser vi at hun faktisk har tanke for andre også - og elevene kan ta lærdom av hennes livsvisdom.
Boken vant Pulitzerprisen for beste roman i 2009 og den vil trolig bli husket - jeg synes den var en god og vakker opplevelse. - Både Olive og ektemannen Henry er mennesker som bryr seg - både romanen og filmen gir oss et realistisk innblikk i menneskeskjebner, kjærlighet, sorg, barneoppdragelse, sjalusi og livets opp- og ned-turer - for her skjer det litt av hvert - slik det vanligvis gjør i "real life", det er tragiske ulykker, det er kjærlighet, det er bryllup, det er selvmord og selvmordsforsøk, det er ungdom og utdanning, det er foreldre og barneoppdragelse - og det er mange sider av livet og menneskelige relasjoner som skal takles - Olive takler det på sin måte - om hun kan virke kald og følelsesløs på andre, så ser vi etter hvert at det er hun så absolutt ikke.
Hun kommer vel kanskje til en slags erkjennelse også - "Hvem pokker tror jeg at jeg er?" - spør hun seg selv - på slutten av del tre (serien har fire deler) - da har mye skjedd i livet hennes, og med livene til folk rundt henne - en underlig kvinne er Ollie.
Jeg fikk varme følelser for denne lille familien - Olive, Henry og sønnen Christopher - den er dysfunksjonell, men fungerer da likevel på sin spesielle måte - de er tre ulike personligheter som møter livet og alt det innbefatter på hver sin måte - men det skinner jo også stadig igjennom at de bryr seg om hverandre, er glad i hverandre på et vis - bok og film formidler mye om dette å takle selve livet, og takle det å kommunisere med andre. Olive og Henry er nokså ulike, i utgangspunktet - han er elskelig og sosial og bryr seg om alle rundt seg, øser av sin hjelpsomhet og kjærlighet - hun er intelligent,men kald, bitter, med skarpe, snertende replikker til alle rundt seg - men vi aner kanskje at det bor noe annet dypt inne i henne - hun har sans for rettferdighet og ærlighet, og hun hjelper på sin måte der det trengs - men har nok kommet mer til kort overfor sin egen sønn, enn for eksempel en av elevene, sønnen til en deprimert og suicidal mor.
Denne historien er ikke bare tung og tragisk, det er mye humor og det er håp i sikte for Olive når hun går mot alderdommen også - skal ikke røpe noe av handlingen her - men vi blir stadig minnet på måten Olive's far døde på, og de sporene det må ha satt på hennes oppvekst ….livet går videre som enke også - det dukker opp en ny karakter mot slutten, Jack (spilt av Bill Murray) - Olive og han har mye til felles.
Boken kom ut i 2008, på norsk altså i 2015 - Denne miniserien gjør så absolutt ikke skam på Elizabeth Strouts bok - Frances McDormands gjør en glitrende tolking av Olive - dette er en filmatisering man ikke glemmer så lett.
Terningkast:6

Trailer fra filmen:

Foredrag i Suhmhuset - i regi av "Kunnskapsbyen" (noe museene i byen står bak)- Og selvsagt var det heksen som ønsket oss velkommen.

Merete Røskaft ledet arrangementet og salen var fylt til randen - ekstra stoler bakerst i salen til og med
Ellen Alm snakket om hekse-prosesser generelt og Finn-Kirsten spesielt. Interessant utdyping av demonolog-begrepet og hvordan denne "læren" var blomstrende på 1600-tallet - lærde menn skrev bøker og emnet ble studert på universiteter - og dette forsterket jakten på "hekser" - det ble en spennende time og i etterkant var det også mange spørsmål - det var tydelig at emnet fenget.

