Reading Randi

Hvem blir ikke glad i Eleanor? Jeg falt fullstendig for henne i hvert fall - og følte et tomrom etter henne da boken tok slutt.

Tittel: Eleanor Oliphant har det helt fint
Originalens tittel: Eleanor Oliphant is Completely Fine
Forfatter: Gail Honeyman
Forlag: Aschehoug
Sider: 417
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2018
Målform: bokmål
Utgitt: 2018
ISBN: 9788203373862
Oversetter: Cecilie Winger
Jeg brukte lydfil fra LBF, innleser: Elisabeth Vatn, ISBN9788242169303, og lesereksemplar fra forlaget - Boken var lest/lyttet 21.10.2018

Gail Honeyman - foto fra forlagets side - av Philippa Gedge

Om forfatteren:

Gail Honeyman er skotsk og født i 1972. Hennes "boklige" bakgrunn er litteratur-studier i fransk fra Oxford og et kurs i skriving. Så prøvde hun seg i arbeidslivet med flere småjobber - og ikke før hun var ca 40 år slo "forfatteren" ut i henne - med en braksuksess debut-boken om Eleanor Oliphant i 2017. Mer her.

Mine tanker om Eleanor Oliphant har det helt fint:

Her dukket det plutselig opp en bestselger som jeg var veldig skeptisk til – men det tok ikke lang tid før jeg faktisk ble ganske fascinert av denne merkelige unge damen – og stemningen minnet meg unektelig om Anna Gavaldas ”Saman er ein mindre aleine” – det må innrømmes at det er godt innimellom å lese en slik varm og rørende historie – selv om både Eleanor og hennes livshistorie var ganske spesiell, så virket ikke det hele som noe urealistisk – men unektelig: den har et snev av romansen over seg, og mye godhet og varme som overskygger den tragiske historein om Eleanors bakgrunn som vi etter hvert aner…..
Denne glemmer man ikke så lett – interessant og velskrevet – Hovedpersonen er sårbar på mange måter, men likevel en survivor – her er det så få karakterer å konsentrere seg om, at lesingen og fokuseringen på Eleanor blir ganske intens – og veldig engasjerende.
Eleanor unngår mennesker - kolleger og andre hun møter på buss eller butikk – leseren føler at hun har sine grunner til det. Når hun kan stenge seg inne i sin egen minimalistiske leilighet, sove eller drikke eller løse kryssord, så føler hun seg tryggest.
Men så skjer det ting etter hvert – hun famler seg ut av ensomheten – mye spennende skjer som ikke skal røpes her.
Når vi møter henne i romanen er hun 29 år gammel – hun bor i en spartansk sosial-leilighet og har en ganske ansvarsfull regnskapsjobb i et firma med en sjef som er grei imot henne – så ”problemene” ligger ikke der – vi skjønner fort at her er det mye i Eleanors bakgrunn og barndom som har merket henne for livet. Og som også forfølger henne i nåtid – hun er ikke glad over ”telefonsamtalene” hun må ha med moren hver onsdag, for der får hun høre hvor udugelig og dum og stygg hun er.
Eleanor lever i vanens verden, den som gir henne trygghet – alt er på det enkle og trygge - klær, mat, reise til og fra jobb – hennes verden og omgivelser er slik hun vil ha det – og hun er ”lykkelig” med sitt – i hvert fall sier hun det til seg selv.
Men hver helg drikker hun seg fra sans og samling – et par flasker vodka går med - og alt blir stengt ute, til en ny arbeids-uke begynner – livet er rutine, forutsigbart og "trygt"– hun ”snakker” med sin mor på telefonen en gang i uken, og her merker vi med en gang at det ligger noe veldig traumatisk bak – men ingenting avsløres med det første. Eleanor får leseren både til å le og gråte og ikke minst undres og stille seg spørsmålet ”Hva er det egentlig med denne utrolig fascinerende jenta"….
Hun fungerer utmerket i jobben sin, uten å blande seg særlig med arbeids-kollegene – men etter hvert starter et fint og rørende vennskap med ”IT”gutten/mannen på jobben.

Det er tydelig at Gail Honeyman har vært opptatt av temaet ensomhet – og får frem på en overbevisende måte her at det ikke er noe som bare ”rammer” eldre mennesker.
Hun får også frem dette med å føle skam over ensomhet, og at ensomme ofte finner sine egen måter å skjule ensomheten på.
Settingen i romanen er Glasgow, og har man ikke vært der før, så gir romanen en nysgjerrighet på denne skotske byen, og faktisk reiselyst dit.

Den initiatoriske hendelsen i romanen kommer nokså tidlig - og setter det hele i gang: i en gate i Glasgow kollapser en eldre mann, og Eleanor befinner seg tilfeldigvis i nærheten, og hun trår automatisk hjelpende til – og så starter vennskapet med denne eldre mannen og samtidig vennskapet med Raymond – ”datamannen” på jobben hennes – det blir faste luncher og faste hjemmebesøk til hans mor – vennskap eller kjærlighet, det er ikke godt å si, men verdifullt og relasjons-nært er det i hvert fall. Detaljer i innholdet skal ikke røpes – men her er det mange både morsomme og tragi-komiske og litt triste og rørende scener som utspilles – og så får vi da også vite ”historien om Eleanors liv” – og vi får også oppleve at det skjer endringer og utvikling i livet hennes - vel er karakteren og historien satt på spissen og kan virke noe karikert - men hva gjør vel det når storyen blir så "søt", varm og underholdende....
Rent litterært og språklig står boken seg ganske godt også - den unngår å vippe over i det banale og klisjemessige - og den holder på spenningsmomentet fra først til sist.

Konklusjon: Anbefales på det varmeste - en bok som gjør godt å lese. Og i tillegg gir den oss noe å tenke på - ensomheten - kanskje det er noen som trenger en venn?.....Og for de som ønsker mer av Eleanor: Jeg har hørt rykter om en film.....
Terningkast: 5 - eller enda bedre.....

Her forteller forfatteren selv litt om Eleanor:

Håkon Bleken uttaler seg om litt av hvert i samtalene med Tom Egil Hverven - her er det både alvor og humor, og ikke minst var samtalene i denne boken både lærerike og underholdende....
Tittel: Lyset i støvsøylen - En samtale med Håkon Bleken
Forfatter: Tom Egil Hverven
Forlag: Gyldendal
Utgivelsesår: 2019
340 sider
1. utgave
Bokmål
Illustrert
ISBN/EAN: 9788205520660
Jeg hadde lesereksemplar fra forlaget.

Mine tanker om Lyset i støvsøylen:

En ting har jeg til felles med Bleken – Bysbarn, og glad i hjembyen min Trondheim. Jeg har alltid fulgt med i Blekens polemikker i byens avis - Adresseavisen – ikke absolutt alt jeg er enig i, men jeg må innrømme at jeg synes alt han sier bør han så gjerne få lov til å si – engasjerer seg det gjør han, og humoren tar brodden av det som for mange kan fortone seg som vel sterke uttalelser – men vi heier på han!
Jeg var med på å ”feire" Håkon Blekens 90-års dag nettopp i et arrangement i Trondheim kunstmuseum. Og jeg hadde selvsagt vært og sett 90-års utstillingen hans i Galleri Ismene
Litt om Bleken - Wikipedia
Bleken - Nettside
Da denne boken nylig kom ut på Gyldendal forlag, var det bare en bok jeg Måtte lese – og jeg rakk å lese en del i den før jeg gikk til arrangementet i Trondheim Litteraturhus – der forfatteren Tom Egil Hverven skulle ha en samtale med Bleken nettopp om denne boken og litt av det de hadde snakket med hverandre om i løpet av flere år.
Litteraturkritiker Tom Egil Hverven begynte allerede i 2015 med regulære samtaler med Bleken, med tanke på en bok om denne mangslungne kunstneren. Samtalene ble mange og likeså temaene - men først og fremst har boken eller samtale da et fokus på forbindelsen litteratur – billedkunst i Blekens liv og arbeider. Her er hva forlaget sier om boken.
Boken engasjerte meg fra første til siste side – man følte nesten man var til stede i samtalen(e) underveis i lesingen. Og alt var så typisk Bleken – full av humor og full av brodd, og ikke minst synspunkter på dette og hint. Særlig imponerte han meg med sine kunnskaper om forfattere og bøker. (Spesielt fordi jeg selv har lest det meste av det han nevner, og fordi jeg er veldig opptatt av litteratur) - Hverven har kloke innfalls-spørsmål og kommentarer underveis - de to utfyller hverandre godt - det er tydelig at de har "snakket seg godt sammen" .
Her innholdslisten - kapitler med dekkende tema-overskrifter, og til slutt en oversiktlig litteraturliste. I tillegg har boken mange sider med flotte gjengivelser av flere av Blekens kunstverk:

Jeg syntes alle kapitlene var like interessante - kapitlene 8 og 9 var av de lengste, og kanskje spesielt av interesse for meg.
Innledningen starter Hverven slik (s.7):

Hvervens Innledning er en god og opplysende begynnelse på boken (s.7-20) - vi hører litt om Blekens liv, og om hvordan arbeidet med denne boken kom i gang.
Og som avslutning på boken kommer tillegget med bilder - her er ett av dem (Fra serien om Hedda Gabler):

I flere av kapitlene kommer samtalen inn på Blekens oppvekst og hans forhold til foreldre og søsken – og han virker nådeløs ærlig. I kapitlet om kvinner forteller han også litt om noen forhold han har hatt – men han er ganske nøye her på ikke å utlevere hverken kvinnene eller seg selv for mye.
Når Bleken skal forsterke meningene sine om politikk eller kunst eller prestenes prekener for den saks skyld, så snakker han med følelser og ganske frimodig – ett favoritt-ord han bruker ofte når han skal forsterke det han sier er ordet ”jævlig” eller "jævla"– ellers så er språkbruken ganske riksmål og "pyntelig".
Døden liker han ikke så godt å snakke om: "Jeg må si jeg gruer meg til døden. Man vet ingenting om hva som skal skje etter døden. Det er fryktelig å tenke på".(s.69)
Dylan Thomas sitt vakre dikt om døden som nærmer seg, og at den bør man ikke gå stille og pyntelig inn i ble et motto for kunstutstillingen om Bleken på Henie Onstad senteret - Do not go gentle
Bleken har ved flere anledninger fremhevet dikteren Dylan Thomas - og som 90-åring fokuserer han på dette diktet:

Do not go gentle into that good night,

Old age should burn and rave at close of day;

Rage, rage against the dying of the light.

Her er resten av diktet - Forståelig at Bleken fascineres av dette diktet - han sier selv at han har så mye ugjort, så mye han vil rekke å gjøre, og nå i sitt 90-ende år ser han ut til å være aktiv som aldri før - i samtalene kommer det av og til frem at han nærmest ser ut til å kjempe sin kamp mot tiden......Men samtalene med Hverven er så absolutt ikke dystre og deprimerende, selv om de handler om døden, hendelser under krigen, og da Bleken en gang var syk ganske lenge, og andre problematiske saker – så er det meste interessant og virkelig underholdende å lese - til og med "tvangsnevrosene" sine greier Bleken å få noe morsomt ut av. De som mener Bleken er en "Grumpy Old Man" kan gjerne endre syn på han etter å ha lest denne samtaleboken. Men at Bleken er en mann med sterke følelser, sterke meninger, og sterke sympatier og antipatier, det kommer sterkt frem i samtalene - slik vi også har opplevd han her i hjembyen, både gjennom ord og kunstneriske uttrykk.
I denne samtaleboken får vi Bleken i stor porsjon, dette er detaljert om hans liv og hans kunst og hans synspunkter - og lesingen blir aldri kjedelig. Kanskje ikke alle er enig i samfunnskritikken hans og kritikkene han kaster over politikere og andre, men alle må innrømme at engasjementet er flott og beundringsverdig.
Og Bleken - mannen med skarp tunge og kvass pensel - er formidlet på en utrolig flott måte av Tom Egil Hverven gjennom denne boken.

Konklusjon:

Boken anbefales på det varmeste - Blekens kunst og Bleken som menneske er godt formidlet gjennom denne, ikke minst på grunn av de kloke spørsmålene Hverven stiller og de gode kommentarene og innspillene han kommer med.
Terningkast: 5

Her er noe av samtalene i podkast form fra NRK

Og her er noen glimt fra arrangementet jeg var til stede på i Trondheim Litteraturhus og Hovedbiblioteket:

Hedda Gabler illustrasjoner og ny Bleken bok - Foto:RandiAa©

Tom Egil Hverven og Håkon Bleken i konsentrasjon om samtalen - Foto:RandiAa©

Håken Bleken - 90 år og fortsatt en klar-tenkende mann - Foto:RandiAa©

Avslutningsvis - et eksempel på Blekens allsidige engasjement - bildet er tatt for en del år tilbake - Bleken "blandet seg inn i" striden om Svartlamon på 1990 tallet. Da bydelen var truet av sanering gikk han sammen med kunstneren Håkon Gullvåg og malte veggen på et av husene. Veggmaleriet står der fortsatt - og området ble berget for fullstendig sanering:

By-politisk kunstverk på Svartlamon - Foto:RandiAa©

Hva er det med Monika, livet hennes, alle forholdene hennes - man undres - og kanskje undres hun selv også - finner hun det hun leter etter?

Tittel: Så mye hadde jeg
Forfatter: Trude Marstein
Forlag: Gyldendal
Utgivelsesår: 2018
432 sider
Bokmål
ISBN/EAN: 9788205515284
Jeg hadde lesereksemplar fra forlaget og brukte også lydfil fra LBF: lest av Charlotte Frogner, ISBN : 9788242168238 også utgitt 2018. Boken var lest og lyttet i januar 2019

Mona B. Riise i samtale med Trude Marstein - Foto:RandiAa©

Om forfatteren:

Trude Marstein er født i 1973 – hun har allerede rukket å bli en prisbelønnet forfatter. Dessverre har jeg ikke lest noe av henne ( annet enn en oversettelse hun har gjort) før jeg ble introdusert for henne på Gyldendals høstmøte, september 2018 i Trondheim. Her var hun i samtale med Mona B. Riise– en samtale som vekket min interesse og jeg bestemte meg for at jeg ville stifte nærmere bekjentskap med hennes litteratur. Bakgrunnen hennes er både litteraturvitenskap og psykologi og pedagogikk – og hun har skrevet både romaner, noveller og barnelitteratur – her er en oversikt over litteratur og priser.
Men jeg starter altså med hennes siste utgitte roman….

