 |
| Book-cover - arangert foto - Foto:RandiAa© |
Tittel:Tjue
Forfatter: Sarah Selmer
Utgivelsesår: 2016
Antall sider:72 sider
Forlag: Gyldendal
Språk:Bokmål
Innbinding: Heftet
ISBN/EAN: 9788205492615
Sjanger: Dikt
 |
| Bilde av Sarah Selmer er fra forlagets side - Foto: Trude Rønnestad |
Mine tanker om Tjue:
Nå hadde jeg latt meg friste av litt systematisert diktlesing med Anitas ”dikt-lesings-initiativ”.
Diktlesesirkelens januar-utfordring er å lese en ulest diktsamling man har i sin bokhylle.
Jeg fant en diktsamling i en av bokhyllene mine – jeg er egentlig glad i å lese dikt – men det blir litt sporadisk. (Jeg har da faktisk rundt tjue bloggposter om diktsamlinger i Reading Randi, og har brukt mye dikt i undervisningen i videregående skole opp gjennom årene)
Diktsamlingen jeg valgte hadde jeg ikke åpnet før, det var et lese-eksemplar fra Gyldendal.
Jeg blar for første gang i den – oi, dette ser jo interessant ut – ganske eksperimentelt – både språklig og tematisk – på en måte så blir faktisk diktsamlingen som en roman – vi følger et spennende tema, en sykdom og hvordan den arter seg.
Diktsamlingen heter Tjue og er skrevet av Sarah Selmer, jeg har ikke lest noe av henne før - så dette blir et nytt bekjentskap.
Jeg blar litt i den først – leser litt her og der og prøver å finne ut hva dette er. Ganske eksperimentelt? Dette må da være poesiens svar på Virginia Woolfs Stream of Consciousness – med temaer jeg assosierer med Sylvia Plaths diktning - det er best å starte systematisk fra begynnelsen skjønner jeg. (Og treningsturen min utsettes noen timer i dag - jeg ble grepet av denne diktsamlingen)
Det er ikke direkte enderim her – men likevel mye rytme og musikk, og ”lydrim” – allitterasjon. Her går alt i ett – i en endeløs strøm – ingen store forbokstaver. Det er en blanding av drøm og virkelighet - men reelt nok for den som formidler dette - det er sykdom og angst, det er stemmer og lyder – det er vrangforestillinger og det er diagnoser, journaler og statistikk – man lever og gjør de normale ting, mens sykdommen ”som slår følge er en sørgmodig brud” (s.8)– da skjønner jeg etter hvert at dikteren setter ord på sykdommen schizofreni og på sitt møte med behandlingsapparatet.
Kanskje det er terapi i dette med å skrive diktene også…….? Det er et tabubelagt emne og Sarah Selmer gir kanskje ny kunnskap med denne diktsamlingen – hun setter mange ord på dette, og ved å lese alle 72 sidene tror jeg mange vil forstå mer, kanskje noen kjenner seg igjen selv om de ikke har sykdommen?
(Jeg har psykologi i fagkretsen min, og for meg ble denne diktsamlingen en lærerik studie – en vakker måte å fremstille denne sykdommen på, selv om diktene kan virke ”rare” i første omgang, så formidler de mye kunnskap om sykdommen og behandlingen – det virker veldig autentisk og selvopplevd – men det er en annen sak)
Diktene forteller at denne sykdommen kan være noe mer enn vrangforestillinger og det å høre stemmer – vi er på institusjonen og følger sykdommen på nært hold – i flere av diktene hører vi også at ”pasienten” selv leser i håndboken – prøver å lære noe fra den (jeg leser i håndboka: s.62)– jeg skjønner etter hvert at Tjue ikke stod for tjue dikt som var min første tanke om tittelen på diktsamlingen, men det er de ukene vi følger denne sykdommens utvikling og behandling – samtidig får vi glimtvis inntrykk fra livet utenfor institusjonen – og så hører vi at den syke begynner å tvile på stemmene, om de er ekte – tre korte linjer på side 52:
stemmene sier: tviler du lenge nok
vil vi forsvinne
jeg merker datoen av i kalenderen
Det som foregår av kaotisk byggevirksomhet utenfor veggene til sykerommet, blir mer konstruktivt etter hvert – etter riving kommer oppbygging og orden – og slik skjer det med sykdommen i disse diktene også – etter kaos og det å være på dypet, karrer den syke seg oppover til det ”normale”:
………
gravemaskinene har stanset
området er asfaltert
psykiateren skriver:
pasienten snakker ikke lenger
med veggen!
og susingen fra vifteanlegget
er lyden av tanker……….. (s.64)
Det nærmer seg slutten på sykdommen for denne gangen og utenfor blir det ryddet:
........
utenfor: byggeplassen ryddes for folk
gravemaskinene
kjøres bort, krantårnet
senker bommen………(s.67)
Gjennom hele diktsamlingen stilles det spørsmål, mange litt merkelige (finnes forstanden? s.7, hva er symptomer? s.15, hva er prognosen? s.15, hvor mange verdener er det plass til i en verden? s.21, skal vi leke gjemsel? s.44 – og mange flere) – og det finnes kanskje ikke svar på dem – men slik er jo livet generelt også – vi har mange spørsmål, men svarene finner vi ikke alltid – likevel slutter vi aldri å fundere og undres.
Og diktsamlingen Tjue anbefales også som noe å undres over. Det er vanskelig å gi et terningkast på denne - den er nokså spesiell - og har mye nytt og spennende over seg - sjønt den ga meg litt assosiasjoner til modernisten Obstfelder som allerede på 1890-tallet ga uttrykk for sin undring i dikts form (Jeg ser, jeg ser …....Jeg er vist kommet på en feil klode!
Her er så underligt …)
Jeg antyder et høyt terningkast - spesielt fordi Tjue gjorde inntrykk på meg, og ga meg noe å undres over -
Terningkast: 5