Min omtale av Trondheims siste heksebrenning - Trolldomsprosessen mot Finn-Kirsten

Tittel: Tidsreise Trondheim - Barnas Byhistorie
Forfattere: Terje Bratberg, Marte Rye Bårdsen og Daniel Johansen
Illustratør: Janne Magnussen
Utgitt: November 2015
ISBN: 9788283050295
Antall sider: 70
Format: 23,7 x 30,5 cm
Innbinding: Innbundet
Forlag: Museumsforlaget

Omtale fra forlaget:

En tretten år gammel gutt som blir hentet ut av klasserommet for å bli konge. En rik mann bruker opp alle pengene sine på å prøve å lage gull, mens en annen gir alt han eier til fattige. Det ligger vikingskip på fjorden. Det vokser appelsintrær i Stiftsgårdsparken. Voksne arbeidere går i verdens første 17. mai-tog og barn må jobbe på fabrikk! Men ingen vil være venn med Nattmannen.
Tidsreise Trondheim – Barnas byhistorie er ei bok for skolebarn og lekne voksne. Med spennende historier og flotte illustrasjoner blir Trondheims historie gjennom tusen år for første gang fortalt for unge lesere.
Du blir kjent med store konger, artige typer og helt vanlige barn som bodde her for lenge, lenge siden. Vi reiser bakover i tid, til en by som er både velkjent og helt annerledes!
Tidsreise Trondheim – Barnas byhistorie finnes også som interaktiv bok-app i App Store og Google Play.

Mine tanker om Tidsreise Trondheim - Barnas byhistorie:

Barnelitteratur med mening er bøker som alltid har interessert meg - som barn selv i oppveksten og senere for egne barn og barnebarn. Det er flott å finne et slikt "verk" som det er lagt mye arbeid i for å gi barn og ungdom kunnskap og hygge. Selskapet for Trondhjems Bys Vel har gitt dette oppdraget til to historikere, Terje Bratberg og Daniel Johansen - i tillegg er forfatteren Marte Rye Bårdsen og ablemagic AS inne i bildet når det gjelder digital historiefortelling. Dette ser ut til å ha gitt et solid resultat.
Denne var da bare helt fantastisk. Et praktverk både for store og små lesere. Bokens førsteinntrykk var så innbydende at jeg bare måtte sette meg ned og gi den en oversikts-lesing med det samme jeg fikk den i hus. Her er det illustrasjoner og stoff som gir inspirasjon og kunnskaper i lange tider. Dette er en bok til å ta frem titt og ofte, en bok som gir grunnlag for samtaler, men ikke bare det, en bok til å inspirere til byvandring og "oppsøksvirksomhet" - det må da være fantastisk for barn å ha lest om noe i denne boken, sett bilder og samtalt om det - og så gå ut for å finne igjen steder. Her er det virkelig anledning til å lære om Trondheim, steder og historie.
Illustrasjonene til Janne Magnussen er fargerike, flotte og instruktive. Bare disse gir fint grunnlag for samtale. I tillegg har sidene "informasjons-bokser" med tydelige overskrifter om hva det dreier seg om. Et eksempel, side 46-47, vi er på 1800-tallet. I sentrum har vi et forenklet Trondheims-kart som viser elven og noen sentrale steder i byen - fra stedene på kartet går tydelige "prikke-linjer" til informasjons-boksene - vi får vite om "Verdens første 17.mai tog" som i 1826 gikk fra Katedralskolen, om "Jøder i Trondheim" som kom rundt 1880 og hvor de slo seg ned. "Bare murhus" forteller at det etter 1845 ble forbudt å bygge trehus i sentrum på grunn av brannfaren.
Jeg nevner et par sider til - her gjengitt side 58-59 fra boken:

- Her handler det om "Hverdagsliv på 1900-tallet" - Barn og deres oppvekst-forhold er i sentrum. Det opplyses om skole og skole-reformer, ungdom og ungdomskultur - sosiale reformer og boligstandard - illustrasjonene og de korte tekstene rett på sak gjør at dette ikke blir kjedelige faktakunnskaper, men levende og morsom informasjon.