Mine tanker om Så mye hadde jeg:

Plot i denne romanen er ganske enkelt (på overflaten) - det er hovedpersonen Monika som "jakter" på menn - det vil si hun har et forhold til stort sett en mann om gangen, men når et forhold er "ferdig", går hun raskt over til et nytt forhold - det hele er nokså repetitivt.
Monika på hvileløs jakt etter hva? Menn, forhold, lykke, identitet – eller selve meningen med livet. Jeg velger å se denne litt allegorisk, litt symbolsk og allmennmenneskelig – selv om dette er satt på spissen: Er ikke alle på jakt etter noe i livet, det er fjelltopper som skal nås, stadig nye og stadig høyere – vi higer etter noe bortenfor akkurat der vi er nå i livet - og positivt er det at man aldri slår seg til ro, at man har drømmer og mål - men akkurat den lengselen til Monika, den skiftingen av forhold, ble vel nokså frukt-løs og meningsløs – den skapte i hvert fall ikke stabilitet og de beste oppvekstforhold for datteren hennes.
Vi følger henne i ulike faser av livet, og i hennes ulike forhold – fra hun er tenåring og til hun nærmer seg 60. Altså i ca 50 år. Over lengre tid er hun også i et forhold til en mye eldre mann, en professor som en stund var læreren hennes, med Geir bor hun forholdsvis lenge, og får sitt eneste barn Maiken.
Jeg skal ikke gå i detaljer med alle forholdene hennes, de er interessante og spennende nok – og det er karakteren Monika også - man lurer på hvorfor hun ble så annerledes enn de to eldre søstrene sine – de lever mer ordnede og tradisjonelle liv… kanskje det er en slags protest mot dette etablerte og ”normale”…, en stadig fokusering på å bestemme over eget liv og sin egen ”frihet” – hva nå det innebærer. Likevel ser det ut som at hun stadig må ha en mann rundt seg som kan bekrefte henne som kvinne eller menneske. I tillegg skinner det av og til igjennom at hun misunner de rundt seg som innehar "normaliteten" - det gjelder søstrene, og kolleger blant annet. Noen ganger "fnyser" Monika av deres normalitet - andre ganger ser det ut som hun stiller seg selv spørsmålet "Hvorfor ikke hun også?"
Og etter en uendelig rekke av forhold, kommer kanskje klarheten til Monika også, når hun begynner å se i retrospekt på livet sitt og hvor mye hun en gang hadde og hvor mye hun sitter igjen med….For Monika ville stadig ha mer og mer - og så er spørsmålet: Hva sitter man igjen med? Etter hvert forhold kommer tomheten - og den må hun skynde seg å fylle med et nytt forhold ..... og hvordan det hele går til slutt? Det tror jeg er et åpent spørsmål.
Utrolig nok greier Trude Marstein å holde leseren engasjert gjennom alle disse forholdene, som stort sett er ganske repetitiv – hun skriver lett og fengslende, detaljert og dagligdags der dette er på sin plass. Klisjeene hun bruker er ikke til å unngå i settingen i disse forholdene, men de glir også naturlig inn i tekst og handling.
Monika er vel gjerne en karakter symptomatisk for vår tid – et letende menneske som føyer seg inn i tankegangen: ”gresset er alltid grønnere på den andre siden”. Trude Marstein anskueliggjør det generelle – det som skjer i mange forhold etter en stund. Slik blir Monika en stereotyp på de mange som velger den letteste løsningen når forelskelsen går over og man begynner å finne og telle de negative sidene ved partneren – man tar seg ikke bryet med å jobbe med forholdet.
Symptomatisk er det også at det som ikke er så lett tilgjengelig blir ofte det mest interessante – den ene gifte mannen hun ikke helt ”fikk” (Roar), ble den hun lenge ville ha.
Jeg skal absolutt ikke ramse opp og beskrive alle forholdene til Monika – men ett av dem ser jeg litt mer positivt enn de andre. Det var hennes relasjon til Geir som hun fikk barn med – han var der nesten som en klippe en stor del av hennes voksne liv, og han ble i hvert fall en klippe for Maiken, datteren deres. Maiken kom ofte i veien for Monika og ble mange ganger ”valgt bort” til fordel for kjærester, venner, arrangementer osv.
Men på en merkelig måte ble datteren Maiken sørget godt for og det gikk vel ganske bra med henne? Eller ble hun lik med sin mor?
Etter hvert som årene går, ser det ut til at Monika smått om senn erkjenner at hun har ”gått fra noe dårlig til noe dårligere”.
Tittelen på romanen synes jeg er god – den fokuserer veldig på dette med det ene livet vi har og hvordan vi ”forvalter” det – her er vi ved kjernen av eksistensialismen. Jeg synes ofte filosofen Jean-Paul Sartres strenge motto ”We are our Choices” gir god mening.
Monika hadde stadig valg hun stod overfor, det var opp til henne, hun hadde selv ansvar for livet sitt, for sin lykke – og spørsmålet er om hun gjorde de rette valgene….
Og Marstein bruker ”barne-reglen”: Så mye hadde jeg, så mye ga jeg bort, så mye fikk jeg igjen. I leken der man har en neve småstein som man kaster i luften, og etter hvert ser hvor mye man sitter igjen med.
Man kan jo også dra det litt lengre og få litt assosiasjoner til bibelens lignelse med talentene (Matt.25, 14-30) – det handler så absolutt om hvordan vi forvalter våre ”utleverte talenter” – hva vi gjør med livene våre.
Hvis man ser det allmenngyldige i denne romanen, så gir den oss unektelig noe å tenke på.
Før jeg oppdaget det generelle i dette, syntes jeg historien om Monikas liv og alle forholdene hennes var trivielt, meningsløst og ganske tåpelig – og et ”boklig” terningkast 3 blinket i tankene – men etter hvert så jeg litt mer mening i denne galskapen og anbefaler romanen på det ”heftigste”
Terningkast:5

Video - Trude Marstein i samtale med Mona B. Riise:
Video - Forfatteren leser selv:

Da fikk jeg endelig anledning til å lese denne "minne-boken" om gamle dager i "Trondhjem" - den ga meg en glad og hyggelig stund - i tillegg var det mye å lære om gamle dager og skikker og tradisjoner, om byen og menneskene der i første halvdel av 1900-tallet.
Tittel: Min barndoms by: minner og muntre episoder
Forfatter: Brynhild Bleken
Illustratør: Jan O. Henriksen
Språk: norsk
Utgitt: 1977
Forlag: Rune, Trondheim
Antall sider: 131
ISBN8252301290
Emne: Trondheim - erindringer

Mine tanker om Min barndoms by:

Håkon Bleken er et kjent navn i Trondheim - nylig leste jeg Tom Egil Hvervens bok "Lyset i støvsøylen - En samtale med Håkon Bleken" og Bleken nevner ofte sin mor i intervjuet, og også dette med at hun var opptatt av å skrive og fortelle om sin fødeby. Han nevner også morens bok "Min barndoms by" - og jeg tenkte straks: Den må jeg få lest en gang. Og heldige meg - i dag etter torsdagens intervall-trening i Granåsen overrasket min trenings-kamerat meg med å dra frem denne boken og lurte på om jeg ville låne den. (Vi hadde tidligere utvekslet meninger om Bleken-boken - Boken har en hilsen til Brynhilds venninne, som er mor til trenings-kameraten min)

Ettermiddagen ble brukt til en hygge-stund med Trondheims-minner.
Under lesingen oppdaget jeg ganske raskt at Håkon Bleken må ha "arvet" sitt engasjement og kjærlighet for byen sin fra sin mor - og hvis han er gutten "Mons" i familien - så er Bleken-humoren virkelig umiskjennelig skildret av hans mor her.
Her er innholdslisten:

Illustrasjonene i boken er enkle og morsomme - byens "lokale" tegner Jan O. Henriksen (han døde i august 2018) står for disse. Som her på bokens bakside-cover har han tegnet ølvognen fra Dahls bryggeri som kom på faste ukedager:

Dette ble for meg en ettermiddag med et historisk mimre-møte med byen min. Selv om Brynhild Bleken (1900-1990) skriver om en tid før jeg ble født, så var det så godt og livaktig skildret at jeg kunne forestille meg det hele - og jeg satte mine bestemødre og oldemødre inn i bildene og historiene også. (Jeg har flere aner som vokste opp i Trondheim).
Den første fortellingen er en søt historie med mormor på byen - ærender til apotek og andre "ærverdige" butikker og bygninger - som byen var full av i gamle dager - nå står mye av disse flotte byggverkene på Sverresborg folkemuseum (sier Brynhild Bleken)
"Den gamle vei" tar oss med på en mimretur langs Trollaveien, der minnes hun et idyllisk utfarts-sted, Bellevue, som ikke er der lengre - Bellevue - vakker utsikt - og den vakre restauranten er erstattet med oljetanker og rør nå. Slik var det i gamle dager.

Bleken forteller om gater og hus og haver og "finstuer" som står der pyntet og kalde på hverdagene, og om veiter og mennesker hun erindrer fra barndommen - barneball i Frimurerlogen var det også - for Brynhild Bleken hadde som seg hør og bør for byens kondisjonerte gått på "frøknerne Gadds danseskole"
Interessant var det også å høre om datidens svar på dagens TV - et stereoskop som foreldrene hadde kjøpt på sin første og eneste utenlandstur. (Til København og noen byer i mellom-Europa) s.39-42 - Og så kunne de vise bilder fra denne turen.
Kapitlet Trikk-kameraten -(s.43-49) - skildrer et fornøyelig møte med en høyrøstet kar på trikken, noe som gjorde Brynhild flau, men muntret opp de andre passasjerene - gubben oppfrisker minnet om Brynhilds far (Ole Konrad Ribsskog) som i 1911 var blitt overlærer på den nye Lilleby skole, slik at de måtte flytte fra eiendommen Annalund på Øya til Lilleby - det var i første omgang ikke så hyggelig, men det gikk da bra etter hvert - selv om "lusekammen" kom frem en gang i blant og den lugget fælt (s.46)
Vi hører også om real-skolegang på Singsaker skole og gymnas på Katta.En gang skulle de i bryllup, det var visst i året 1906, en landauer fra Vinje transport sto lenge utenfor, til glede for mange naboer - de ventet på kjolen til Brynhilds mor, den skulle komme fra sydamen "Min mor var nu sammenbruddet nær" sier Brynhild (s.61) - og da kjolen endelig kom, ble farten satt opp over Elgeseter bro, helt inn til Lademoen kirke skulle de.

Lokalpatrioten (s.63-70) gir en fornøyelig skildring av en Oslotur i 1938 - det er Vi Kan utstilling der det året. Brynhild Bleken tar med seg de tre barna for å gi dem litt horisont og begreper om hovedstaden. Men den 9-årige sønnen Mons (Må være Håkon Bleken det) blir ikke imponert over noe, hverken Holmenkollen eller Karl Johans gaten - han sammenligner alt med det som er best, altså hjembyen Trondheim. (God overskrift på kapitlet: Lokalpatrioten) (Se bilde Lokalpatrioten på besøk i Oslo - Munkegaten er breiere og bedre enn Karl Johan.....s.67)

Den samme "Lokalpatrioten" skal konfimeres i 1945 og det var ikke så lett å skaffe utstyret som skulle til da - morsom beskrivelse av hvordan det gikk til - Konfirmasjon anno 1945 (s.77-83):

Det mimres videre om den første bilanskaffelse - en riktig morsom historie, for det ble nok ingen tur første gang bilen ble prøvd tatt i bruk - jeg lo av den historien, og maleren Bothner er også behørig omtalt - Mitt første maleri s.93-98.
Om veiter ute og hjemme (s.115-119): her fortelles det om at det er mange interessante veiter å utforske i byen vår - "Vi brukte den stille uke til å gå i byens veiter":

Mer skal ikke refereres eller røpes av innholdet - min konklusjon: Takk for lånet til S.B. for denne boken - den var aldeles fornøyelig å lese - den anbefales - og spesielt for dem som er glad i Trondheim by og "gamle dager"
Terningkast:5

Cover-foto - Foto:RandiAa©

Vi er nå kommet nært i tid i denne maraton-serien. Og veldig nært og personlig er det også - men innenfor "sømmelighetens" grenser - Og "utenfor" er den store urolige verden. Dette bindet likte jeg spesielt godt.

Tittel: Verden som var min. Tyvetallet
Forfatter: Ketil Bjørnstad
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 832
Utgivelsesår: 2019
ISBN : 9788203364709
Jeg hadde forhåndseksemplar fra forlaget og i tillegg lydfil fra Lydbokforlaget ISBN: 9788242182111, spilletid: 29:41:23, innleser Anders Ribu

Mine tanker om Verden som var min - Tyvetallet:

Dette ble nært – nært i tid og nært på forfatteren Ketil Bjørnstad, og nært på den kaotiske urolige verden.
Jeg likte spesielt godt dette bindet av ”Verden som var min” – ikke et kjedelig øyeblikk med de vel 800 boksidene, eller de ca 30 timene lydboken varte. "Han er god til så mye at det er lett å overse han" - skriver kulturjournalist Ole Jacob Hoel om Bjørnstad i en flott helsides artikkel i Adresseavisen – sier meg enig her - når man sjekker Bjørnstads bibliografi, blir man stum av beundring over alt han har rukket på flere felter. (Wikipedia - ikke oppdatert)
Å være leser av Bjørnstads ”Verden som var min”-serie, gjør en nærmest til en kikker inn i andres liv – på en engasjerende og ”sømmelig” måte. Det er et kunststykke av forfatteren å skape en slik naturlig ”sammenheng” mellom eget liv, egen verden og den store verden der ute….
Vel, litt blir det jo slik at vi må se verden på Bjørnstads premisser – men det han skriver, får også oss lesere til å gjøre egne refleksjoner - og noen ganger også tenke "egne motforestillinger".
Ikke alle seriøse lesere vil ha samme blikk på verdensbegivenhetene og samfunns-spørsmål og politikk som forfatteren K.B. Men ser man serien i tråd med gamle, kloke, litteraturkritiker Georg Brandes sin ”doktrine”: å dikte er å sette problemer under debatt – ja, så er det nettopp dette Bjørnstad gjør og det ansporer leserne.
Ketil Bjørnstad: ”Selvsagt kan dette bli problematisk for enkelte lesere, og jeg er forberedt på at noen hopper av, men jeg kan ikke annet enn å flagge hva jeg mener.” (siterer noe Bjørnstad sa til meg)
Bjørnstads ”selv-utlevering” blir en oppfyllelse av Henrik Ibsens ord: Å dikte, - det er å holde dommedag over seg selv.
Tempo og engasjement er like sterkt i dette femte bindet som i de foregående "Verden som var min"-bøkene.
Gjennomgående har også temaer som ulykker, katastrofer og angst vært i alle bindene – Det gir oss en stadig påminnelse om at "slik er verden", "slik er menneskene". Det er positivt at K.B. ofte drar frem og setter søkelyset på urettferdighet og "skjevheter" på ulike områder i samfunnet. I kontrast til dette, står mange muntre og humoristiske episoder – det synes jeg det er spesielt mange av i dette bindet.
Musikk har fått ekstra stor plass i dette bindet, og "kjendis-møtene" ser det ut til å bli flere og flere av for hvert ti-år - (er det forfatteren som tiltrekkes av alle disse berømthetene vi får være med å møte, eller kommer han "borti" disse fordi han må sies å ha blitt en berømthet selv etter hvert? - "høna eller egget dette")
Det fineste temaet i dette bindet syns jeg er skildringen av foreldrene som eldes - her skriver Bjørnstad med hjertet - for å si det slik. Kjærligheten til foreldrene virker rørende og ekte - og mange lesere vil kunne identifisere seg med denne situasjonen og disse følelsene.
Når Ketil Bjørnstad blir "tent" på noe, går han helhjertet inn for "saken" - i tidligere bind skrev han om Arne Treholt og viste stort engasjement både når det gjelder selve "saken" og mennesket Arne Treholt - og i Tyvetallet er også "Treholt-temaet" i høyeste grad tilstedeværende.
Bjørnstad setter Arne Treholt og hans situasjon unektelig i et positivt lys, og er nok klar over at dette fortsatt er kontroversielt. K.B. setter spørsmålstegn ved om rettferdighet skjedde dengang i 1984, og senere når saken ble forsøkt tatt opp på nytt. Nytt for meg er også spekulasjonene rundt forgiftning da Arne Treholt ble alvorlig angrepet av bakterie i dette ti-året. K.B. viser genuint engasjement her, og det er jo en positiv egenskap - (man kan få assosiasjoner til Dreyfus sak og andre urettferdige domsavsigelser - PS. Her tar jeg over hode ikke stilling til Treholt-saken)
Positivt ved Bjørnstads omtale her, er i hvert fall at han får frem at Arne Treholt ikke sitter med et liv ødelagt av bitterhet i dag.
Et lite sidesprang: jeg hadde en lang dialog og meningsutveksling med Arne Treholt om dette å være portrettert i Ketil Bjørnstads romaner, med tillatelse fra A.T. gjengir jeg noen av tankene hans, her noen få utdrag-sitater fra en langt lengre dialog med Arne Treholt - ordvalg og rettskrivning er den originale:
Arne Treholt: Har lest med stor interesse. Bjørnstad gir en meget god og kritisk beskrivelse av det som skjedde for mer enn 30 år siden. Han er en av de meget får som har turt å ta et oppgjør med………..
Arne Treholt: Jeg er jo alltid nysgjerrig på hvordan leserne reagerer på det Ketil skriver om saken og meg………
Meg: Og har jeg rett i at det er ingen bitterhet, eller er den godt skjult? Resignasjon?……
Arne Treholt: Nei. Som jeg sa for mange år siden i et intervju i fengselstiden har jeg aldri tillatt å la bitterheten snike seg inn under huden på meg. Jeg har forsøkt å forholde meg til de daglige utfordringene i livet og aldri latt bitterhet snike seg inn. Da ville jeg forlengst ha tapt særlig om jeg hadde tillatt dette i fengselstiden. Jeg kan ha overtådt formelle regler, men jeg ble klynget opp som spion basert på myndighetenes antagelser og tro. Jeg har alltid slåss mot det jeg oppfattet som en Kafkaprosess og spiondommen. Det vil jeg fortsette å gjøre……..
Meg: Har også lurt litt på hvordan du reager på at Ketil bretter ut så mye av ditt liv i disse bøkene. Og om du føler at han treffer rett.
Arne Treholt: Jeg er blitt brettet ut så ofte og så mye at jeg har ingen problemer med det Ketil skriver om meg………
Den sterkeste offentlig ytring mot dommen kom fra Ketil Bjørnstad som jeg på det tidspunkt ikke kente, som i en dobelkronik i Dagbladet i slutten av juni 1984 trakk paralellen til Dreyfus saken.
Meg: Kommunikasjon er viktig. Kommunikasjonen i dag er for dårlig. Men balansegangen er vanskelig.

Tilbake til innholdet i Tyvetallet:
Verden blir farligere i dette ti-året – 2001 med terrorangrepet 11.september gir Bjørnstads frykt ny næring, det er finanskrise og det er invasjon i Afghanistan, nære venner dør (Erik Bye) og selv får han hjerteproblemer. Men reising og konserter slutter han ikke med. I privatlivet stabiliserer det seg med ny bolig på Nordstrand med ektefellen C – og sannelig blir han pappa også i dette ti-året, til lille F som kommer fra Kina – det gir livet en ny dimensjon. Skildringen av småbarnsfar med barnehage og språkopplæring og barne-Tv er hyggelig lesing til avveksling fra reiser og kjendiseri. Og den lille katten Kaos gir også et koselig lite pusterom i kontrast til kaos i verden og et hesblesende konsert- og reise-liv.
Det gledet meg også at Bjørnstad liker Peter Dass (favoritt hos meg også) – at han hadde så nært forhold til Liv Ullmann visste jeg ikke, og morsomt at han var ”forelsket” i Märtha Louise. (Fin humorfylt skildring her....)
Applauderer også at han har vandret gjennom de samme faser som meg med PM3 spiller, iPod og iPhone, iTunes – man kjenner seg igjen her – og Kristin Asbjørnsen (Seafarer's Song) og Angela Merkel, og Kolbein Falkeid (Kolbein Falkeid - et nærbilde - 2008) - Disse ”Likene” er jeg gjerne med på. Damehåndball og Alpint liker han også.
Og så skriver han romanen Til musikken i dette ti-året – og det er faktisk min Bjørnstad-favoritt - (Det var den som gjorde meg til fan av forfatteren)
Han tar opp så mange interessante politiske saker i dette bindet at man blir ganske opphisset. (NATO og EU, USA og Russland). Man får lyst til å stoppe opp lesingen der og da og bryte inn og starte en høyrøstet diskusjon. Her er det mye å kommentere. K.B. skildrer fint sin ambivalens til USA, dette vil han nok dele med mange lesere – han går fra drømmen om det lovede land fra første gang han drar dit på 80-tallet, til mer skepsis etter hvert – med et lite ”oppsving” når Obama blir president.
Seiltur med Petter og Gunhild blir det også – det viser jo at det egentlig er han som er VIP personen og tiltrekker seg alle disse vippene. (Skulle noen lesere, mot formodning, være ukjent med navnene - bruk Google, sjekk også seil-skipet Maltese Falcon....)
Og endelig tar han seg sammen og får bekreftet sitt flimmer – som på en fengslende beskrevet måte går over i atrie-flutter og dette bindet avsluttes nærmest med en Cliff-hanger. (Nå blir man virkelig spent på fortsettelsen i siste avslutnings-bindet)
Jeg kan ikke referere alt boken handler om – kjedelig er den i hvert fall ikke, og kan man være enig i alt KB skriver? Les selv – mange vil nok la seg provosere – selv føler jeg det er mye jeg kunne tenkt meg å diskutere i etterkant med forfatteren.
Hvert tiår i denne serien er så omfattende og handlingsmettet at man i utgangspunktet føler det er nesten en umulig oppgave å skrive en kort, logisk, dekkende omtale. Det summer så mange tanker, forestillinger, kanskje også en del motforestillinger i hodet på leseren når man er til veis ende, at man ikke vet hvor man skal begynne. Det er så mye man har lyst til å kommentere og diskutere for KB vet å provosere leseren, selv om han i utgangspunktet gir uttrykk for at han «bare» forteller om sitt «lille» liv i skjæringspunktet med verden forøvrig gjennom et tiår. Og skulle ikke et forrykende innhold begeistre leseren, så vil i hvert fall språkdrakten imponere den kresne leser. Noen dekkende omtale er det umulig å skrive om denne enorme boken - jeg har prøvd å gi noen få glimt inn i den.....

Terningkast:5

Tine har også omtalt Tyvetallet

Mine omtaler av noen Ketil Bjørnstad verk:

Bjørnstad, Ketil: Til musikken, Elven, Damen i dalen - trilogi
Bjørnstad, Ketil: Verdens ende
Bjørnstad, Ketil: Ensomheten
Bjørnstad, Ketil: De udødelige
Bjørnstad, Ketil: Veien til Mozart
Bjørnstad, Ketil: Veien til Mozart - Konsert Ringve
Bjørnstad, Ketil: Verden som var min - Sekstitallet
Bjørnstad, Ketil: Boklansering av Sekstitallet
Bjørnstad, Ketil: Alene ut - dikt
Bjørnstad, Ketil: Verden som var min - Syttitallet I
Bjørnstad, Ketil: Verden som var min - Syttitallet II
Bjørnstad, Ketil: Bokbad med Anne Grosvold
Bjørnstad, Ketil: Verden som var min - Åttitallet
Bjørnstad, Ketil: Verden som var min - Nittitallet
Bjørnstad, Ketil: Verden som var min - Tyvetallet

En intens og vakker skildring av en helstøpt kvinneskikkelse - man glemmer ikke jordmoren Marta Kristine Nesje så lett - Edvard Hoem har gitt et fengslende bilde av sin tippoldemor.
Tittel: Jordmor på jorda
Forfatter: Edvard Hoem
Forlag: Oktober
Utgitt: 2018
Språk: Nynorsk
ISBN: 9788249519804
Sider: 349
Jeg brukte bok fra forlaget og lydfil fra LBF, Lydfil: 9788242168580, utgitt 2018, spilletid 09.11, innleser Edvard Hoem - et pluss i leseopplevelsen å høre forfatteren selv lese. (Lest og lyttet ferdig 01.03.2019)

Edvard Hoem foto fra forlagets side av Paal Audestad

Om forfatteren:
Fra forlagets side.Fra Store norske leksikon.

Mine tanker om Jordmor på jorda - Huset under Blåhammaren:

Denne romanen fra 2018 er en ”nyskriving” av Hoems Jordmor på jorda som han skrev som en hyllest i 2008 da Den norske Jordmorforening markerte sitt 100-års jubileum.
Innholdet kort fortalt er fortellingen om en utrolig flott kvinne-karakter; Edvard Hoem sin tippoldemor – Marta Kristine Andersdatter Nesje, født i 1793. Hun var en kvinne forut for sin tid - hun kom fra fattige husmannskår, men sørget for å ta den utdannelsen hun tidlig i livet hadde sett for seg var hennes kall; nemlig jordmor-yrket.
Viljesterk som hun var, går hun fra Romsdalen til hovedstaden til fots – mann og barn måtte greie seg uten henne i tre-kvart år. Vel hjemme med utdannings-bevis i orden, ble det likevel ikke så lett å få folk til å nyttig-gjøre seg den dyktige jordmora – selv om loven sa at folk nå skulle tilkalle en "yrkesutdannet” jordmor. Folk var fattige, hadde knapt med mat, og penger til å betale en jordmor ble sett på som unødig luksus – og barnedødeligheten ble deretter.
Marta Kristine ga ikke opp så lett, og lyktes med å tjene kvinner under fødsler i femti år – i tillegg til yrket sitt var hun husmor, mor (11 barn fødte hun) og hustru til en mann som etter hvert absolutt trengte henne.
Edvard Hoem bruker det han har greid å oppspore av faktiske hendelser – og så legger han til skildringer og menneskelige tanker og følelser og gjenskaper en tid, en epoke, en kultur og et miljø.Egentlig er denne romanen om jordmora kronologisk sett den første i slektskrøniken til Edvard Hoem – for hun er mor til Knut Hansen Nesje - han som vi hører om i "Slåttekar i himmelen".
I ”Jordmor på jorda" finner vi både bonderomantikk, bondestolthet og slekts-stolthet. Men utelatt er ikke strev og slit, nøysomhet og realisme…
Marta Kristine er en kvinne som kan stå som et verdig ideal for mange – hun hadde pågangsmot og lot seg ikke knekke av folkesnakk eller motgang. Hun visste hva hun stod for og hva hun ville, i tillegg hadde hun omtanke og kjærlighet å gi til de rundt seg.
Vi hører om en familie, og en sentral kvinneskikkelse – men samtidig er dette Norgeshistorie på en engasjerende og lærerik måte.
Edvard Hoem viser slekts-stolthet og beundring og respekt for norsk kultur og fedreland gjennom denne romanen.
Selv om denne historien kan sies å være en tidsskildring, et stykke Norgeshistorie, et stykke kvinne-historie, så er det like mye historien om en menneske-skjebne, Marta Kristine Andersdatter Nesje – og for Edvard Hoem blir dette også selvsagt en bit i puslespillet i hans egen slektsforskning – (Jeg har selv drevet slektsforskning noen år, og vet hvilket stort engasjement det skaper – og slektsforskningen blir så mye mer, når man finner dokumenter, fragmenter som gir en et bilde av enkeltpersoner i slektstreet. Det er spennende og tidkrevende arbeid. Og ikke alle slektsforskere evner som Edvard Hoem å gjenskape slekten i vakker språkdrakt og skildringer slik at de blir levende for oss i samtiden også )
Marta Kristine er skildret på en realistisk måte, hun blir en kvinneskikkelse som leseren ikke glemmer så lett – vi imponeres av hennes pågangsmot og kløkt, og ikke minst hennes ”stahet” – med det mener jeg hennes evne til å finne muligheter og løsninger, til ikke å gi opp, til å gå for de mål hun satte seg. Hennes store, livslange kjærlighet var Hans Nesje, men ekteskapet ble ingen dans på roser; Hans var tungsindig og i tillegg preget av opplevelser fra krigen mot svenskene. Hele familien fikk føle vekten av Hans sine byrder…men støttet av sognepresten blir Stina, som hun ble kalt, likevel inspirert til både studier og yrkesvalg.
Denne romanen gir oss så mye – Norges-historie, kvinnehistorie, jordmorhistorie, brytningstiden på 1800-tallet med fattigdom og hardt liv for bønder og småkårs-folk, vi møter fordommer og jantelov – og ikke minst vi møter Marta Kristine, en kvinne som viste vei for de som kom etter henne. Edvard Hoems fortellerevne og spennende tidskoloritt fengsler enhver leser.
Edvard Hoems romaner gir oss rike leser-opplevelser og anbefales på det varmeste.
Terningkast:5