Boken starter vel tusen år tilbake i tid, Trondheim før 997 - med bønder på Nidarneset og Lade som sentrum for Ladejarlene - vi fortsetter inn i "Kaupangtiden", med handel og håndverk og by-grunnleggelse og kristning - og et lite historisk perspektiv på Nidarosdomens tilblivelse. (s.10-11) - Hverdagslivet i Middelalderen var spennende tegnet og fortalt. (s.12ff.) - om boforhold og datidens forlystelser - her gjengitt fra boken side 22 og 23:

Hvert år-hundrede har fått sitt kapittel - 1600-tallet med heksebrenning, bybrann og den prektige gjenoppbyggingen med Cicignons byplan har fått en riktig og sentral plass. 1700-tallet har spennende ting å fortelle om opplysningstid med Adresseavisen, om Skarpretter og Nattmann, om Videnskabers Selskab, Waisenhus og Stiftsgård - her er ikke noe utelatt. 1800 tallet gir oss et innblikk i en moderne byutvikling med kloakk-system og jernbane - 1900-tallet med kriger og unionsoppløsning - og så går vi inn i 2000-tallet og har med oss en fin bakgrunn som gir bedre forståelse av den tiden vi lever i nå.
Det er rent utrolig hva denne boken har fått med av interessant stoff på disse 70 sidene - rent ut sagt: Dette bør du vite om Trondheim - spesielt om man er fra Trondheim selv.
Mote gjennom 1000 år avslutter boken med morsomme tegninger av kles-motene gjennom ti 100-år - her gjengitt fra boken side 66-67:

Og helt til slutt (s.68-69) kommer en grei forklaring på hvordan man kan bli med på Tidsreisen på en helt tidsmoderne måte med en App på nettbrettet eller iPad - tenker det er mange barn som blir motivert til en slik tidsreise.
Dette er en bok jeg fant veldig spennende selv - og den anbefales både for barn og voksne, en kjempefin gavebok vil det også være.
Terningkast:6

Her noen av mine Trondheims-bilder på Flickr:

Tittel: Dramakomedier innpå Lamon - Malvin, Monrad og Mindor på Eventyr
Forfatter: Terje Wangberg
Forlag: Alpha Forlag
Format: Heftet
Utgivelsesår: 2015
Antall sider: 290
Illustratør: forside av Øystein Dolmen
ISBN: 9788283350128
Bakside-bildet av Terje Wangberg er malt av Christer Tamnes Tronsmed

Omtale fra forlaget:

"Dramakomedier innpå Lamon" er fra forfatter Terje Wangbergs eget barndommens rike inne på Lademoen og Lilleby i Trondhjem by. Det er fantasifulle beretninger om Lamoguttene Malvin, Monrad og Mindors ungdommelige eventyr - med en del horrible betraktninger om både dagligliv inne i Østbyens arbeiderstrøk og fra kirkelige miljøer - blant både geistlige og andre av kirkens fast ansatte personer. En humørfylt roman og med forfatterens egne og tydelige kjennskaper til sin barndoms hverdag.

Fra Lademoen Historielags Hjemmeside:

Fast "Lamo-skribent", Terje Wangberg, følger opp "Trompetkurs på gamlehjemmet" med en trilogi, hvor vi følger Malvin, Monrad og Mindor.
De tre vennene er også rivaler og svirebrødre, og de har stort sett base på Lademoen. Rent historisk er boken også interessant, idet vi får innblikk i hvordan livet kunne være for noen tiår siden. Wangberg skildrer på humoristisk vis klasseskiller, intriger og hvorledes man kunne karre seg frem fra trange kår. Spesielt fornøyelig er Wangbergs beskrivelser fra kirkelivet.
De mange som ukentlig leser hans "Huskerier" på Lademoen Historielags nettside vil kunne nikke gjenkjennede til hans ledige språk og fortellerevne. "Dramakomedier innpå Lademoen" anbefales på det varmeste, og den finnes på Brun's (Ark) på Nordre.

Mine tanker om Dramakomedier innpå Lamon:

Mer moro fra den muntre Terje Wangberg og Lademoen. Allerede den glade cover-tegningen til Øystein Dolmen indikerer hva det dreier seg om.

Boken består av Bind 1 med 18 kapitler og Bind 2 med 31 kapitler og Bind 3 med 28 kapitler. Og den har 290 sider, men her går det unna - ikke et kjedelig leseøyeblikk. Wangberg er ustoppelig med sine kunnskaper om et miljø og sine skildringer av særegne karakterer, og morsomme episoder - han tar nok mangt og meget på kornet - han er en god observatør - og god til å huske, for det er nok ikke bare fantastisk oppdiktning alt sammen - noe har litt rot i bydelen Lademoen for en god del ti-år tilbake, en svunnen tid? Nei, heldigvis blir den ikke svunnen - dette er Wangbergs "huskerier", og på dette er han god. Her er ikke bare innhold og karakterer folkelige, språket er det også - vi får god, "ærverdig" Lamo-dialekt som krydrer det hele innimellom litt mer avbalansert bokmål. Til tross for fattigdom, trangboddhet og lite arrangerte aktiviteter for barn og ungdom gjorde oppfinnsomheten og samholdet tilværelsen ikke bare levelig, men også til tider rik og morsom - det var nok å legge merke til blant folk og hendelser rundt seg og som det står helt i begynnelsen (på rett "Lamo-dialekt"): "Folk får kløe på stemmebainnan, vesst dæm tilfeldigvis itj skoll ha nokka å sladder om" -
Sang-glede og romantiske følerier ble det tid til den gang også - og sorger og savn ble ofte møtt på en konstruktiv måte. Brødrene Monrad og Malvin for eksempel ble foreldreløse og husløse - men: "Både Monrad og Malvin godtet seg over at når de nå var blitt både arbeids- og husløse, så skjedde det på den fineste sommertida. - Hus oinner kvær busk, mente Monrad" - (Bind 2, kap.2)
Og Mindor, kirkegårdsarbeider, gjorde det jo riktig bra "vant" prestedatteren Eleonora "Og de levde lykkelige alle sine dager".(Bind 1, kap.18) - og etter at han hadde steget i gradene til begravelsesagent - fikk etter hvert arbeidsløse og husløse Monrad og Marvin ved hans hjelp arbeid som kirkegårdsarbeidere - husrom i Jomfruburet i prestegården fikk de også. Barn ble det også i prestegården - og hvem som var far? Avsløres ikke her.
Da presten døde og kona Margot giftet seg igjen med Leander, den nye presten, ble det en stud litt dystert i prestegården (Bind 3, kap.3) - Den svartkledde heksa (Margot) gjorde det litt verre for Monrad og Marvin å forlyste seg....men det rettet seg etter hvert:"Det hele tok skikkelig av, da Monrad bød opp Margot på en feiendes reinlender....litt av et syn......storvokste Margot Prestefrue i sine svarte gevanter, stadig lifligere ble ført rundt i dansen av en infernalsk og svært dansegal Monrad." (Bind 3, kap.4) - og Margot slo seg til de grader løs....
Ja, her er nok av hendelser og muntre scener - jeg skal ikke røpe mer, men dette er "huskerier" og en tid og et miljø til å humre litt over - anbefalt "moro-lesing"
Terningkast:4

Andre bøker av Terje Wangberg:

Min omtale av Lamogutt av Terje Wangberg
Min omtale av Munkebrødre av Terje Wangberg
Min omtale av Musikeren av Terje Wangberg
Min omtale av Vandrere på Guds jord av Terje Wangberg
Min omtale av Trompetkurs på gamlehjemmet av Terje Wangberg
Min omtale av Dramakomedier innpå Lamon av Terje Wangberg

Tittel: Hvitt hav
Forfatter: Jacobsen, Roy
Innleser: Nils Johnson
Språk: bokmål
Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2015
Antall CD:5 (6 t, 7 min)
Serie: Inngår i fortsettelsesserie
ISBN:978-82-02-49360-8
Emner:Helgeland, Historie

Jeg lånte lydboken på biblioteket.
Papirutgaven er også gitt ut på Cappelen Damm i 2015, 240 sider, ISBN/EAN: 9788202492878

Omtale fra forlaget:

"...huset var blitt mindre, dørene lavere, vinduene smalere; lukta av mennesker hadde sittet som maling i disse veggene, nå bare som duften av tung, våt jord; hun dro fingertuppen gjennom doggperlene og satte seg på foreldrenes seng, der moren hadde dødd.
La Lars ta over Barrøy, var det siste hun sa. - Og reis, du er ung og klok, vend havet ryggen, lær av meg...
Ingrid sa nei."