Mine omtaler av Hoems slektskrønike:
1. Slåttekar i himmelen
2. Bror din på prærien
3. Land ingen har sett
4. Liv andre har levd
5. Jordmor på jorda - Huset under Blåhammaren

Menneskehunger - grøss og gru for en tittel. Gourmet restaurant og Trondheims-miljøet står sentralt i Jørgen Brekkes siste roman. Spenning så det holder. Og den trivelige, godt voksne Odd Singsaker, nå som nybakt pappa, er selvsagt etterforskeren. Kan utgangspunktet bli bedre?
Tittel: Menneskehunger
Forfatter: Jørgen Brekke
Utgivelsesår: 2019
352 sider
Forlag: Gyldendal
ISBN/EAN: 9788205529564
Jeg hadde lesereksemplar fra forlaget og lydfil fra LBF, ISBN: 9788242181961, lest av Torgeir Reiten
Om forfatteren fra forlagets side.
Bokens "bakside-cover" gir oss en kort og presis introduksjon til boken:

Mine tanker om Menneskehunger:

Man kan mistenke Jørgen Brekke for å være litt besatt av filosofien rundt ”Det ondes problem” – det har slått meg i flere av bøkene hans og i særdeleshet i denne. Heldigvis får vi en viss motvekt til ondskapen i snille, milde, sympatiske etterforsker Odd Singsaker. (Litt ut av konseptene går han nok denne gangen når morderen er frekk nok til å "besøke" barnevognen til datteren Anne)
I årets krim-roman lager Brekke en fin blanding av gammelt og nytt – arkeologi med middelaldergrav og et lårbein av nyere dato i samme grav – mat-oppskrift på gulnede dokumenter, munke-kokker fra middelalderen og moderne "Michelin-restauranter" - Odd Singsaker får sannelig noe å bryne seg på, godt er det at han har gode hjelpere, konas venninne Siri for eksempel. Morderen leker virkelig katt og mus med han denne gangen – og altfor nært og farlig blir det når morderen legger igjen ”tegn” i barnevognen deres - blant annet en blodflekk som stammer fra det første offeret - den myrdede restaurantanmelderen Tor Mjølner - han som har skrevet den verst tenkelige anmeldelsen av et måltid på en av byens beste restauranter, Honningkrukken, i bydelen Lilleby. Ikke rart at de første mistenkte er og blir stedets kokker, og da først og fremst ”topp-kokken” Mattis Monsen. Handlingen tar mange interessante og uventede veier i denne romanen – og persongalleriet er ikke mindre interessant. Her er det fart og spenning hele veien - og man føler man må bare lese og lese (eller lytte, som jeg gjorde) uten stans.
Et innslag av kannibalisme gjør denne romanen spesielt ”ekkel", Brekke ser ut til å ha gjort en del research på emnet, slik at det faller naturlig inn i handlingen. Velger man å se det litt symbolsk, så er jo mange i dag opptatt av at vi ødelegger kloden vår på mange vis - og kannibalisme blir her et konkret tegn på at vi fortærer oss selv.
(Et lite sidesprang - her er noe bakgrunnsinfo på kannibalisme:
Wikipedia - NRK - Videnskap.dk - Forskning.no - sistnevne er ganske grusom)
Arkeologiske utgravinger har en sentral plass i denne romanen. Og det passer godt inn i Trondheims-miljøet, for her graves det stadig i flere deler av byen og mye spennende kommer for en dag – arkeologi-"biten" i romanen falt i hvert fall veldig i smak hos meg.
Et annet interessant innslag er de to ungdommene Markus og Ida som finner liket i containeren ved Honningkrukken – de er idealistiske og ressursbevisste, og ser det som en slags "sport” å nyttiggjøre seg kastet mat.
Sentralt står også oppskriften på levergryte og selve retten i restauranten – et poeng som Brekke virkelig har utnyttet – ikke uten humor i alt det groteske.
Kanskje er det ikke en realistisk virkelighet Brekke skriver om, men så helt urealistisk er det vel heller ikke – og det er tydelig at han leker med leseren og har det moro når han skriver – det føles litt som en demper på det grusomme og farlige. Hvis man skal se litt seriøst på slik ”underholdende” krim-litteratur, kan man jo alltid påpeke at det setter søkelyset på skyggesider i samfunnet og skyggesider ved mennesket. I hvert fall er det slik jeg ”leser” en del av de krim-romanene jeg tar en nærmere kikk på.

Konklusjon:

Jeg unngår å dra frem for mye av handlingen her, for det kan lett avsløre mange "morsomme" krumspring og poeng i boken. Men jeg kan innrømme at jeg gru-hygget meg hele veien. Romanen mangler ikke noe denne gangen - det er fart og spenning, mye humor og mye gourmet-prat - og handlingen er faktisk veldig logisk også; og ikke minst - Menneskehunger er så absolutt en velskrevet roman.
Ett poeng til: denne gangen var jeg sikker på at jeg hadde ringet inn den rette morderen, men den gang ei - jeg ble grundig lurt - løsningen var et skikkelig trumf-ess i bokens siste del - Og oppskriften på levergryte? Den kan leserne finne på siste side i boken.
Terningkast:5

Her er noen bilder i forbindelse med boklanseringen på Baklandet Skydsstation 07.08.2019 - Odd Singsaker sitt favoritt-sted - der han stresser ned med sild og aquavit. (Bildene er bare tatt med mobil - 1.Pål koser seg på boklanseringer, spesielt på dette stedet. 2. Jørgen Brekke i samtale med Ørjan Greiff Johnsen. 3. Vi satt ved denne veggen. 4. Boksignering var det også):

Mer om noen av Jørgen Brekkes bøker - mine omtaler:

Avgrunnsblikk - Boklansering Litteraturhuset
Avgrunnsblikk - Boklansering Baklandet Skydsstation
Avgrunnsblikk - Min omtale
Paradisplaneten - Boklansering
Doktor Fredrikis kabinett - Min omtale
Alle kan dø - Boklansering - noen bilder
Menneskehunger

Tuva Ørbeck Sørheim og Bjørn Fredrik Drangsholt - Foto:RandiAa©

Det første av høstens Forlags-bokmøter startet med Kagge og Stenersen forlag på Byscenen i Trondheim - og Anita og jeg var på plass igjen.
Forlegger Tuva Ørbeck Sørheim og salgssjef Bjørn Fredrik Drangsholt ledet møtet og sørget for at alt ble vellykket fra først til sist. Det var innslag av videoer om enkelte bøker - og flere forfattere var også til stede og introduserte sine bøker. En morsom nettbasert bok-quiz fikk vi også med oss - og selvsagt også god mat og drikke, hjemmelagede karameller og andre godsaker. Noen bøker i Kagge-bok-nett ble jeg også den heldige eier av.
Det som i korthet kan sies om forlagenes høstmøter: Alltid lærerikt, inspirerende, hyggelig og berikende - et høydepunkt i høsten for oss med bok som særinteresse. Og i etterkant av slike bokmøter kaster man seg over bok-interessen med fornyet energi.
Her kommer noen få glimt fra det innholdsrike bok-møtet med Kagge forlag - omfanget er stort og genrene er mange, det viser katalogens innholdsliste:

Bla i katalogen

Katalogens forside prydes av Lisa Aisatos flotte illustrasjon, og flere av hennes illustrasjoner er å finne i katalogen - her et par eksempler:

Mye innen populærvitenskap - Foto:RandiAa©

Trær og skog er spennende - og vi trenger skogen - Foto:RandiAa©

Arvekonflikter - Kan vi lære noe av dem? - Foto:RandiAa©

Nyttig lærdom? - Se faresignalene og kom deg unna, er undertittelen - Foto:RandiAa©

Her et lite utvalg av bok-presentasjonene, med klipp fra katalogens omtale:

Mye å lære fra Oddbjørn By sin bok - Foto:RandiAa©

Oppdag Oslo med forfatter Erik Fosnes Hansen - Foto:RandiAa©

Mange som er interessert i Europas kongehus - Foto:RandiAa©

Sigrid Sollund er ikke god bare i Dagsnytt 18 - hun skriver smarte bøker også - Foto:RandiAa©

Spennende - denne skal jeg så absolutt lese - Foto:RandiAa©

Hørt veldig mye bra om denne - fikk den med hjem - Foto:RandiAa©

Dette er Kristin Vallas tredje roman - Foto:RandiAa©

Alle blir glad i Lisa Aisatos tegninger - Jeg har omtalt flere av bøkene hennes - Her Snøsøsteren - Foto:RandiAa©

Ola Bremnes har skrevet om Hurtigruten og han sang for oss også - Denne må jeg lese - Turen med Hurtigruten var fantastisk - Foto:RandiAa©

En takk til Kagge forlag for invitasjonen og takk også for hyggelig møte og samtale med forlagsansatte og noen av forfatterne - jeg deltar gjerne på neste års møte i Trondheim.
Flere bok-kvelder med Kagge Forlag:
Kagge Forlag inviterer høst 2016
Kagge Forlag inviterer høst 2017
Kagge Forlag inviterer vår 2018
Kagge Forlag - Krim - Bokbad - 04.02.2014
Kagge Forlag - Krim - Bokbad - 29.02.2016
Kagge Forlag inviterer høst 2018
Kagge Forlag inviterer høst 2019

En utrolig spesiell og vakker roman – trist kanskje, men likevel stemningsfull og engasjerende. Drømmeaktig, men likevel realistisk.
Tittel: Heim
Forfatter: Johan B. Mjønes
Antall sider: 256
Utgivelsesår: 2018
Målform: Bokmål
Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2018
ISBN: 9788203363528
Bok-cover er et vakkert utsnitt av Håkon Blekens maleri Ringen sluttet fra 1977
Jeg hadde leser-eksemplar fra Gyldendal og lydfil - ISBN 9788242168221 fra Lydbokforlaget, lest av Jan Martin Johnsen
Om forfatteren - Aschehougs side

Mine tanker om Heim:

Heim - en megetsigende tittel på denne boken. Det var det første som slo meg. Jeg ble faktisk sittende litt og tenke over tittelen - det kunne jo bety litt av hvert - og det skjønte jeg også under lesingen av romanen. Heim er et stedsnavn i Trøndelag, nær Hemne og Snillfjord - og navnet på en ny kommune fra 2020. Så er det også etternavnet til hovedpersonen, han heter Jørgen Heim. I tillegg får tittelen en til å tenke på et sted man hører hjemme - det ble så tydelig at hovedpersonen i romanen hadde vært og var bundet til en "heimgård" (Det var som Per Bufast i Tarjei Vesaas sin roman Det store spelet) - en annen sterk assosiasjon jeg fikk av boktittelen da jeg kom i gang med lesingen, det var at hovedpersonen var "på vei hjem" - til et endepunkt, til å finne fred, gjennom den prosessen vi fikk følge her - der hovedpersonen "repeterer" store deler av sitt liv når det går mot slutten - ja, vi følger han helt til siste slutt bokstavelig talt. Før jeg sier noe mer om dette, bør jeg kanskje kort skissere innholdet:
Handling og persongalleri er ganske snevert og konsentrert – vi fokuserer på en hovedperson, Jørgen Heim som ligger for døden - han har store smerter, og "baler” med litt av hvert - nattskjorta skal av når det blir for varmt, og bekkenet må skyves bort når det blir for vondt - han døser inn i drømmeverdenen og av og til glimter han til med noen våkne øyeblikk som blir færre og kortere etter hvert.
Av og til fornemmer han sykehjems-personalet som i korte, travle øyeblikk kommer og utretter det mest nødvendige med han.
Jeg fikk litt assosiasjoner til Draumkvedet med Olav Åstesons opplevelser i drømmeverden - om livet etter døden mens han sov fra julaften til trettende dag jul, men Jørgen Heim hadde ikke visjoner om et liv etter døden, hans drømme-visjoner var om livet slik det hadde vært for han - FØR han dør - og Jørgen våknet ikke av sin søvn.
Jørgen Heims "fantasier" gir oss på en fascinerende måte glimt av hans livshistorie - det gir sterke inntrykk. Spesielt er han opptatt av broren som brått ble revet bort - det går som en rød tråd gjennom hele historien. Vi skjønner det ligger noe mer bak dette....Skal ikke røpe for mye her – for dette var et viktig tema i historien, og også en traumatisk hendelse som satte spor i Jørgens liv - da broren forulykket, ble Jørgen odelsgutten – og så blir han stedbundet til Heim - til slit og plikter og krav og forventninger. Vi får visualisert gjennom en smertefull og drømmeaktiv beretning hvordan Jørgen Heim sitt liv ble – og det lar oss lett generalisere: slik fortoner livet seg for mange - og ved reisens slutt skal det oppsummeres, ikke angres på, men rett og slett bare konstateres at ”slik ble det" - fødsel er smertefull, reisen gjennom livet er smertefull, og ikke minst reisen inn i døden til en annen "Heim" kan også være veldig smertefull.
Vi får mange fine glimt tilbake i livet til Jørgen – også til barndommen og til foreldrene og andre slektninger. Vi fornemmer mye av livet på gården og i bygda – og vi forstår mer og mer av Jørgens oppvekst og tilknytning til gården - vi hører om alle arbeidsoppgavene og pliktene og tradisjonene. Som de flestes liv, har også Jørgens liv hatt både sine lyse og mørke sider.
Jørgen ble på gården – odelsloddet falt på han, andre drømmer og planer måtte skrinlegges, han gjorde sin plikt - han minnet meg nok om Per Bufast., men jeg tror nok Jørgen fant mening i det han gjorde og livet han hadde levd.
Tross alt hadde det fungert på mange måter, gitt han gleder og naturopplevelser også, verre var det nå når han lå for døden – det var hjerteskjærende å se hvordan han strevde for å kommunisere med omverdenen og sykepleierne - de gjorde vel så godt de kunne, men er det godt nok når Jørgen ikke fikk dem til å forstå når han tørstet, når han var sulten, når det var for varmt for han og når han hadde vondt? Ikke kunne de forklare han og gjøre han forstått med det de gjorde med han og det som skulle skje – Mjønes skildrer på en fantastisk god måte den utryggheten og faktisk redselen dette skaper hos Jørgen. Romanen blir også et sterkt samfunnskritisk innlegg i debatten om sykehjem og eldreomsorg. Mjønes har selv jobbet på sykehjem og tydeligvis har han gjort seg tanker om "tingenes tilstand" og forbedringer som burde være på sin plass i dagens eldreomsorg – spesielt dette med å ha nok personell som har tid til å kommunisere med pasientene, til å være der, til å forstå osv.
Konklusjon: En viktig og lærerik roman som jeg håper mange vil lese - og ikke minst så er den en vakker roman. Den gjorde et sterkt inntrykk på meg – selv om den var om Jørgen Heim, ett spesielt menneske, hans livsløp og dødskamp - så var den så allmenngyldig og eksistensiell.
For Jørgen var det en spesiell livshendelse som på en måte ble skjebnen hans – og denne hendelsen dukker opp hele tiden i tankespinnet hans denne siste tiden - det er tydelig noe han må "gjøre seg ferdig med" før han forlater denne verden. Etter hvert forstår leseren mer og mer av dette……
En trist men vakker historie, stemningsfull og engasjerende i et vakkert poetisk språk – drømmeaktig men likevel realistisk.
Terningkast:6
Nå er det snart gått et år siden jeg var på Aschehougs høst-lansering av boken - og like lenge siden den er lest - men det er en bok man ikke glemmer så lett. Her et par bilder fra boklanseringen:

Presentasjon av Heim på Aschehougs høst-møte i Trondheim 15.10.2018 - Foto:RandiAa©

Johan B. Mjønes leser fra boken - Foto:RandiAa©

Behagelig, underholdende og spennende krim, absolutt ikke kjedelig. William Wisting er alltid sympatsk og lett å like.
Tittel: Det innerste rommet
Forfatter: Jørn lier Horst
Innleser: Ivar Nergaard
Produsert av: LBF
Målform: Bokmål
Spilletid: 8:05:35
Utgitt: 2018
ISBN Lydfil: 9788242169105
Jeg hadde lydfil fra LBF og papirutgaven fra Capitana forlag - ISBN: 9788293671039

Om forfatteren Jørn Lier Horst:

Jørn Lier Horst - Foto: Jesper Magerøy

Forfatterens hjemmeside
Wikipedia
Store Norske Leksikon

Mine tanker om Det innerste rommet:

Ett år siden denne er lest - tenkte det var logisk å finne frem kladd-notatene til denne nest-siste Wisting-boken fra 2018, – slik at den kommer i bloggen som bok nummer 13 i serien, for nå har jo Wisting-boken for 2019 også nettopp utkommet. Jeg kan jo ikke bryte tradisjonen - alle foregående er omtalt i Reading Randi - det tyder på at jeg har likt denne serien godt.
Her er serien i kronologisk rekkefølge slik den utkom, men jeg leste den ikke kronologisk - min leserekkefølge står i høyre kolonne:

I denne boken handler det om en kjendis-politiker med arbeiderparti-bakgrunn (om det skulle være signifikant)som dør av hjerteinfarkt,og Wisting blir kontaktet av Riksadvokaten fordi det er gjort merkelige funn på hytta til denne vel-ansette politikeren ved navn Bernhard Clausen, både helseminister og forsvarsminister hadde han vært. Det mystiske funnet i hytta er en enorm pengesum.
Idealer og nasjonale interesser står i fare. Her må det foretas undersøkelser i all hemmelighet - og Line blir involvert denne gangen også, hun liker både å etterforske og å skrive om det som skjer i samfunnet…. Jeg skal ikke gi så mye detaljer om innholdet – men nevnes må at mye grums dukker opp rundt denne kjente politikerens fortid. Blant annet er det en uoppklart forsvinning av en ung gutt som fisket i hytteområdet noen år tidligere. Her må Wisting samarbeide med Cold-case-gruppen som akkurat nå har begynt å etterforske forsvinnings-saken igjen. Og balansegangen blir vanskelig, å etterforske i all hemmelighet blir ikke så helt lett for Wisting.
Her kan vi lure sterkt på hva denne politikeren har vært borti tidligere, og bør det komme frem i lyset? Her skapes det som vanlig spenning og tråder i ulike retninger – og heldigvis slipper vi å delta i så mye nærgående voldsbeskrivelser i ”Wisting-krimmen" - det passer meg godt. Men ondskap, og dumheter og menneskelige svakheter er det ikke fritt for.
Hva skjer så med hytten, pengesummen, gutten som var på fisketur og forsvant? Vi blir med på mye spennende etterforskning, før vi får svar på dette. Løsningen får vi selvsagt ikke avslørt før mot slutten av boken – og den er som alltid logisk og god, og ganske realistisk. Heder og ære tilfaller både Wisting og datteren (denne gangen også).
Konklusjon: Jevn god, ”behagelig” krim - underholdende, spennende, absolutt ikke kjedelig, seriøs og absolutt ikke urealistisk. Troverdige karakterer og gode ”hverdags-skildringer” - logisk handling og velformulert språk, og spenning uten bestialsk vold.
Wisting-bøkene kan alltid anbefales....
Terningkast: en solid 4

Mine omtaler av William Wisting serien:
Nøkkelvitnet - 2004 - 4
Felicia forsvant - 2005 - 5
Når havet stilner - 2006 - 4
Den eneste ene - 2007 - 5
Nattmannen - 2009 - 5
Bunnfall - 2010 - 4
Vinterstengt - 2011 - 5
Jakthundene - 2012 - 6
Hulemannen– 2013 - 5
Blindgang - 2015 - 5
Når det mørkner - 2016 - 4
Katharina-koden– 2017 - 5
Det innerste rommet - 2018 - 4
Illvilje - 2019

Oslo Opera-house - Foto:RandiAa©

Byggverk og arkitektur har alltid fascinert meg. Det er kunst for øyet og jeg leser gjerne bøker om emnet. Kjøpte en gang en ganske bra bok på Mammut salg - enkel og inspirerende. Byggverk er ofte noe jeg er på utkikk etter som foto-motiv. Dagens signal-bygg er da temmelig iøynefallende også...det finnes ganske mange av dem rundt omkring i verden - det er tidens trend innen arkitekturen.
Det er et så moderne begrep at det ikke finnes i gamle leksikon eller ordbøker. Men det vil nok bli en del av oppslags-litteraturen etter hvert. Begrepet defineres jo ganske bra av selve navnet - bygget utpeker seg i landskapet eller omgivelsene.
Et signalbygg har ofte "innebygde" pekere - fremad eller oppad.
Glass, refleksjoner og noe som blinker og glitrer i solen gir også "gode signaler" - samtidig som det skiller seg fra omgivelsene, vil det ofte også være godt tilpasset omgivelsene. Det høres litt motstridende ut - men jeg mener jeg har noen illustrerende bilder. Her tar jeg for meg noen eksempler på de nye moderne signalbyggene, men det er jo mange gamle, praktfulle byggverk rundt omkring i verden som er "historiske" signalbygg. (Peterskirken, St.Paul's, og vår egen domkirke er også signalbygg .. og tusenvis av andre flotte byggverk i verden.
Det er tydelige trender i arkitekturens tidsepoker. I våre dager er det mange "linjer"å se som strekker seg i flere retninger, linjer som peker opp eller "ut", linjer som krysser hverandre. Det slo meg da jeg var i Liverpool og beundret det nye Liverpool Museum, at det var da sannelig noe som minnet om Oslo Opera House :

Museum of Liverpool - Foto:RandiAa©

En grei innføring og flott illustrert bok om arkitektur fant jeg altså på Mammut-salg en gang - ikke noe avanserte greier, men jeg synes den ga et godt innblikk i ulike trender, og den inneholder mange vakre bilder:

Bokens forside: Bilbao, Guggenheimmuseet

Bokens bakside: Band des Bundes, Berlin

Arkitekturens historie - fra antikken til vår egen tid
Utgitt: 2010
Forlag: Spektrum
Innb: Innbundet
Språk: Norsk Bokmål
Sider: 336
ISBN: 9788278228371
Orig.tittel: Geschichte der Architektur
Tekst av Barbara Borngässer, Achim Bednorz er illustratør og Lars Martin Fosse er oversetter.
Her får man en grei oversikt og eksempler på arkitekturens historie helt fra antikken og frem til vår moderne tid. 600 ulike byggverk har kommet med i boken, litt teori og et greit register slik at man kan slå opp på stikkord. Det var en interessant bok å bla i, men jeg må innrømme at jeg savnet Snøhetta-representasjon, jeg er imponert over deres arkitekt-arbeid. (Mer her)
Arkitektur skaper ofte engasjement og diskusjoner - ganske heftige diskusjoner. Folks estetiske opplevelse når det gjelder byggverk og arkitektur er så forskjellig. Her i Trondheim har vi hatt flere "høylytte" diskusjoner, i media, i demonstrasjoner og i ulike arrangementer. Mange har engasjert seg - fra kjente personer til menig-mann på gata - i senere til har det nye Spektrum-bygget på Øya - Nidarøhallen - vært til ergrelse for mange - til glede for noen også kanskje.
Diskusjonen har også gått livlig i flere år om et "ærverdig" Jugendhus som forfaller i Elgeseter gate. Det står der som et spøkelseshus - ikke akkurat noe pent syn i dag - Jeg har hatt flere turer dit for fotografering.
Laget også en liten blogg-post om det i min Året rundt blogg:

Decay i Elgeseter gate 30b - Foto:RandiAa©

Atskillig bedre tatt vare på da er den såkalte Matheson-gården i Olav Tryggvasons gate - Jugend stil:

Matheson-gården - Foto:RandiAa©

This is a file from the Wikimedia Commons

I havefocused a little onmodern architecturein Oslo,Trondheim and Liverpool. The greatest modern building in Oslo is the "grand" Oslo Opera House.

Besides there are several great "glass-houses" to go for when photo-walking:

A glass facet building at Skøyen - Foto:RandiAa©

Akerselva Atrium - Dagens Næringsliv-building - Foto:RandiAa©

In Trondheim, near the waterfront we have the Rockheim Museum, a colossus by the waterfront:

Rockheim - Foto:RandiAa©

Foto:RandiAa©

I was delighted at the architecture I saw in Liverpool. Especially in the Waterfront area. And here there is also perhaps a connection line to Norway.Robert Greenwood had his education from the University of Liverpool, School of Architecture, and was one of the founders of Snøhetta Company. Which has obtained a leading position within architecture to day. But it looks like the influence from The Liverpool School of Architecture has been significant in Europe.
Liverpool - The Waterfront - I love this area:

Foto:RandiAa©


Hiding The Three Graces? - Foto:RandiAa©

I know there has been a lot of discussion about such black colossus destroying the harmony at The Waterfront, and hiding the beautiful Three Graces:

The the "black mastodon": A Beauty or a Monster? - Foto:RandiAa©

It seemsthat we havethis discussionin Trondheimas well.Do we wantsuch ablackcolossusto dominateourwaterfront? - Several articles in the media recently (Signalbygg? Ohoi!):

The prospect in Trondheim - a little copy-cat of Liverpool - Adresseavisen 16.03.2012

Adresseavisen - 17.03.2012

I look forward to seeing it for real....

Architecture, a set on Flickr.

More photos of buildings and architecture - Photo:RandiAa©

Parque tropical hotel - Playa del Ingles

Templo Ecumenico de San Salvador - Playa del Ingles

Akropolis - Stavanger - Sølvberggata-Stavanger

Tilføyelse: Denne bloggposten er en fornyelse av en post om arkitektur jeg en gang la i min Året rundt blogg

Forfatterne kommer - Gyldendals høstlansering av bøker er et arrangement Anita og jeg har vært på mange år på rad - alltid like inspirerende og hyggelig - Bøker - Forfattere - Forlagsfolk - God mat og drikke - en setting som passer Anita og meg utmerket. Noen interessante bøker ble med hjem denne gangen også. I år var det Hilde Sandvik som var konferansier og hadde samtale med forfatterne (Tidligere år hadde det vært Mona B. Riise) - Salgssjef Jan-Frode Brenna-Hansen ønsket velkommen og presenterte bøker etter hvert.
Her kommer et ørlite glimt fra en begivenhetsrik kveld med Gyldendals høst-lansering. Litt av hvert ble presentert - for voksne og barn, for kropp og sjel, romaner, dokumentar-litteratur, kokebøker, barnebøker, vikinger og krigshistorie m.m
(Se forlagets side for mer info om forfatterne og bøkene.)