Året er 1944. Ingrid har vendt tilbake til sin barndoms øy, og tror hun er alene. Hun setter garn og ruster seg for vinteren. Hun klyver over gjerdene som da hun var barn. Men hun er ikke noe barn. Og på uventet vis får hun oppleve kjærligheten gjennom noen intense vinteruker.

HVITT HAV er oppfølgeren til suksessromanen DE USYNLIGE. Denne gang spenner Roy Jacobsen opp et enda større lerret, og leverer en sterk og handlingsmettet roman om et skjebneår i norsk historie.

Roy Jacobsen - fra forlagets side - Foto:Fredrik Aff

Mine tanker om Hvitt hav:

Når det stormer er havet hvitt - her følger vi Ingrid og de andre fra Barrøy gjennom mange "stormer" - gjennom krigens siste år - den strevsomme hverdagen, slitet, savnet, fattigdommen og alt det tunge blir om mulig enda tyngre i disse krigsårene - vi følger beretningen frem til den første høststormen setter inn i det første fredsåret.
Barrøy ble forlatt, men Ingrid valgte å dra tilbake - og mot slutten av Hvitt hav er det også andre som kommer tilbake til Barrøy.
Jeg ble betatt av den nesten "overjordiske" Ingrid og folket hennes da jeg leste De usynlige - jeg så frem til å møte disse menneskene igjen og følge dem videre - spesielt nysgjerrig var jeg selvsagt på hvordan det gikk med Ingrid - og det er først og fremst henne det dreier seg om i Hvitt hav. Samtidig følger vi de "store" begivenhetene som skjer rundt henne på slutten av krigen: krigen og okkupasjonen,
Rigel tragedien i november 1944 (da de to fangeskipene Rigel og Korsnes og et par følgeskip ble bombet nær Sandnessjøen i Nordland) - Ingrid hjelper til så godt hun kan - hun opplever massedøden blant krigsfangene som forliser - og oppi det hele møter hun kanskje sitt livs "store" kjærlighet for en kort stund - og Kaja er kjærlighetsbarnet som er farløst, men ønsket.
Ingrid spiller også sin rolle som hjelper for "flyktningene", de evakuerte Finnmarkingene - og dramatikken rundt dette synes jeg Jacobsen skildrer mesterlig på en indirekte måte - vi fornemmer sterkt alvoret i denne tragedien også - og Ingrid hjelper både med "hjerterom" og husrom…..
Det er heldige som har en forfatter som kan skildre denne tiden og disse stedene så fantastisk levende som Roy Jacobsen gjør - det virker ekte, norsk og realistisk. Scenene han beskriver gir oss bilder på netthinnen - her er det mye å lære om kystnæringen vår, om fisket om "folkeslaget" som bor i disse strøkene - og vi skjønner hvordan de har blitt formet av naturen og omgivelsene. Det er interessant å se hvordan disse menneskene klarer seg, hvordan de livberger seg og hvordan de hjelper hverandre under nærmest ekstreme forhold.
Roy Jacobsen har laget et "tidsvitne" med disse to romanene sine - det er like mye historiebøker som rene romaner. Derfor blir disse romanene spesielt viktige - vi trenger å bli minnet om at nordmenn før oss har hatt sitt å bale med, at ikke alt har vært så enkelt og lettvint for folk i Norge heller når vi går en del ti-år tilbake i tid.
(Mer om handlingen i Rose-Marie sin blogg)
Det ble mye dramatikk og sterke naturskildringer i denne oppfølgeren også - likevel nådde den ikke opp til kvaliteten på De usynlige (min subjektive mening selvsagt) - denne romanen virket ikke så strukturert og gjennomarbeidet som den første, her var mange navn å holde styr på, mange hendelser man ikke umiddelbart så betydningen av eller sammenhengen i - en fin leseopplevelse ble det likevel, jeg anbefaler den så absolutt, selv om denne skuffet meg litt sammenlignet med De usynlige -
Det er mye fortsatt som kan skje med Ingrid og folket rundt henne, så det er så absolutt rom for en tredje oppfølger.