Salgssjegf Jan Frode Brenna-Hansen ønsker velkommen - Foto:RandiAa©

Bill Bryson - Kroppen - Foto:RandiAa©

Kroppen av Bill Bryson - alle har en kropp, men kan man noen gang få nok kunnskaper om det som rører seg på vår innside - denne virket spennende.

Sølvveien har jeg allerede lest - garanterer for spenning - Foto:RandiAa©

Anne Holt har mange trofaste lesere - Foto:RandiAa©

Arne Svingen var til stede, produktiv forfatter med bøker for barn og ungdom - spesielt opptatt av å få gutter til å lese mer:

Arne Svingens bøker - Foto:RandiAa©

Hilde Sandvik i samtale med Arne Svingen - Foto:RandiAa©

Arne Svingens bøker - Foto:RandiAa©

Under krigen av Ingar Sletten Kolloen - Foto:RandiAa©

Ingar Kolloen har bok i år også. (Anita og jeg har møtt han på tidligere høstmøter). Under krigen av Ingar Sletten Kolloen ser ut til å gi et glimt inn i vanlige menneskers liv i krigsårene, eller her spesifikt året 1940 - alltid spennende å lese om slikt. Boken har et utvalg av ulike mennesker i ulike deler av landet vårt. Her ser det ut til å være gjort grundig research - og jeg ser på bokens innholds-liste at her er det mye spennende å lese, glsd for jeg fikk denne med hjem. Til slutt i boken kommer en liste av "viktige datoer", og en utrolig innholdsrik litteraturliste og "notes" opptegnelser. Jeg gleder meg til å lese denne.

Hilde Sandvik og Ingar Sletten Kolloen - Foto:RandiAa©

Før Kolloen forlot scenen hadde han noe å fortelle neste forfatter som stod for tur - på en måte hadde "deres veier møttes" - han hadde sett graven på Stavne kirkegård der et krigsoffer i Vibeke Klemetsens familie lå begravet:

Hilde S. og I. Kolloen snakker med Vibeke Klemetsen - Foto:RandiAa©

Rett etter Kolloens presentasjon, kom Vibeke Klemetsen på scenen, hun skulle snakke om sin Pasta-bok. Men her fikk vi et spennende innslag - hun var fra Santi-slekten og Ingar Kolloen hadde nettopp vært på Stavne kirkegård og funnet graven til Carlo Santi - Carlo var den første nordmann som ble henrettet av det tyske okkupasjonsregimet under krigen. (Og Santi familien har i flere generasjoner vært tilknyttet Domkirkens restaureringsarbeider, der både min far og farfar har vært tilknyttet - og i pausen fikk jeg et hyggelig møte med Vibeke Klemetsen og hennes to tanter, døtre av Wedel Santi, tidligere gipsmaker ved Domkirken)

Sunn pasta av Vibeke Klemetsen - Foto:RandiAa©

Jeg fikk sannelig lyst til å prøve pastaretter - har ikke vært så mye på menyen det - Foto:RandiAa©

Vikinger er alltid spennende å lese om - her er to som skriver om dem - Foto:RandiAa©

Bjørn Andreas Bull-Hansen og Jan Ove Ekeberg - Foto:RandiAa©

Ekeberg og Bull-Hansen sine bøker - Foto:RandiAa©

Emelie Schepp skriver også krim - tror jeg må lese noe av henne - Foto:RandiAa©

Til slutt var det "veteranen" Kjartan Fløgstad som leste fra sin siste bok - Foto:RandiAa©

Due og drone av Kjartan Fløgstad - Foto:RandiAa©

Takk til Gyldendal Forlag for enda en fin høst-samlig med bøker.

Bøker som ble med hjem - Foto:RandiAa©

Referater fra "Forfatterne kommer" - Gyldendal inviterer:
Forfatterne kommer - 2015
Forfatterne kommer - 2016
Forfatterne kommer - 2017
Forfatterne kommer - 2018
Forfatterne kommer - 2019

Hva drev Joan og Maude ut på eventyr – Nysgjerrige på mennenes verden? Konkurranse-motiv? Selvrealisering? Grunnene kan være mange. Her møtes de to kvinnene fra ulike tidsepoker - for Joan blir det et skjellsettende møte.....
Tittel: Den engelske piken
Forfatter: Katherine Webb
Forlag: Lydbokforlaget
Utgivelsesår: 2016
Språk: Bokmål
Format: CD
Spilletid: 15:47:10
ISBN CD: 9788242171597
Original tittel: The English Girl
Oversetter: Jan Chr. Næss
Innleser: Runa Eilertsen
Jeg lånte lydboken på biblioteket. Papirutgaven er gitt ut på Gyldendal Forlag - 2016, 432 sider, ISBN:9788205490604

Katherine Webb - foto:Adrian Sherratt - Gyldendal

Mine tanker om Den engelske piken:

Katherine Webb sine bøker er populære I Norge – det tente min nysgjerrighet. Hun er engelsk og født i 1977. Hun har studert historie, og handlingen i denne romanen spinner ikke bare rundt en romantisk historie, den har også et innhold av historisk interesse. Boken Katherine Webb debuterte med, er Arven fra 2010 (jeg har boken, men har ikke lest den )
Av og til føler jeg at jeg er altfor kresen i mitt valg av romaner – for at ikke lesingen skal bli for ”snever” – for å si det slik, leser jeg av og til romaner som jeg i utgangspunktet føler jeg ikke vil befinne meg vel i - Nå valgte jeg med åpent sinn å lese denne romanen, dvs lytte den – og selvsagt fullførte jeg hele romanen – det gjør jeg nok alltid, selv om det noen ganger føles som litt bortkastet tid.
Men nå skal jeg fokusere først og fremst på det jeg fant positivt i Den engelske piken – og ikke legge for mye vekt på det som kanskje føltes kjedelig og intetsigende. Her skal ikke røpes så mye av innholdet - men jeg kan konstatere at det er en ganske fascinerende historie - den rommer både kjærlighet, historie, spenning, miljø- og kultur-skildring.
Vi følger egentlig to parallelle historier om to kvinner, i to epoker – de møter hverandre i 1958. Hovedpersonen er den engelske arkeologen Joan Seabrook - fascinert av Arabia, og ørkenen – hun ble trollbundet av Tusen og en natts eventyrene som barn.
Joans bror Daniel er engelsk soldat i Oman, på den arabiske halvøy, (Oman har en "liten krig" gående i 1958-59 - britiske soldater hjelper Sultanen å slå ned muslimske opprørere) - med forloveden Rory som reisefølge drar Joan til Muscat i 1958 – eventyr-lyst lokker henne dit – påskuddet er å besøke broren.
Joans tanke var en liten arkeologisk skattejakt ved fortet Jabrin – når ikke det lykkes, får hun i hvert fall kontakt med eventyreren Maude Vickery som har oppholdt seg der i mange tiår, og var på en farefull ekspedisjon i ørkenen i 1909 - vi får mot slutten av boken vite hva som forgikk på denne ekspedisjonen, den fikk fatale følger for Maude, og vi forstår hennes grunner til bitterhet – Joans bekjentskap med Maude leder til litt av hvert, det byr på overraskelser - farlige overraskelser.
(Katherine Webb tangerer historiske fakta her ved å bruke Gertrude Bell som sin modell for Maude.)
Joan blir trukket inn i politiske konflikter samtidig som hun har en del personlige problemer å rydde opp i - mer skal ikke røpes her.
Det jeg likte ved denne romanen var at jeg ble minnet om europeernes innblanding i andre lands anliggender, jeg fikk et lite innblikk i den arabiske verden, i rikdommer som var av interesse for europeere, og vi møter mennesker med eventyrlyst og dristighet.
Andre lesere vil kanskje fokusere på kjærlighets-historiene som også er en del av romanen.
Spenning, eventyrlyst, romantikk, kvinner som våger, kvinner som utfordrer menn - joda, mange vil nok like denne romanen av Katherine Webb - på meg virket det som om vi fulgte dette litt mye "på overflaten" uten å gå særlig i dybden.......
Mange lesere vil nok gi denne langt høyere score enn mine:
Terningkast:3
Her presenterer Katherine Webb boken sin:

Foto:RandiAa©

Et av høydepunktene i september er høstens bøker med Cappelen Damm forlag. Anita og jeg var på Scandic Nidelven hotell denne høsten også (Fyldig referat fra Anita her) - Som året før startet vi med mat og drikke, et skikkelig kulinarisk måltid.
Så var vi klare for et møte med bøker, forlagsfolk og forfattere. Her ble det noen for enhver smak - i alle kategorier, for alle årsklasser - mange fristelser for mørke høstkvelder. Og høsten er her allerede:

Her er noen få smakebiter og et kort referat fra kvelden med Cappelen Damm:

Ekko av en venn - Ingvar Ambjørnsen med ny Elling-roman, 20 år etter forrige.
Jeg liker godt hans Elling-bøker. Denne er ikke om Elling.

Erlend Loe med bok med sterk tittel. Han kombinerer elegant humor og alvor - jeg har lest de fleste av bøkene hans og har sansen for hans stil.

Roy Jacobsen har skrevet bok sammen sin kone Annelise Pitz - i Sibir har de funnet mye spennende - Mannen som elsket Sibir forteller oss om naturvitenskapsmannen Fritz Dõrries møte med folk og natur i Sibir. Dette borger for kvalitet. Jeg har lest mye av Jacobsen - blant annet Barrøy-trilogien.

Interessant serie - Livets bibliotek - Leste Erich Fromm sin
Om kjærlighet i ungdomstiden, på engelsk,
The Art of Loving og syntes det var en fantastisk bok
- anbefales. Foto:RandiAa©

Paul Mc Cartney er representert med barnebok – ser interessant ut. Bestebra tar med seg barnebarna på en spennende reise - flotte illustrasjoner av kunstneren Kathryn Durst og - oversatt av Lars Saabye Christensen.
Foto:RandiAa©

Torkil Damhaug var til stede – psykolog som skriver krim
– her borger det for kvalitet
Torkil Damhaug - Se en annen vei - Foto:RandiAa©

Axel av Torgrim Eggen - her kommer "the true story"
om forfatteren Axel Jensen - den første biografien om han
- Foto:RandiAa©


Huset brenner av Malena Ernman handler om Thunbergfamilien - Hvem kjenner vel ikke Greta nå - Foto:RandiAa©

Fredrik Backman kan være morsom, det vet jeg. Denne fikk vi med oss hjem og den skal leses. Den morsomste hittil jeg har lest av han, er En mann ved navn Ove. Det ble mange positive kommentarer etter denne bloggposten.

Ida tar ansvar av Kjersti Halvorsen - denne høres interessant ut. Både morsom og alvorsfylt. Ida er redd for terror, så møter hun Aksel - og hva skjer da?

Dette var noen få glimt av høstens bøker - men bla litt i denne rikholdige katalogen - så absolutt mye spennende her.

Takk til Cappelen Damm for en inspirerende bok-kveld.

Høstens bøker - Cappelen Damm - 2017
Høstens bøker - Cappelen Damm - 2018
Høstens bøker - Cappelen Damm - 2019

Marie Aubert overrasker – Kort, men intens roman – Denne kan man ikke legge fra seg. Ikke et kjedelig øyeblikk.
Tittel: Voksne mennesker
Forfatter: Marie Aubert
Format: Innbundet
Utgivelsesår: 2019
Forlag: Oktober
Språk: Bokmål
ISBN9788249521456
Sider: 140
Jeg hadde lesereksemplar fra forlaget, og lydfil fra LBF - ISBN Lydfil: 9788242182265. Lest av Silje Storstein. Jeg leste denne i juli 2019.

Marie Aubert - Foto fra forlagets side:Agnete Brun

Mine tanker om Voksne mennesker:

Innledende betraktninger: "Voksne mennesker" - en betegnende tittel, ironisk ment kanskje? – Tja, noen ganger fortjener vel ikke enkelte mennesker betegnelsen voksne….