Terningkast:4

Min omtale av De usynlige

Andre bloggere som har omtalt Hvitt hav:

Rose-Marie sin blogg
Anita i Artemisias verden
Tine sin blogg

Tittel: Badboy
Forfatter: Jørn Lier Horst
Medforfatter: Trond Einar Frednes
Produsert av: LBF
Først utgitt: 19.10.2015
Spilletid: 07:41:01
ISBN Lydfil: 9788242162793
Målform: Bokmål
Sjanger: Biografier og memoarer
Innleser: Stig Henrik Hoff

Jeg brukte lydfil fra Lydbokforlaget, papirutgaven er gitt ut på Kagge Forlag, 286 sider, utgitt 05.10.2015, ISBN 9788248917007

Omtale fra forlaget:

En av Norges mest fryktede torpedoer forteller fra innsiden av et tungt kriminelt miljø.
Trond Einar Frednes ble i politikretser ansett som en av Norges farligste menn. Han startet sin kriminelle løpebane tidlig på 90-tallet samtidig med at Jørn Lier Horst begynte som ung politimann. De to har fulgt hverandre gjennom mange år – på hver sin side av loven. Frednes kontaktet Horst. Han hadde bestemt seg for å fortelle hele sin historie –ærlig og usminket.
I boka tas leseren med på innsiden av landets tyngste kriminelle miljøer. Frednes forteller om møter med pakistanske gjenger, grove ran, brutale overfall, trusler, halliker og horer, fester, stoff og ville biljakter med politiet på hjul.
Gjennom store deler av livet har han levd av å spre frykt og smerte. I selvransakelsens lys leter han nå etter svar: Hvor gikk det galt? Hvordan ble han en BADBOY? Hvorfor var det så vanskelig å velge kjærligheten da den ønsket å komme ham i møte? Og hva kan andre lære av hans historie?
En rystende fortelling fra en rå og brutal virkelighet som langt overgår krimromanenes miljøbeskrivelser.

Trond Einar Frednes
Trond Einar Frednes (f. 1978) er oppvokst i Sandefjord og omegn. I mange år ble han ansett som en av landets mest fryktede torpedoer. I dag er Trond Einar Frednes involvert i et kriminalitetsforebyggende prosjekt for barn og unge med tittelen BadBoy. Det arbeides med en teaterforestilling bygget på Trond Einars livshistorie. I Badboy forteller han sin historie.

Jørn Lier Horst
Jørn Lier Horst (f. 1970) er en av Norges fremste kriminalforfattere. Spenningsserien om politimannen William Wisting er blant Norges mestselgende, og bøkene er under utgivelse på flere språk. I 2011 fikk Horst Bokhandlerprisen for romanen Vinterstengt. Året etter mottok han Vestfold fylkes Litteraturpris, samt Rivertonprisen og prisen for beste skandinaviske krim, Glassnøkkelen. Forfatteren skriver dessuten en spenningsserie for ungdom, Clue-serien, også den med oversettelser til flere språk. Jørn Lier Horst har tidligere jobbet som etterforskningsleder i Larvik. Han sluttet i politiet i 2013.

Mine tanker om Badboy:

Dette var en bok jeg egentlig ikke ville lese - men jeg ville lære. Så derfor var likevel motivasjonen for bokvalget positiv.
Boken var egentlig grusom: makt, vold og råskap var rådende faktorer for hovedpersonen og miljøet rundt han.
Jeg fikk også en forståelse av den betydningen som ligger i arv - miljø - oppvekst. (Jeg har psykologi i fagkretsen min og synes det stadig er viktig å prøve å forstå mennesker, motiver, handlinger….)