Kjekt når man får uventede overraskelser med bøker - og da selvsagt tenker jeg på de positive overraskelsene. Slik var det med denne - jeg ble litt nysgjerrig på den for forfatter-navnet virket noe kjent. I starten av boken var jeg litt i villrede - hva slags hovedperson er det Marie Aubert presenterer oss for her? tenkte jeg.
Hovedpersonen er førti-årige Ida, singel, utdannet arkitekt - nå er hun kommet i en alder da tanken slår henne at hennes biologiske klokke tikker høylydt og raskt - men hun har ingen passelig partner i sikte. Hun undersøker muligheten for å fryse ned egg til en senere anledning – kanskje det dukker opp en høvelig partner. (Her pekes det på et aktuelt tema: skal det være alles rett eller plikt å få barn? – I det hele tatt er det flere aktuelle temaer Marie Aubert berører i denne romanen, blant annet søskensjalusi og rivalisering og generelle familie-konflikter - jeg følte også at Ida var en tydelig representant for den eksistensielle angsten og søken som mange mennesker føler på, det har vel vært slik til alle tider – men mulig denne uroen er sterkere i vår tid).
Handlings-rammen er stram både når det gjelder tid og sted. Det er sommer og Ida skal tilbringe noen dager på familiens feriested på Sørlandet i anledning morens 65-års dag. Der er også søsteren Marthe og hennes samboer Kristoffer, pluss samboerens datter Olea, og morens partner Svein – og så er det duket for familie-dramatikk på feriestedet. Her utspilles det mye drama og thriller-aktige episoder rundt Idas "konfrontasjoner" med søsteren og søsterens ektemann, og lille Olea blir også dratt inn i spillet, og selvsagt også den 65-årige jubilanten. Her skal jeg ikke gå i detaljer i handlingen.
Vi skjønner snart at Ida er i en desperat, selvsentrert og ubalansert "forfatning"– egoistisk, selvmedlidende og sjalu er hun også. Og det hele forsterkes da Marthe slipper nyheten om at hun venter barn.
Som hovedperson vekker vel Ida i første omgang negative vyer hos leseren – men etter hvert blir det nesten slik at man føler med henne i hennes fortvilelse, hennes misunnelse, hennes kjærlighets-søken, og hennes synlige fortvilelse over at årene går og livet liksom renner fra henne uten å gi henne mening og tilfredshet. - Vi fornemmer hennes eksistensielle angst og krise. – det som brettes ut av handling videre på ferie-eiendommen er nesten som en thriller - Idas desperate spill for å finne varme og tilhørighet og kjærlighet, til å være like god som sin søster – fremkaller destruktive krefter i henne, hun setter i gang et skittent spill – glimrende formidlet av forfatteren - det hele visualiseres på en imponerende måte for leseren.
Relasjonene og interaksjonen mellom de få karakterene som er til stede på feriestedet er også veldig bra skildret. Stemningen er amper og konflikter og misforståelser overskygger enhver familie-hygge. Leseren blir revet med i dette nesten uhyggelige dramaet – kanskje mange vil kjenne igjen noe av atmosfæren og dynamikken som er skildret her….vi blir minnet om de mørke sider de fleste mennesker er "belemret" med.
Vi forstår at hovedpersonen Ida drives av krefter som hun har mistet kontroll over, vi skjønner at hun er i konflikt med seg selv, og at det faktisk også er en underliggende skamfølelse hos henne over det ”dirty play" hun spiller - vi får jo faktisk sympati for henne, og ønsker for henne at dette skal være et vendepunkt, at hun skal komme til en erkjennelse og at hun finner lyset i tunnelen – ja vel er Ida usympatisk, og mange lesere vil nok mislike henne sterkt, men som sagt, jeg må medgi at jeg faktisk fikk noe medfølelse med henne.
Generelt viser vel også romanen at voksnelivet ikke alltid er lett å navigere i verken på dating-steder som Tinder eller på barne-oppdragelses-arenaen. Tittelen er slik velvalgt. Ida er ikke akkurat voksen - hun er mer som et ulykkelig barn som gjør alt hun kan for oppmerksomhet, hun formelig roper ut "se meg", "vær glad i meg"!
Marie Aubert kombinerer fint en skildring av handling på det konkrete, ytre plan, og den handlings-prosedyren som vi følger på ”innsiden” av hovedpersonen Ida. Selv om det er nokså dystert det som utspiller seg på sommerstedet, så er faktisk ikke romanen dyster – språket er lett, og det er mange humoristiske situasjoner, og ikke minst, jeg ser håp for denne Ida - og jeg føler så absolutt ikke at hun holder på å gå til grunne. Kanskje familie-konflikten og konfrontasjonene fører til mer selv-innsikt og selv-aksept hos henne.
Konklusjon: Romanen gir en rik leseopplevelse - den skaper "irritasjon" hos leseren og den engasjerer og er tankevekkende. Anbefales med
Teringkast:5
Tilføyelse: I etterkant har jeg tenkt litt på bokens forside-bilde av illustratør Malte Müller, enkelt og effektfullt. Jeg får en fornemmelse av at noen prøver å holde seg flytende, holde hodet og kanskje litt mer over vann - Var det det Ida strevde med?

Bøkene med etterforsker Eddi Stubb har blitt populære - her er en av de jeg likte spesielt godt.
Tittel: Englefjær
Forfatter: Frode Eie Larsen
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2015
Forlag: Liv forlag
Språk: Bokmål
ISBN/EAN: 9788283300505
Antall sider: 263
Kategori: Krim og spenning

Om Englefjær - bok-cover:

Mine tanker om Englefjær:

Her dukket det opp en blogg-kladd på en kriminal-roman lest i september 2015 - den bør få sin plass i bloggen. jeg har nok glemt mange detaljer i handlingen - men jeg erindrer at den så absolutt ga med en spennende lesestund. Jeg har faktisk lest flere av bøkene til forfatteren, og de kan anbefales. Frode Eie Larsen er en av disse unge, dristige menn som skriver kriminal-romaner i Norge i dag. Han holder til i Larvik og er tilknyttet Liv forlag. Det startet i 2011 med hans første kriminalroman som var Hemmeligheten - her ble etterforskeren Eddi Stubb - en Drangedøl -
lansert - og settingen var Larvik, sentrale karakterer er også journalisten Oskar Myhre og hans venninne Jessica Larsen.
Etter debuten har bøkene kommet ganske regelmessig - Frostrøyk i 2012, Jordtårer i 2013, Du skal lide i 2014, og denne Englefjær i 2015, På overflaten flyter vannliljene i 2017, Slå på ring i 2018.
Det ser ut til at bøkene hans er av jevn, god kvalitet og blir godt mottatt.
Forfatterens web-side

Flere gode bøker av Frode Eie Larsen

Settingen i Englefjær er blant annet et sykehjem i Larvik – mystiske dødsfall og hvite fjær som dukker opp. Det hele virker faktisk troverdig, det er spenning fra første stund – vi følger en interessant etterforskning, og er spent på hva som foregår – Stubb ble satt på saken etter at en engstelig, dement beboer har ringt politiet for å fortelle at hun føler seg utrygg – damen døde, og var det av naturlige årsaker? Eller?…..en liten hvit fjær i den dødes munn virker mistenkelig – flere dødsfall, en bortført pike. Etter hvert øyner vi en sammenheng i sakene.
Vi skjønner vel også at her er det en skakk-kjørt morder som står bak ugjerningene.....
Jevnt god, klassisk krim-underholdning dette. Og et pluss at vold og grusomheter ikke overskygger handling og tema - det er spenning nok likevel
Terningkast:4+

Du verden – Dette var litt av en roman. Utrolig fengslende og velskrevet.
Tittel: Koke bjørn
Forfatter: Mikael Niemi
Utgivelsesår: 2019
Forlag: Oktober
Språk: Bokmål
ISBN: 9788249519231
Sider: 445
Originaltittel: Koka björn
Oversatt av Erik Johannes Krogstad
Jeg hadde lesereksemplar fra Oktober Forlag og lydfil fra Lydbokforlaget, ISBN: 9788242181305, flott innlesing av Ivar Nergaard. Lest og lyttet i april 2019

Mikael Niemi - foto fra Oktober Forlag av Peter Knutson

Om forfatteren: Mikael Niemi er født i 1959 og vokste opp i Pajala i Nord-Sverige –han skriver altså fra sine hjemtrakter. Det startet han med i 1988 – Det store gjennombruddert kom i 2000 med Populærmusikk fra Vittula – den er også filmatisert. Jeg har både lest boken og sett filmen, veldig bra – men ganske annerledes enn Koke bjørn.(Min omtale) - Mer om forfatteren

Mine tanker om Koke bjørn:

Niemi er en forfatter som kjennetegnes ved humor og kreativitet, har jeg funnet ut. Her har vi en roman som allerede med tittelen slår fast at den er noe utenom det vanlige – en ganske rå og slående tittel, så vi skjønner at vi har kraftig kost i vente. Og grotesk er det, men samtidig så underholdende og lystbetont i all sin råskap. (Den merkelige tittelen kan vel kanskje ha en videre betydning også - det jaktes på bjørn og ondskapen, og blir den innhentet, "kokes" den og tilintetgjøres.)
Romanen gir oss mye krass realisme i form av fattigdom, undertrykkelse, fordommer, klasseforskjeller, og overtro og ondskap – men vi får også motvekt i form av vakre naturskildringer og duftende urter, klokskap og godhet. Voldelig sex og vakker kjærlighet står også som grelle kontraster i denne romanen. Og i kontrast til dumhet, sneversyn og vankunne presenteres troen på rettferdighet, kunnskap, godhet og fremskritt. Her skimter man håp.
Romanen kan også leses som en sosialhistorisk tidsskildring av vekkelse og religion og kultur for 150 år siden langt der oppe i Nord-Sveriges Lappland mot grensen til Finland.
Foretrekker man kriminal-romaner, så har også Mikael Niemi sørget for det her - han har skapt sitt originale Sherlock Holmes-Dr.Watson-par med Lars Levi Læstadius (med rot i historisk virkelighet) som etterforsker og den unge samen Jussi som lærevillig assistent – et fantastisk tospann som man bare må tiljuble.
Romanen har god forankring i virkeligheten både når det gjelder tid, miljø, kultur og karakterer - og temaene blir mange - blant annet religion, etnisitet, diskriminering, urettferdighet, mobbing, fattigdom, uvitenhet, vold, natur, plantelære – og til og med kriminaletterforskning.
Romanen er forunderlig eventyrlig samtidig som den er høyst realistisk. Man kan trekke likhetspunkter til de gamle, tradisjonelle eventyrene, samtidig som det er en historisk roman.
Utgangspunktet for handlingen er sommer på et sted langt nord i Sverige i 1852 - presten Lars Levi Læstadius står for en vekkelse og mange blir med.
(Tilføyelse: Niemi har gitt romanen en sterk tilknytning til den læstadianske vekkelsesbevegelsen. Den virket frigjørende på samene, og Lars Levi Læstadius spilte en sentral rolle her. Forkynnelsen hans hadde gitt samer en identitet og en stolthet. Mange var også blitt hjulpet med sitt alkoholmisbruk som hadde skylden for mye sosial nød. Læstadianerne så på sin tro som den rette, og slik kom de i konflikt med prester og lensmenn og øvrighet – det kulminerte med Kautokeino-opprøret i 1852.)
Lars Levi Læstadius var er en god prest og den gangen han fant en forkommen, utstøtt samegutt i grøfta, er han den gode samaritan og tar ansvar for han, Jussi ble han kalt. Presten viser sine medmenneskelige egenskaper gjennom alt han har gjort for denne Jussi, tatt han nærmest til seg, reddet han fra en forferdelig morsskikkelse, oppdratt han og undervist han – ikke bare i elementære ferdigheter, men også i livets underverker og naturens skjønnhet og mysterier – dette i seg selv har blitt en vakker fortelling om samegutten Jussi og hvordan han ble til det positive, gode menneske han fremstår som.
Så til "kriminal-gåten: Det skjer plutselig skremmende ting i lokalmiljøet, tjenestejenter forsvinner – og det blir stor samling og manngard for å finne synderen som de opplagt tror er en demonisk slagbjørn – men presten lar seg ikke lure av at det ropes slagbjørn. Med Jussi som lærenem assistent setter han i gang sin kløktige etterforskning, men han har skumle og mektige krefter imot seg, det får også Jussi føle. En av disse de må stå opp imot er den vemmelige, alkoholiserte, brautende lensmannen som hisser opp folkemengden til å forfølge og finne ”morder-bjørnen” – presten og assistenten hans går kløktig og diplomatisk til verks, og vi følger en utrolig effektiv og avansert mord-etterforskning hvor presten avslører sine imponerende kunnskaper på mange områder. Det er ikke gitt enhver forfatter å dra leseren så intenst inn i begivenhetene, atmosfæren og stemningen – Niemi skriver slik at det gir en sterk visuell opplevelse.
Jeg har lyst til å bruke store ord på denne: Et mektig ”epos” – Skal ikke røpe slutten, men dramatisk - det er det.

Konklusjon: Kriminalroman, historiefortelling, naturdokumentar og kjærlighetsroman i ett - Koke bjørn er en roman med mange aspekter - en beretning fra en historisk epoke i samers kår og kamp, om forkynnelse og motstanden mot dominans og undertrykking - en beretning om kampen mellom onde krefter og gode krefter i menneskets natur, en skildring av natur, dyr og planteliv, og ikke minst en spennende kriminal-roman. Denne romanen hadde jeg gjerne sett filmet - men det kunne kanskje ødelegge for de flotte visuelle inntrykk forfatteren ga meg gjennom sin beretning og velvalgte ord. Min anbefaling: Gå ikke glipp av denne
Terningkast:6

Forunderlige Bjørn Hansen - ikke lett å bli klok på han. En utrolig karakter denne mannen som Solstad har skapt - mon tro om han ikke er forfatterens alter ego? (iPhone foto:RandiAa© fra mitt lokale bibliotek der jeg leste boken)
Tittel: Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen
Forfatter: Dag Solstad
Innbundet
Antall sider: 106
Språk: Bokmål
Forlaget Oktober
Serienavn: Bjørn Hansen (3)
EAN: 9788249521432
Utgivelsesår: 2019
Boken ble lånt på biblioteket

Dag Solstad - Oktober Forlag - Foto:Baard Henriksen

Mine tanker om Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen:

Jeg har med stor interesse - og noe bekymring - fulgt Bjørn Hansens liv siden han kom i bok. Jeg har forundret meg over livet hans slik det artet seg i ytre begivenheter og på det indre plan i underfundige tanker. For å lære han å kjenne er det nok best å følge han i alle tre bøkene.
Kort skissert handlingsforløp i denne siste boken: Bjørn Hansen er nå blitt 77, han bor trangt og minimalistisk i en leilighet på Grønland – har bare så vidt det han trenger for å eksistere, han har sine daglige rutiner han må følge, og han unngår sosiale settinger. Han kommuniserer best med seg selv, og tankespinnet hans omfatter også nære mennesker som har forlatt denne veden.
Det fornemmes at Bjørn Hansen i denne tredje boken har alderdommen og døden i tankene - beretningen er sterkt eksistensiell og alvorlig i sin noe groteske humor. Han har ingen kontakt med sin vesle familie - sønn, svigerdatter og barnebarn – men plutselig en dag skjer det noe som bryter hans strenge rutiner - svigerdatteren Thea Nielsen fra Bø kommer til leiligheten, ”medbrakt” barnebarnet Wiggo som nå er klar til å studere ved universitetet i Oslo. Svigerdatteren har bestemt at Wiggo skal bo hos farfaren, og slik blir det. Madrass på gulvet og tilværelsen blir en annen. Etter hvert blir vi presentert for enda verre forstyrrende elementer - jeg skal ikke røpe mer av handlingen her.....(men kommer tilbake til det som skjer) - det handler i hvert fall om å være asosial - ja, til de grader.
Vi har fått glimt av denne litt rare kemneren fra Kongsberg i tidligere bøker, hans forhold til kone og elskerinne, hans forhold til sønnen og barnebarnet Wiggo, og hans fengselsopphold på grunn av trygde-svindel.
Han er fortsatt opptatt av bøkene sine, han har mange av dem – det har tidligere forundret meg hans opptatthet av Søren Kirkegård og eksistensialismen - og det uten å ha tatt særlig lærdom av filosofien.
I denne tredje boken handler det da om Wiggo og farfaren – det er ni år siden de så hverandre sist, og det var ikke noe særlig vellykket møte.
Det tegner ganske positivt, med Wiggo plassert på madrass på gulvet - og bøker farfaren plukker fra hyllene sine og anbefale barnebarnet. Litt stolthet vekker det også når Wiggo ytrer "Du er en slags opprører,du, farfar....." (S74)
Det var ord som Bjørn likte, og han kunne se litt av seg selv i denne gutten.....
Bjørn har fått et ”levende" menneske å snakke med, og det til og med en han er i slekt med, og faktisk føler slektskap med. Så dette tegner jo riktig bra for Bjørn Hansen på hans gamle dager – de har et liv sammen, de går ut og spiser sammen, og Bjørn Hansen begynner nesten å åpne seg litt for et annet menneske.
Men akk og ve, hvor lenge var Adam i paradiset. Wiggo forelsker seg, damen er litteraturstudent og blogger er hun visst også – ja, ja – kanskje Bjørn Hansen får to unge mennesker å forholde seg til nå. Det begynner jo ganske bra når Wiggo tar henne med hjem til farfaren og presenterer henne.
Her har Solstad gitt oss en interessant karakter - en slags personifisering, eller inkarnasjon av dette "andre livet" og samfunnet som han har latt Bjørn Hansen så tydelig vise oss at han ikke er noen tilhenger av.
(Et trekk ved Bjørn Hansen har forundret meg - han er en karakter med store motsetninger. Han kan fremstå forsiktig og anonym, men så virker det som om han utfordrer seg selv og omgivelsene, at han får en slags kick av dette - tenk bare hvilken "modig" handling det var at han spilte lam og endte opp i fengsel).
Tilbake til "vendepunktet" - "The Moment of Truth", Wiggo og kjæresten på besøk for første gang hos Bj. Hansen. Her skjer det noe helt fatalt - man kan spekulere, er det skjebnen eller er det tilsiktet av Bj. Hansen? Er det dette man kaller å sparke bein på seg selv?
Dette var litt av en avslutning - man slutter ikke å forundres over denne Bjørn Hansen. En utrolig karakter som jeg anbefaler lesere å gjøre seg kjent med, man glemmer han ikke.
Konklusjon: I denne tredje boken om Bjørn Hansen kulminerer historien om livet hans - romanen trekker fint trådene fra de to tidligere Bjørn Hansen romaner - og jeg velger å se dette som Dag Solstads form for selverkjennelses-litteratur. Bjørn Hansen er trolig Solstads alter-ego, vel, Solstad er kanskje ikke SÅ ekstrem som Bjørn Hansen, men en god del slik på siden av samfunnet og tiden anser jeg Solstad også.
(Jeg så filmen En mann uten fortid, produsert for over ti år siden, og allerede den gang viser Solstad sterkt slektskap med sin karakter Bjørn Hansen.)
Bjørn Hansen er ingen personlig kristen, men likevel har livet hans, tankene hans om himmel og "perleport" noe sakralt over seg.
Bjørn Hansen fant igjen barnebarnet sitt, men like brått og uventet som Wiggo kom inn i hans liv, forsvant han igjen - eller gjorde han ikke det? Mon tro om det ikke burde bli enda en bok til om Bjørn Hansen? Jeg har ikke så lyst til å gi slipp på han enda.
Terningkast: 6

Mine blogg-poster om Dag Solstad:

Mann uten fortid - biografiske betraktninger - film
Professor Andersens natt
17.roman
Arild Asnes, 1970
Genanse og verdighet
Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen
Dag Solstad om Proust - Kapittel10

Det handler om menneskets iboende ondskap - og om noen som ser ut til å ha mindre kontroll på dette enn andre. En interessant studie.
Illvilje av Jørn Lier Horst, jeg hadde lydfil fra Capitana forlag, utgitt september 2019, innleser Ivar Nergaard, ISBN 9788293671770 - Papirutgaven er gitt ut på Capitana Forlag, 356 sider, bokmål, ISBN-9788293671756

Jørn Lier Horst - Fotograf: Anton Soggju

Om forfatteren - tilknyttet Gyldendal Forlag til 2018, nå Capitana. Horst sin web-side.
Dette er 14. bok om William Wisting, jeg har lest alle:

Mine tanker om Illvilje:

Kort om handlingen: Tom Kerr er en seriemorder som sitter inne – når det dukker opp et partert jente-lik som ligner på Kerrs fremgangsmåte, settes søkelyset på Den andre - sannsynligvis en medhjelper til Tom Kerr. Adrian Stiller fra Kripos har bestemt at Tom Kerr skal taes med ut i terrenget for å påvise stedet han har skjult det tredje av ofrene sine, Wisting blir også med når Tom Kerr skal påvise skjulestedet sitt, fordi det er i Wistings politidistrikt – tilfeldigvis er datteren Line engasjert av Stiller til å fotografere hele ”opplegget”. Så hopper vi rett inn i en spennende begynnelse på denne romanen – Tom Kerr rømmer, det blir skyting og skadde politi-folk – Fordi Wisting er den overordnede ansvarlige ved denne aksjonen, blir han scapegoat når Tom Kerr er på rømmen og så starter jakten på både Kerr og Den andre. Og etter hvert blir denne "Den andre" mer og mer sentral - mer skal ikke røpes av et utrolig spennende hendelsesforløp.
Og spennende blir det også å følge en nitidig og realistisk etterforskning - systematisk og nesten som en vitenskap. Og Line har en sentral rolle. Det er bra. Jeg liker å følge relasjonen mellom far og datter. Mulig det ikke er helt i tråd med virkeligheten at hun får slik sentral rolle i de fleste av bøkene, men la gå - jeg liker hennes tilstedeværelse, og jeg liker denne far-datter relasjonen. (Det fremkaller gode minner hos meg). Vi får en grundig etterforsknings-beskrivelse også - veldig detaljert denne gangen, vil kanskje noen lesere synes, men jeg foretrekker det slik fremfor mange inngående detaljer på volds-scener og grusomheter.
Jeg forventet at Line skulle være sentral denne gangen også, og det var hun virkelig til gagns. Utrolig hvor mye spennende den unge damen kommer opp i - ofte til bekymring for den omsorgsfulle faren.
Bokens tittel er velvalgt denne gangen også - en politikvinne har gjort en master med tittel Illvilje - og dette ser Line nærmere på. Det føyer seg under et tema som er gjennomgående i de fleste "Wisting-bøkene" - de onde kreftene i mennesket, krefter som forbrytere ofte mister kontrollen på, eller lar seg styre av - (mye interessant psykologi her).
Jeg sier med forfatterens ord i epilogen: "en bekreftelse på at ondskap finnes". Her fristes jeg til et lite filosofisk sidesprang - jeg anser det som ganske sentralt i romanen:
Det er mange som seriøst har filosofert over temaet ”det ondes problem” – og det må vel være tillatt for en krim-forfatter også.
Det viktigste paradokset her kretser rundt Gudsbegrepet og religion – man får det liksom ikke til å stemme at en allmektig gud som skal være godhet og kjærlighet, lar ren ondskap være tilstede i verden og i mennesket. Da tyr man til den oppfatning at mennesket er tillagt en fri vilje til å velge selv mellom ondt og godt, rett og galt.
I denne Wisting-boken spesielt, og i flere av de andre også, ser det ut til at Horst ender opp med å tilkjennegi at det hos enkelte mennesker finnes en iboende ondskap – at det er menneskene selv som velger å være onde – de har en Illvilje i seg – vel, det er slik jeg velger å tolke dette temaet – da får lesingen av slike kriminal-romaner noe vesentligere enn ren underholdning ved seg. En studie av slike forbrytere, mordere og ”illgjernings”- menn (personer) er interessant fra en personlighets-psykologisk synsvinkel også, synes jeg. (Jeg har psykologi i fagkretsen min)
Konklusjon:En gjennomført god kriminalroman, med et tema som er høyst aktuelt i tilnærmingen til en forståelse av kriminelle miljøer. Avslutningen ble forrykende spennende denne gangen - Mulig denne 14.Wisting-boken var en tanke råere og mer voldelig enn de foregående - men jeg aksepterte det, for den underbygget et viktig tema: ondskapen. Og denne tematiseringen fikk meg til å strekke meg til -
Terningkast:5-

Mine omtaler av William Wisting serien:
Nøkkelvitnet - 2004 - 4
Felicia forsvant - 2005 - 5
Når havet stilner - 2006 - 4
Den eneste ene - 2007 - 5
Nattmannen - 2009 - 5
Bunnfall - 2010 - 4
Vinterstengt - 2011 - 5
Jakthundene - 2012 - 6
Hulemannen– 2013 - 5
Blindgang - 2015 - 5
Når det mørkner - 2016 - 4
Katharina-koden– 2017 - 5
Det innerste rommet - 2018 - 4
Illvilje - 2019 - 5-

Jeg likte "dag-boken" til Haddy N'jie - den var engasjerende, den var velskrevet, den var "nært-på" og den var på sin plass.
Tittel: Dagbok - 13.desember-13.februar
Forfatter: Haddy N'jie
Språk: Bokmål
Utgitt: 2019
ISBN: 9788205515369
Forlag: Gyldendal
368 sider
Sakprosa
Jeg lånte bok på biblioteket.

Om boken på Forlagets side:

Haddy N'jie gir et nådeløst ærlig innblikk i et familieliv, midt i en av norgeshistoriens største mediestormer. Boka handler om redsel, kjærlighet og raseri. Om politikk og journalistikk. Og om matpakker, leggerutiner og våkenetter.
I desember 2017 ble Arbeiderpartiets nestleder Trond Giske anklaget for flere tilfeller av upassende oppførsel. Mens samboeren Haddy Njie ledet juleprogram på tv, økte trykket mot ham. I flere måneder sto den lille familien i sentrum av det som skulle bli en av norgeshistoriens største mediestormer. Haddy N'jie gir et nådeløst ærlig innblikk i et familieliv, midt i orkanens øye.

Mine tanker om Dagbok - 13.desember-13.februar:

Ja, det er subjektivt, ja, det er en dagbok – men den har sin berettigelse. Jeg brukte noen formiddagstimer på biblioteket i dag for å lese denne boken - velvalgte timer - fordi kaoset rundt Trond Giske-"saken" med et utrolig ”sammenfall" av Metoo-kampanjen og varslinger og politisk maktkamp opprørte mange, også meg. Å stå midt oppi dette som hustru og småbarnsmor og yrkesaktiv kvinne skjønte de fleste var en utrolig krevende situasjon.
"Dagboken" til Haddy N'jie tror jeg var lurt av henne å skrive – og min konklusjon er at dette selvsagt ble en høyst privat bok, men at det for henne og familien ble en viktig bok - og sikkert nok for oss andre også – jeg prøver å være objektiv, jeg har aldri hatt noe tilknytning til Arbeiderpartiet, men N’jies bok fikk bare bekreftet mitt skråsikre syn på at Metoo ”kampanjene” ble en høvelig anledning til en heftig person-kamp innen AP – dette skal jeg ikke gå nærmere inn i, men bare tilføye at varslere og Metoo-saker også har sin berettigelse.
Tilbake til selve ”Dagboken” (dette blir en kort omtale, det er mange andre som har skrevet bra om boken og den har vært godt ”luftet” i media) – men jeg vil kort nevne noe av det jeg fant positivt ved den:
Haddy skriver godt og engasjerende, stoffet er strukturert og ryddig, og budskapet er ganske klart – hun står støttende ved sin manns side. Hun forteller om et dagligliv med de vanlige hverdagslige ”strabasene” midt oppi en ufattelig media-storm. Det er småbarns-stell og våkenetter, det er jobb og det er familiebesøk – det er frykt og oppgitthet, men også kampvilje og solidaritet.
Haddy åpner sitt hjem, sine tanker og sine følelser for leseren – det er gjort på en fin og troverdig måte. Hennes kritikk av Giskes ”motstandere” er også høyst forståelig. Hun har jo et poeng i at ”alle andre” ble hørt, ”alle andre” ble beskyttet, ”alle andre” ble trodd osv – og det skulle bare mange at ikke Giske-siden skulle få komme med sine synspunkter. Noe annet som gjorde inntrykk på meg ved hennes fremstilling, er at hun gjør det klart at det er ”hennes” historie vi hører, og jeg leste det ikke som noe direkte ”forsvars-skrift” for ektemannen – selv om det uvilkårlig også er det. Men Haddy N'jie legger mest vekt på hva HUN følte og stod oppe i i denne tiden. Og det gjorde inntrykk å lese. Vi får også noen fine glimt av Haddys bakgrunn og barndom – at hun har blitt den hun er, integrert, men samtidig forskjellig fra mainstream med norsk-etnisk mor og en far fra Gambia.
Haddy kommer ikke på noe punkt med fordømmelse av at Metoo ikke er på sin plass – men her lager hun en beretning om ”misbruk” av kampanjen, et grovt eksempel på Metoo-bevegelsen som gikk over styr – vel, det er hennes subjektive syn, men jeg innrømmer at jeg sier meg ganske enig med henne her. Det hun skriver er rasjonelt og logisk, selv om hennes følelsesmessige engasjement er sterkt fremtredende. Det står respekt av åpenheten i Dagboken hennes, boken ga meg litt å tenke på – jeg anbefaler den gjerne.
Terningkast:5