En viktig grunn til at jeg liker Horst sine William Wisting-fiktive-kriminal-romaner så godt, er at de er så moderate når det gjelder vold og "styggedom" - virkeligheten ser ut til å overgå fantasien.
Man kan ikke bare lukke øynene for virkeligheten - vi bør vite hvordan det er.....for å prøve å forstå, ikke akseptere, men få innsikt
"Kvalmende, ekkel - burde visst ikke lest denne" - "Den samme galskapen ser ut til å repeteres igjen og igjen - rart noen vil ha dette frem, burde man ikke skåne sine barn for eksempel fra å kunne lese dette senere? Eller er det slik at sannheten skal avsløres - uansett, og med det formål å advare andre - som en slags preventiv sak? Jeg bare spør?" - dette var mine tanker mens jeg lyttet denne boken - jeg plaget meg gjennom den - og ble "opplyst" - nå vet jeg til fulle hvordan slike miljøer er - en sørgelig viten.
Jeg konstaterte at Jørn Lier Horst fikk i hende et manuskript fra virkeligheten som overgår det meste i krim-fiksjonens verden. Slik har han gitt oss et nærbilde av en rå forbryter, et nærbilde som bygger på den kriminelles egne nedtegnelser, men også sikkert på en god del research og egne politierfaringer fra Horst sin side.
De få gangene gjennom boken vi hører Horst sin "stemme" som utdyper og forklarer ting, får vi et pusterom i alt det makabre - det er interessante betraktninger Horst har å tilføye. Og leseren lærer mye om det kriminelle miljøet og de durkdrevne forbryterne.
Forbryteren selv prøver å forklare hvorfor han kommer opp i disse situasjonene, hvorfor han handler på denne avskyelige måten, og det virker som det er "tilfeldig" mye - han sier jo stadig vekk at han egentlig ikke ønsket eller ville dette - men så er det som om det er krefter utenfor han selv som driver han inn i dette forferdelige handlemønsteret og dette "uverdige" livet - etter hvert i boken virker det som han har fått en del selvinnsikt - det er bare å håpe at han vet å bruke det til å rette opp livet sitt - skjønt rette opp alt det han har gjort, det kan han jo ikke - og det er jo nesten et under om han greier å fortsette et liv i andre spor - noe han selv håper på.
Et voldelig temperament er kanskje arvelig? Noen ganger ser det ut til det, eller det er vel heller like mye "rollemodellen" som spiller inn. - I hvert fall vokste Trond Einar opp med en temperamentsfull far. Og vi følger Trond Einars veg på den kriminelle løpebane fra slåssing og mye tull i oppveksten - ADHD kanskje? - det hele eskalerer ganske raskt etter hvert, og det gir makt, aksept og "beundring"å bli blant "de store" i dette miljøet - rus, og vold og oppgjør blant de kriminelle og til og med drap må til for å holde seg "i toppen" her. Og forholdet til politi og andre myndigheter blir bare en spennende katt-mus-lek.
Fortellerstemmen til hovedpersonen ga ikke særlig litterære høydepunkter, det ser jeg helt bort ifra - dette ble ikke noen litterær opplevelse.
Om man skal peke på noe vakkert i boken, må det være hovedpersonens skildring av den kvinnen som har stått han nærmest og noen lysglimt er det også når han skildrer følelsene for, og forholdet til sine barn.

Samboeren Regine Evensen -
Bildet er hentet fra TV2 - Godmorgen Norge

Men kanskje boken kan ha sin misjon i at den virker avskrekkende og preventivt på unge som er i "faresonen" - det er i hvert fall å håpe, det verste ville jo være om denne beretningen virker "forlokkende"……

Som "opplysnings-litteratur" kan jeg strekke meg til et terningkast 4, men sett på dette med "litterære øyne", vil nok terningkastet ligge et hakk lavere…..

Det er greit å ha lest boken, og den kan anbefales som "opplysnings-litteratur", men jeg tror ikke jeg vil lese flere "av samme sort"

Se Jørn Lier Horst og Trond Einar Frednes på TV2
Les i Østlandsposten om Larviks verste badboy

Tre måneder etter at han slapp ut av fengselet etter sin forhåpentlig siste dom, har han startet et interessant prosjekt sammen med samboeren Regine Evensen. De kaller det Badboy-prosjektet. Tanken er å få ut et "budskap" til fengselsfugler og til skoleelever om at det livet han selv har levd i mange år er mer et helvete det gjelder å holde seg unna - slik kan det kanskje komme noe positivt ut av denne triste historien: